jødisk litteratur

Jødisk skriftkultur har sine røtter tre tusen år tilbake i tid, omfatter både religiøs og ikke-religiøs litteratur, og er skrevet på mange forskjellige språk.

Den tidligste samlingen jødiske tekster finner vi i Den hebraiske bibel (Tanakh). En stor del av disse kan ha sin opprinnelse i det vi kaller israelittisk tid, det vil si perioden fra rundt år 1200 fvt. og frem til 586 fvt., da Judas befolkning ble ført i eksil til Babylon. Andre bibeltekster ble skrevet etter eksilet og helt frem til de siste århundrene før vår tidsregnings begynnelse. 

Fra 300–tallet fvt. ble den hellenistiske innflytelsen sterk, noe som kommer til syne i Septuaginta-oversettelsen som ble laget av jødene i Alexandria på 200–tallet fvt. Dødehavsrullene, som ble funnet i huler ved Dødehavet i årene 1947 til 1956, viser at det fantes flere retninger innen datidens jødedom. Forskere antar at de ble skrevet fra tredje århundre fvt. og frem til begynnelsen av første århundre evt.

Den jødiske filsofen Filo (ca. 20 fvt.–50 evt.), som bodde i Alexandria, forente jødisk tradisjon og troen på guddommelig åpenbaring med gresk rasjonalistisk tenkning. Historieskriveren Josefus (ca. 38–100 evt.) skrev bøker om både jødenes tidlige historie og om den jødiske krigen mot romerne.

• Den hebraiske bibel
• Det gamle Israels litteratur

I de følgende 1500 år var den rabbinske litteraturen nesten enerådende. Mishna, som er en ren lovbok, ble samlet rundt år 200 evt., og er skrevet på hebraisk. En tid etter Mishna kom et tillegg, Tosefta. Den første utgaven av Talmud ble samlet i landet Israel rundt 400 evt.

Den babylonske Talmud, jødedommens største samling hellige skrifter, ble samlet og redigert frem til 500-tallet evt. og består av Mishna og såkalt gemara på arameisk. Fra samme periode stammer også en omfattende tolkningslitteratur (midrash) som omfatter både lovtekster og fortellinger knyttet til bibelske fortellinger. 

På 600–700-tallet skrev de talmudlærde Eliasar Kalir og Jannaj dikt som lever videre som hymner. Omtrent 800 dikt av sistnevnte kom for dagen i 1896. Fra tiden 600–1038 (den gaonske periode) finnes traktater og responsa (svar) fra kjente rabbinske autoriteter på juridiske spørsmål, sendt fra fjern og nær.

Gaonen Saadia ben Josef oversatte Den hebraiske bibel (Tanakh) til arabisk med kommentarer, og beskjeftiget seg med religionsfilosofi, hebraisk grammatikk og Talmud-kommentarer. De viktigste kommentarene til Tanakh og Talmud skapte imidlertid Rashi (eg. rabbi Shlomo (ben) Jitzchak, 1040–1105) i Troyes i Nord-Frankrike. På 1100- og 1200-tallet kom de såkalte tosafister i Rhin-området med bemerkninger til Rashis kommentarer.

I Sør-Frankrike virket grammatikeren David Kimchi, som opprinnelig var fra Spania. En annen hebraisk filolog var Elija Levita; hans verker ble banebrytende også for jiddish. Til den jødiske litteratur hører også en rekke prekensamlinger, moralske læresetninger, visdomsord, leveregler, testamenter (skrivelser fra far til barn, lærer til elev), fabler og religiøse hymner.

Det moralfilosofiske verket Messilat Jesharim (De rettskafnes vei) av den italienskfødte Moses Chajim Luzzatto (1707–47) vant stor utbredelse blant tilhengere av hasidismen i Øst-Europa på 1700-tallet. Moses Mendelssohn ble 1700-tallets mest fremtredende jødiske forfatter og opplysningsfilosof. Han oversatte blant annet Mosebøkene til tysk.

Fra den arabisk-jødiske kulturkrets i Spania utgikk filosofen og legen Moses Maimonides (1135–1204), mystikeren og rabbineren Josef ben Efraim Karo og den store dikter og filosof Jehuda ha-Levi (ca. 1075–1141). Religiøse dikt av ham og av Salomon ibn Gabirol (1000-tallet) er tatt opp i jødisk liturgi. Gabirols filosofiske hovedverk, Livets kilde, et nyplatonsk arbeid, er skrevet på arabisk. Han hørte med til kretsen omkring Samuel ha-Nagid (993–1055), som skrev dikt og en Talmud-innledning.

Emner for Moses ibn Esra er livets skjønnhet, vennskap og kjærlighet. Hans samtidige, Abraham ibn Esra (1092–1167) skrev dikt, religiøse hymner, grammatiske, filosofiske og astronomiske verker, foruten en kritisk bibelkommentar. Isak Arama (ca. 1420–94) er mest kjent for Akedat Jitzchak, en filosofisk og allegorisk kommentar til den bibelske fortellingen om da Abraham skulle ofre Isak.

Jiddisk litteratur har røtter tilbake til høymiddelalderen. Emnene var både religiøse og verdslige. Fra slutten av 1500-tallet finnes bibelske dramaer. På 1800-tallet oppstod det i Øst-Europa en litteratur som fremmet sosialistiske og sionistiske tanker. Frem til 1940 opplevde jiddisk litteratur og presse en blomstringstid. Mange ville opphøye jiddisk til nasjonalspråk, men med sionismens fremvekst fikk også hebraisk en større betydning som litterært språk.

Flere forfattere benyttet begge språk, blant dem Mendele Mocher Seforim (bokselgeren), et pseudonym for Scholem Jacob Abramovitsj, 1835–1917, og Isak Leib Perez (1852–1915). Mendele gjengir i sine populære bøker på jiddisk det jødiske miljø med alvor og humor, medfølelse og refsende satire. Humoristen og samfunnssatirikeren Scholem (Shalom) Aleichem (pseudonym for Scholem Rabinowitz, 1859–1916) skrev nesten samtlige av sine bøker på jiddisk. En del av hans forfatterskap er kjent også i den vestlige verden (melkemannen Tevje). Disse tre regnes som grunnleggerne av moderne jiddisk litteratur.

Flere jødiske forfattere utvandret på 1900-tallet, de hebraiskspråklige mest til Palestina (se Israels litteratur), de jiddiskspråklige oftest til USA. Best kjent av de sistnevnte er Schalom Asch og brødrene Israel Joshua Singer og Isaac Bashevis Singer, sistnevnte fikk Nobelprisen i litteratur 1978.

I årene etter den første verdenskrig dominerte prosaen, men poesien, særlig den ekspresjonistiske, økte i omfang. Den var rik på motsetninger og merket av omveltningene etter krigen. Jiddisk utviklet seg til et rikt litterært språk. Mange forfattere i Sovjetunionen trodde på vekstvilkår for en sekularisert jødisk kultur, blant annet teateret, men ble skuffet over utviklingen etter 1930.

Flere av de fremste forsvant eller ble brakt til taushet, som for eksempel Mose Kulbak, og lyrikerne Izi Charik, David Hofstein, Leib Kvitko, Itzik Fefer og Perez Markisch og prosaforfatterne David Bergelson og Pinchas Kahanowitsj (kjent som Der Nister).

Mange diktere av ulike retninger fremstod i mellomkrigsårene i de baltiske land og Polen, hvorav flere ble nazismens ofre. Blant de mest kjente var lyrikeren Itzik Manger, som overførte bibelske karakterer og handlinger til østjødisk miljø; Miriam Uljanova (religiøs lyrikk), Chaim Grade, Aaron Zeitlin (lyrikk og drama) og den litterære Unge Vilna-gruppen fra 1930-årene. Bare få verker skapt av forfattere som var sperret inne i ghettoene under den annen verdenskrig, ble bevart. Itzchak Katzenelson fortsatte sitt forfatterskap på hebraisk og jiddisk både i ghettoen og konsentrasjonsleiren og fullførte 1944 Sangen om det myrdede jødiske folk.

USA, særlig New York, ble fra ca. 1900 et nytt sentrum for jiddisk litteratur. Mange av forfatterne var innvandrere (David Pinski, Ossip Dymow, Abraham Reisen). Nye litterære retninger og amerikanisering gav forfatterne et særpreg i tillegg til den østeuropeiske bakgrunn. I romaner skildret de emigrantenes tilværelse i storbyen som fattige industriarbeidere, blandet med en lengsel til det opprinnelige hjemsted.

Fra 1920- og 1930-årene kan nevnes Joseph Opatoschu, Zalman Schneour, Lamed Schapiro og Israel Joshua Singer. Etter den annen verdenskrig har flere jødiske forfattere i USA villet reise et monument over en jødisk verden som ble borte, den såkalte charbun-litteraturen ('undergangs-'), som i Jehiel Jeshaia Trunks sjubindsverk om Polen, Isaac Bashevis Singers romaner og i Chaim Grades prosa og poesi med minner fra Vilna.

Moderne hebraisk lyrikk hadde sitt utspring i opplysningsperioden på 1700-tallet. Blant velutdannede jøder hadde hebraisk større litterær prestisje enn jiddisk, mens jiddisk, særlig i Øst-Europa, ble ansett for å være mer egnet til å uttrykke moderne strømninger, inntil blant annet Ben Jehuda fornyet det hebraiske språket.

Til dem som benyttet hebraisk hørte i Russland Isak Bär Levinsohn og i Litauen poetene Abraham Bär og Micha Josef Lebensohn, Juda Leib Gordon og Abraham Mapu. Juda Leib Gordon (1831–92) benyttet bibelske emner, og skrev senere også om pogromene i 1881. Abraham Mapu (1808–67) ble den første som skrev hebraiske romaner (historiske og sosiale samtidsskildringer). Omstillingen til å skulle beskrive et moderne miljø skapte stilistiske og språklige vanskeligheter for ham, men han bante samtidig veien for neste generasjons østeuropeiske diktere som Peretz Smolenskin og Reuben Ascher Braudes.

Etter 1880 fikk naturalismen sitt gjennombrudd med Moses Leib Lilienblums forfatterskap. For Lilienblum måtte kampen for frihet til slutt føre til sionisme, men han avviste kulturnasjonalismen hos Ascher Ginzberg (Achad Haam) som urealistisk. Ginzberg så i sionismen en tilbakevenden til den nasjonale idé, det nasjonale hjemland som et åndelig sentrum for jøder verden over, som skulle lede til en nasjonal kulturell renessanse. Han skapte det moderne hebraiske essay.

I Warszawa omfattet den impresjonistiske gruppen foruten Isak Perez diktere som David Frischmann (bibelske legender) og Micha Josef Berdyczewski, som ofte skildret jøder som ville ut av barndommens trange verden, men ikke maktet det på grunn av familiebånd, gruppefølelse og skyldfølelse. Også Mordechai Ze'ew Feuerberg (1874–99) skildret den tragedien tapt tro medfører. Med Chaim Nachman Bialik nådde den hebraiske diktning i Europa et høydepunkt.

I USA startet den moderne hebraiske litteratur etter 1870 med diktere innvandret fra Øst-Europa; Gerson Rosenzweig var en av de betydeligste av disse. 1918–40 var New York og Israel sentre for hebraisk litteratur. Et tredje sentrum i Tyskland gikk til grunne i 1930-årene.

På 1800- og 1900-tallet har mange jødiske forfattere benyttet språket i det landet de bor i. Av disse har Paul Heyse, Henri Bergson, Boris Pasternak, Nelly Sachs, Saul Bellow og Josif Aleksandrovitsj Brodskij mottatt Nobelprisen i litteratur.

Blant kjente forfattere på 1900-tallet skal ellers nevnes de tyskspråklige Max Brod, Martin Buber, Karl Emil Franzos, Lion Feuchtwanger, Franz Kafka, Arthur Schnitzler, Max Tau (til Norge 1938), Jakob Wassermann, Franz Werfel og Stefan Zweig.

På fransk skrev Henri Leon Bernstein (dramatiker), Albert Cohen, Edmond Fleg, André Maurois, André Schwarz-Bart og Elie Wiesel, og på engelsk (Storbritannia)  Israel Zangwill, Louis Golding og Arnold Wesker. 

I 1930-årene var Ludwig Lewisohn et kjent navn i USA. Samfunnsforhold og menneskelige problemer er kommet i fokus i etterkrigstidens litteratur, men den jødiske bakgrunn kan bidra til å nyansere og forsterke temaene. Andre emner er amerikansk antisemittisme, holdningen til religion, det jødiske fellesskap og sionismen, i en rekke romaner også jødeforfølgelser under den annen verdenskrig og tidligere. Til denne forfattergenerasjon hører Saul Bellow, Bernard Malamud, Chaim Potok, Philip Roth, Leon Uris, Herman Wouk, og i noen grad dramatikeren Arthur Miller.

To norske jøder har skildret oppholdet i konsentrasjonsleirene: Moritz Nachtstern (Falskmyntner i blokk 19) og Herman Sachnowitz (Det angår også deg). Leo Eitinger utgav arbeider i forbindelse med medisinske undersøkelser av overlevende fra konsentrasjonsleirene. Eva Scheer har behandlet jødiske emner skjønnlitterært. Jødiske innslag i svensk diktning finner man blant annet hos Oscar Levertin. Meir Aron Goldschmidt og Henri Nathansen er de to mest kjente dansk-jødiske forfattere.

Av forfattere som har bearbeidet jødisk tematikk i 1980- og 1990-årene nevnes Péter Nádas, Imre Kertész og Miklós Vámos i Ungarn, Marek Halter og Fania Fenelon i Frankrike, Ida Fink i Tyskland, Danilo Kiš og Aleksandar Tišma i Jugoslavia, Leonard Cohen og David Levine i Canada.

• Israels litteratur