Tekstene i Den hebraiske bibelen inneholder ingen påbud om at vanlige menn må dekke hodet med kalott eller hatt. Men øverstepresten brukte en turbanliknende hatt og de vanlige prestene en slags kalott (3. Mosebok 8,9–13). Dette var også vanlig praksis i tempelets tid.
Talmud, jødedommens mest omfattende kilde til jødisk religiøs lov, er tvetydig når det gjelder menns plikt til å dekke hodet. Spørsmålet var omdiskutert blant de lærde i mange hundre år. Mange av de tidlige rabbinerne anså det likevel som upassende for en lærd mann å vise seg barhodet for guddommen og omverdenen. Diskusjonene fortsatte langt ut i middelalderen.
Etter hvert oppsto det også ulike tradisjoner i forskjellige land. Den såkalte «babylonske» tradisjonen var den strengeste, og krevde allmenn bruk av hodeplagg under bønn, mens flere europeiske lærde mente det var prisverdig for menn å dekke hodet under bønn, men ikke en absolutt nødvendighet.
Det var imidlertid bred enighet om at gifte kvinner alltid måtte dekke sitt hår i det offentlige rom.
Så sent som på 1600-tallet var det ulike oppfatninger om bruken av kipa eller hatt blant europeiske lærde. I det kristne Europa ble det å dekke hodet under gudstjenesten i synagogen imidlertid også en måte å ta avstand fra kristen praksis på, og bruken tiltok. Å ha hodet dekket fra man står opp til man legger seg, ble etter hvert ansett som en religiøs plikt. Slik er det fremdeles i ultraortodokse kretser og blant en del ortodokse jøder.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.