Mikve er den jødiske betegnelsen på et basseng fylt med vann, som praktiserende jøder bruker til rituelle bad. I våre dager foretas slike rensende bad hovedsakelig av kvinner før bryllupet og i forbindelse med menstruasjon og fødsel. Denne tradisjonen overholdes innenfor ortodoks jødedom, men kun delvis innenfor konservativ jødedom. I reformjødedommen og rekonstruksjonismen anses det ikke påkrevet for kvinner å foreta rituelle bad i disse tilfellene.

I følge ortodoks og konservativ jødedom må både menn og kvinner oppsøke et mikve som en del av ritualene i forbindelse med konvertering til jødedommen. Innenfor reformjødiske og rekonstruksjonistiske menigheter ser man i stor grad bort fra dette kravet, eller lar det være frivillig. I henhold til jødisk religiøs lov, halakha, skal også service og kjøkkenutstyr laget av ikke-jøder, dyppes i et mikve før gjenstandene taes i bruk. Dette gjennomføres i dag kun innenfor enkelte ultraortodokse kretser.

Innenfor den ultraortodokse jødiske retningen, hasidismen, er det også vanlig at menn besøker et mikve før sabbaten og de store helligdagene, rosh ha-shana og yom kippur. Spesielt utdannete skriverne, som kopierer bibeltekster for hånd, renser seg også i et mikve før de begynner arbeidet.

Å besøke et slikt rituelt bad handler ikke om å bli ren i fysisk forstand, men om en spirituell renselse. Den besøkende foretar derfor en grundig kropps- og hårvask før neddykkingen i det spesielle vannet. De aller fleste jødiske menigheter rundt om i verden har innredet slike rituelle bad (flertall mikvaot) i tilknytning til synagogen. I Israel finnes slike bad også på andre lett tilgjengelige steder i de store byene. 

I henhold til tradisjonen må mengden vann i et mikve være minst 40 seah (en gammel måleenhet). Akkurat hvor mye dette var er ukjent i dag, men det antas å ha vært mellom 250 og 1000 liter. Rundt 480 er et tall som ofte nevnes. Hva som skal regnes som rensende vann omtales allerede i 3. Mosebok 11,36, der det fastslås av vannet som kan rense fra urenhet skal være fra en kilde eller cisterne der det har samlet seg vann. I tillegg behandles reglene rundt konstruksjonen og bruken av et mikve i traktaten Mikvaot i den jødiske lovboken Mishna. Vi vet imidlertid ikke om alle disse bestemmelsene er blitt overholdt oppgjennom tidene.

Å konstruere et mikve krever mye planlegging for å sikre at den lovbestemte mengden vann er av riktig opprinnelse og at bassenget fylles og tømmes på forskriftsmessig måte. Regnvann regnes som det ideelle, men smeltet snø, is og havvann kan også brukes der dette er tilgjengelig. For å få nok vann til full neddykking av en voksen person, kan det også tilsettes vanlig ledningsvann. Et  mikve må bygges på stedet, og kan ikke bestå av prefabrikkerte elementer. Slike bestemmelser ble utarbeidet allerede i det andre tempelets senere tid (ca. 100 fvt.–70 evt.).

Vi vet ikke sikkert når det ble vanlig for folk flest å foreta rituelle renselser i spesielle bad. Men arkeologer har gravet frem rester etter slike rituelle bad fra så tidlig som 2. århundre fvt. Det er funnet rituelle bad både i byen Jerusalem og fra landsbyer rundt om i landet, hovedsakelig i private hus. Men også jødiske festninger og slott, som Masada og Herodium, hadde egne mikvaot. Utgravningene tyder på at det var skikk og bruk å vaske hender og føtter før man gikk ned i det rituelle badet. I forbindelse med de store høytidene, da store menneskemengder kom opp til Jerusalem for å delta i ritualene i tempelet, måtte man ta i bruk de store naturlige bassengene som Siloam og Bethesda i tillegg til spesielt konstruerte bad.

Også i diasporaen ble det bygget egne bad. Det er for eksempel funnet rester etter slike bad i byene langs Rhinen (Köln ca. 1170) og i det gamle Kairo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.