siddur

Den første kjendte håndskrevne bønneboken ble laget av rabbineren Amram Gaon ved det jødiske akademiet (jeshivaen) i Sura i Mesopotamia (som i jødisk tradisjon kalles Babylonia helt frem til moderne tid) på 800-tallet evt. Arbeidet var basert på bønner og ritualer fastlagt av de tidligere Talmud-rabbinerne (tannaim og amoraim). Rundt femti år senere utarbeidet en annen kjent rabbiner, Saadia Gaon, en versjon egnet for bruk av vanlige jøder. Denne skal så ha vært sendt til det jødiske samfunnet i Barcelona, og ble deretter jødedommens viktigste bønnebok.

Boken inneholder tekster fra både Det gamle testamentet og Tanakh, Talmud og senere rabbinere. Shema Israel og Den aronittiske velsignelsenregnes som de eldste bønnene i bønneboken. Utover i middelalderen kom stadig nye tekster til. Senere ble det laget bønnebøker tilpasset de forskjellige jødiske samfunnenes tradisjoner.

Det største skillet har gått mellom askenasisk og sefardisk tradisjon, men også innenfor disse ble det utviklet ulike bønner og ritualer. Det kunne være store forskjeller mellom bønnebøkene som ble brukt av sefardiske jøder i land som Spania, Nederland, India, Jemen eller Egypt. Det samme gjelder for askenasiske jøder med opprinnelse i Tyskland eller Øst-Europa. Det ble også laget egne bønnebøker for kvinner, siden kvinnene ikke var underlagt de samme religiøse pliktene som menn, og ikke deltok aktivt i gjennomføringen av gudstjenestene i synagogen.

I dag går det også et skille mellom de forskjellige religiøse retningenes bønnebøker. Moderne ortodokse jøder og hasider har også mange ulike bønner og ritualer. De ikke-ortodokse retningene (reformjødedom, konservativ jødedom, rekonstruksjonisme) utviklet tidlig sine egne tradisjoner og tilpasninger av enkelte tekster. Ikke minst fordi hebraisk igjen er blitt et talespråk, lages det også illustrerte bønnebøker beregnet på skolebarn.

Den økende likestillingen mellom kjønnene har ført til nye endringer i bønnebøkenes innhold. Innenfor konservativ jødedom foretas det tilpasninger til gudstjenester der kvinner deltar på lik linje med menn. Både reformjødedommen og rekonstruksjonismen har nå også bønner hvor der fokuseres mer på kvinnen og på Guds feminine aspekter. Tekster som oppfattes som kvinnediskriminerende blir fjernet, og der de originale tekstene nevner det jødiske folkets stamfedre Abraham, Isak, Jakob og Josef, nevnes nå også de såkalte «mødrene» Sara, Rebekka, Rakel og Lea.

I 2021 publiserte Det Mosaiske Trossamfund en norsk oversettelse av bønneboken, med kommentarer. Den er oversatt av Yvonne Needlestone og rabbiner Joav Melchior og er tilpasset Det Mosaiske Trossamfunds praksis. Dette vil gjøre det lettere for norske jøder å følge med i ritualene i synagogen, men denne sidduren kan også brukes i hjemmet og ved andre anledninger.

• jødedom
• Jødenes historie i Norge
• religion i Norge