jødisk litteratur

I de følgende 1500 år var den rabbinske litteraturen nesten enerådende. Mishna, som er en ren lovbok, ble samlet rundt år 200 evt., og er skrevet på hebraisk. En tid etter Mishna kom et tillegg, Tosefta. Den første utgaven av Talmud ble samlet i landet Israel rundt 400 evt.

Den babylonske Talmud, jødedommens største samling hellige skrifter, ble samlet og redigert frem til 500-tallet evt. og består av Mishna og såkalt gemara på arameisk. Fra samme periode stammer også en omfattende tolkningslitteratur (midrash) som omfatter både lovtekster og fortellinger knyttet til bibelske fortellinger. I middelalderen ble mye av midrash-stoffet samlet i store antologier. De mest kjente er Midrash ha-gadol (Den store midrash), som ble skrevet i Jemen på 1200-tallet, og Midrash rabba (Den største/største midrash), som utkom i sin fullstendige form i Venezia i 1545.

På 600–700-tallet skrev de talmudlærde Eliasar Kalir og Jannaj dikt som lever videre som hymner. Omtrent 800 dikt av sistnevnte kom for dagen i 1896. Fra tiden 600–1038 (den gaonske periode) finnes traktater og responsa (svar) fra kjente rabbinske autoriteter på juridiske spørsmål, sendt fra fjern og nær.

De viktigste kommentarene til Tanakh og Talmud skapte Rashi (rabbi Shlomo (ben) Jitzchak, 1040–1105) i Troyes i Nord-Frankrike. På 1100- og 1200-tallet kom de såkalte tosafister i Rhin-området med bemerkninger til Rashis kommentarer.

I Sør-Frankrike virket grammatikeren David Kimchi (1160–1235), som opprinnelig var fra Spania. En annen hebraisk filolog var Elija Levita. Hans verker ble banebrytende også for jiddisk. Til den jødiske litteraturen hører også en rekke prekensamlinger, moralske læresetninger, visdomsord, leveregler, testamenter (skrivelser fra far til barn, lærer til elev), fabler og religiøse hymner.

• Les mer om rabbinsk litteratur.

Jiddisk litteratur har røtter tilbake til høymiddelalderen. Emnene var både religiøse og verdslige. Fra slutten av 1500-tallet finnes bibelske dramaer. Opplysningstiden i Europa på 1700-tallet og den jødiske bevegelsen haskala, førte til utviklingen av både jiddisk og hebraisk litteratur. På 1800-tallet oppstod det i Øst-Europa en litteratur som fremmet sosialistiske og sionistiske tanker. Mange ville opphøye jiddisk til nasjonalspråk, men med sionismens fremvekst fikk også hebraisk en større betydning som litterært språk.

Moderne hebraisk lyrikk hadde sitt utspring i opplysningsperioden på 1700-tallet. Blant velutdannede jøder hadde hebraisk større litterær prestisje enn jiddisk, mens jiddisk, særlig i Øst-Europa, ble ansett for å være mer egnet til å uttrykke moderne strømninger, inntil blant andre Eliezer Ben-Yehuda (1858–1922) fornyet det hebraiske språket.

Flere forfattere benyttet begge språk, blant dem Mendele Mocher Seforim (bokselgeren), et pseudonym for Scholem Jacob Abramovitsj (1835–1917), og Isak Leib Perez (1852–1915). Mendele gjengir i sine populære bøker på jiddisk det jødiske miljø med alvor og humor, medfølelse og refsende satire. Humoristen og samfunnssatirikeren Scholem (Shalom) Aleichem (pseudonym for Scholem Rabinowitz, (1859–1916) skrev nesten samtlige av sine bøker på jiddisk. En del av hans forfatterskap er kjent også i den vestlige verden (Spillemann på taket/Melkemannen Tevje). Disse tre forfatterne regnes som grunnleggerne av moderne jiddisk litteratur.

Men det var også flere forfattere som skrev på hebraisk, både i Russland og i Litauen. Juda Leib Gordon (1831–1892) benyttet bibelske emner, og skrev senere også om pogromene i 1881. Abraham Mapu (1808–1867) ble den første som skrev hebraiske romaner (historiske og sosiale samtidsskildringer). Omstillingen til å skulle beskrive et moderne miljø skapte stilistiske og språklige vanskeligheter for ham, men han bante samtidig veien for neste generasjons østeuropeiske diktere som Peretz Smolenskin (1842–1885) og Reuben Ascher Braudes (1851–1902).

Etter 1880 fikk naturalismen sitt gjennombrudd med Moses Leib Lilienblums (1843– 1910) forfatterskap. For Lilienblum måtte kampen for frihet til slutt føre til sionisme, men han avviste kulturnasjonalismen hos Ascher Ginzberg/Achad Haam (1856–1927) som urealistisk. Ginzberg så i sionismen en tilbakevenden til den nasjonale idé, det nasjonale hjemland som et åndelig sentrum for jøder verden over, som skulle lede til en nasjonal kulturell renessanse. Han skapte det moderne hebraiske essay.

I Warszawa omfattet den impresjonistiske gruppen diktere som David Frischmann (1859–1922), som ofte skildret jøder som ville ut av barndommens trange verden, men ikke maktet det på grunn av familiebånd, gruppefølelse og skyldfølelse. Med Chaim Nachman Bialik (1873–1933) nådde den hebraiske diktningen i Europa et høydepunkt. I 1924 flyttet Bialik til Tel Aviv, og ble en viktig skikkelse innenfor kulturlivet. Han regnes fremdeles som Israels nasjonaldikter.

I årene etter første verdenskrig dominerte prosaen, men poesien, særlig den ekspresjonistiske, økte i omfang. Den var rik på motsetninger og merket av omveltningene etter krigen. Jiddisk utviklet seg til et rikt litterært språk. Mange forfattere i Sovjetunionen trodde på vekstvilkår for en sekularisert jødisk kultur, blant annet teateret, men ble skuffet over utviklingen etter 1930. Flere av de fremste forsvant eller ble brakt til taushet.

Mange diktere av ulike retninger fremstod i mellomkrigsårene i de baltiske land og Polen, hvorav flere ble nazismens ofre. Andre emigrerte. Blant de mest kjente var lyrikeren Itzik Manger (1901–1969), som overførte bibelske karakterer og handlinger til østjødisk miljø, samt Chaim Grade (1910–1982) og Aaron Zeitlin (1898–1982). Bare få verker skapt av forfattere som var sperret inne i ghettoene under andre verdenskrig, ble bevart. Itzchak Katzenelson (født 1886, død i Auschwitz i 1944) fortsatte sitt forfatterskap på hebraisk og jiddisk både i ghettoen og i konsentrasjonsleiren.

I USA startet den moderne hebraiske litteratur etter 1870 med diktere innvandret fra Øst-Europa. Gerson Rosenzweig (1881–1914) var en av de betydeligste av disse. Utover på 1900-tallet utvandret stadig flere forfattere fra Øst-Europa, de hebraiskspråklige mest til Palestina, de jiddiskspråklige oftest til USA.

New York ble fra cirka 1900 et nytt sentrum for både hebraisk og jiddisk litteratur. Mange av forfatterne var innvandrere. Nye litterære retninger og amerikanisering gav forfatterne et særpreg i tillegg til den østeuropeiske bakgrunn. I romaner skildret de emigrantenes tilværelse i storbyen som fattige industriarbeidere, blandet med en lengsel til det opprinnelige hjemstedet. Fra 1920- og 1930-årene kan nevnes Joseph Opatoschu (1886–1954), Zalman Schneour (1887–1959) og Lamed Schapiro (1878–1948).

Etter andre verdenskrig har flere jødiske forfattere i USA villet reise et monument over en jødisk verden som ble borte, den såkalte charbun-litteraturen («undergangslitteraturen»), som i Jehiel Jeshaia Trunks sjubindsverk om Polen og i Chaim Grades (1901–1982) prosa og poesi med minner fra Vilnius. Best kjent likevel er Schalom Asch (1880–1982) og brødrene Israel Joshua Singer (1893–1944) og Isaac Bashevis Singer (1902–1991. Sistnevnte fikk Nobelprisen i litteratur 1978.

Siden hebraisk er blitt et moderne talespråk for jøder, både i staten Israel og delvis også utenfor Israel, er Israel nå blitt et sentrum for moderne hebraisk litteratur. Flere av vår tids israelske forfattere, som Amos Oz (født 1939) og David Grossmann (født 1954) oversettes til mange språk, også til norsk.

• Les mer om Israels litteratur.

Blant kjente forfattere med jødisk bakgrunn på 1900-tallet finner vi de tyskspråklige forfatterne Max Brod (1884–1968), Martin Buber (1878–1965), Lion Feuchtwanger (1884–1958), Franz Kafka (1883–1924), Arthur Schnitzler 1862–1931), Max Tau (født 1897, til Norge 1938, død 1976), Jakob Wassermann (1873–1934), Franz Werfel (1890–1945) og Stefan Zweig (1881–1942).

På fransk skrev dramatikeren Henri Leon Bernstein (1876–1943), Albert Cohen (1895–1981), André Maurois (1885–1964), André Schwarz-Bart (1928–2006) og Elie Wiesel (1928–2016). I Storbritannia skrev Zangwill (1864–2006), Louis Golding (1895–1958) og Arnold Wesker (1932–2016), alle på engelsk.

Samfunnsforhold og menneskelige problemer er kommet i fokus i etterkrigstidens generelle litteratur, men den jødiske bakgrunnen kan bidra til å nyansere og forsterke temaene. Andre emner er amerikansk antisemittisme, holdningen til religion, det jødiske fellesskap og sionismen, i en rekke romaner også jødeforfølgelser under andre verdenskrig og tidligere. Til denne nord-amerikanske forfattergenerasjon hører Saul Bellow (1915–2005), Bernard Malamud Bernard Malamud (1914–1986), Chaim Potok (1929–2002), Leon Uris (1924–2003), Philip Roth (1933–2018), Herman Wouk (1915–2019), Leonard Cohen (1934–2016) og i noen grad dramatikeren Arthur Miller (1915–2005).

To norske jøder har bidratt til å skildre oppholdet i konsentrasjonsleirene: Moritz Nachtstern (1902–1969): (Falskmyntner i blokk 19) og Herman Sachnowitz (1921–1978): Det angår også deg. Leo Eitinger (1912–1996) utgav arbeider i forbindelse med medisinske undersøkelser av overlevende fra konsentrasjonsleirene. Eva Scheer (1915–1999) har behandlet jødiske emner skjønnlitterært. Meir Aron Goldschmidt (1819–1887) og Henri Nathansen (1868–1944) er de to mest kjente dansk-jødiske forfattere.

Europeiske forfattere med jødisk bakgrunn, født før andre verdenskrig eller senere, har fortsatt å behandle jødisk tematikk i sine bøker. De gjenopprettede jødiske samfunnene i Europa møter manglende kunnskap, både om jødenes historie i Europa og om Holocaust og dens ettervirkninger. Forfattere som behandler jødiske spørsmål er Imre Kertész (1929–2016) og Miklós Vámos (født 1959) i Ungarn. På tysk skriver Ruth Klüger (født 1931), Robert Schindel (født 1944), Robert Menasse (født 1954) og Barbara Honigmann (født 1949). Marek Halter (født 1936) i Polen skriver på fransk. Av yngre forfattere kan nevnes og Doron Rabinovici (født 1961) i Israel, men oppvokst i Østerrike og Vladimir Vertlib, født i Russland i 1966, men bor i Østerrike. Begge skriver på tysk.