Siddur, betegnelse på jødisk bønnebok som regnes som en av jødedommens viktigste hellige tekster. En fullstendig siddur inneholder både liturgien som brukes i synagogen gjennom hele året, salmer, bønnene som brukes i hjemmet og velsignelser til bruk ved spesielle anledninger, som feiringen av bar mitzva, brit mila, vielser og begravelser. Det finnes også spesielle bønnebøker beregnet for de forskjellige helligdagene. En slik bønnebok kalles en Mahzor. 

Grunnteksten er på hebraisk og noe arameisk, men mange bruker nå også bønnebøker med oversettelse til et moderne språk på motstående side. 

Den første kjendte håndskrevne bønneboken ble laget av rabbineren Amram Gaon ved det jødiske akademiet (jeshivaen) i Sura i Mesopotamia (som i jødisk tradisjon kalles Babylonia helt frem til moderne tid) på 800-tallet evt. Arbeidet var basert på bønner og ritualer fastlagt av de tidligere Talmud-rabbinerne (tannaim og amoraim). Rundt femti år senere utarbeidet en annen kjent rabbiner, Saadia Gaon, en versjon egnet for bruk av vanlige jøder. Denne skal så ha vært sendt til det jødiske samfunnet i Barcelona, og ble deretter jødedommens viktigste bønnebok.

Boken inneholder tekster fra både Den hebraiske bibelen (Tanakh), Talmud og senere rabbinere. Shema Israel og Den aronittiske velsignelsen regnes som de eldste bønnene i bønneboken. Utover i middelalderen kom stadig nye tekster til. Senere ble det laget bønnebøker tilpasset de forskjellige jødiske samfunnenes tradisjoner. 

Det største skillet har gått mellom askenasisk og sefardisk tradisjon, men også innenfor disse ble det utviklet ulike bønner og ritualer. Det kunne være store forskjeller mellom bønnebøkene som ble brukt av sefardiske jøder i land som Spania, Nederland, India, Jemen eller Egypt. Det samme gjelder for askenasiske jøder med opprinnelse i Tyskland eller Øst-Europa. Det ble også laget egne bønnebøker for kvinner, siden kvinnene ikke var underlagt de samme religiøse pliktene som menn, og ikke deltok aktivt i gjennomføringen av gudstjenestene i synagogen. 

I dag går det også et skille mellom de forskjellige religiøse retningenes bønnebøker. Moderne ortodokse jøder og hasider har også mange ulike bønner og ritualer. De ikke-ortodokse retningene (reformjødedomkonservativ jødedomrekonstruksjonisme) utviklet tidlig sine egne tradisjoner og tilpasninger av enkelte tekster. Ikke minst fordi hebraisk igjen er blitt et talespråk, lages det også illustrerte bønnebøker beregnet på skolebarn. 

Den økende likestillingen mellom kjønnene har ført til nye endringer i bønnebøkenes innhold. Innenfor konservativ jødedom foretas det tilpasninger til gudstjenester der kvinner deltar på lik linje med menn. Både reformjødedommen og rekonstruksjonismen har nå også bønner hvor der fokuseres mer på kvinnen og på Guds feminine aspekter. Tekster som oppfattes som kvinnediskriminerende blir fjernet, og der de originale tekstene nevner det jødiske folkets stamfedre Abraham, Isak, Jakob og Josef, nevnes nå også de såkalte «mødrene» Sara, Rebekka, Rakel og Lea.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.