Det er ikke uten videre lett å definere hva som skal regnes som jødisk litteratur. En vanlig definisjon er at begrepet omfatter litteratur skrevet av en jødisk forfatter, og som omhandler jødisk religion, kultur eller spesielle forhold som knyttes til det å leve som jøde.

For å kunne regnes som jødisk litteratur har det også vært vanlig å hevde at denne bør være skrevet på et av de "jødiske" språkene hebraisk, arameisk, ladino eller jiddisk, samt gresk i gammel tid. Innenfor den jødisk-arabiske kulturkretsen omfattes også rabbinsk litteratur skrevet på arabisk. I vår tid inkluderes også litteratur skrevet på moderne språk, forutsatt at temaet eller de skildrede personene har et spesifikt jødisk preg.

Det er mer faglig uenighet om hvorvidt man også skal inkludere forfattere med jødisk bakgrunn som ikke lenger regner seg selv som jøder eller som ikke skriver litteratur med et "jødisk" preg. Blant disse er Heinrich Heine (1797–1856, Franz Kafka (1883–1924), Boris Pasternak (1890–1960).

Jødisk litteratur spenner over et tidsrom på rundt tre tusen år. Den tidligste samlingen jødiske tekster finner vi i Den hebraiske bibel (Tanakh). En stor del av disse kan ha sin opprinnelse i det vi kaller israelittisk tid, det vil si perioden fra rundt år 1200 fvt. og frem til 586 fvt., da en stor del av Judarikes befolkning ble ført i eksil til Babylon. Andre bibeltekster ble skrevet etter eksilet og helt frem til de siste århundrene før vår tidsregnings begynnelse.

Fra 300–tallet fvt. ble den hellenistiske innflytelsen sterk, noe som kommer til syne i Septuaginta-oversettelsen som ble laget av jødene i Alexandria på 200–tallet fvt. Dødehavsrullene, som ble funnet i huler ved Dødehavet i årene 1947 til 1956, viser at det fantes flere retninger innen datidens jødedom. Forskere antar at de ble skrevet fra tredje århundre fvt. og frem til begynnelsen av første århundre evt. De er skrevet på hebraisk, arameisk og gresk.

I tillegg har vi de jødiske apokryfene. De fleste ble regnet som en del av de jødiske hellige tekstene blant jødene i Egypt i tiden rundt vår tidsregnings begynnelse, men ble ikke tatt inn i Den hebraiske bibelen, og regnes ikke som kanoniske innenfor rabbinsk jødedom. Flere av dem er likevel fremdeles både kjent og lest, som Makkabeerbøkene, Judit og Tobit. Også disse bøkene er skrevet på hebraisk og gresk.

Den jødiske filsofen Filon (cirka 20 fvt.–50 evt.), som bodde i Alexandria, forente jødisk tradisjon og troen på guddommelig åpenbaring med gresk rasjonalistisk tenkning. Historieskriveren Josefus (cirka 37–100 evt.) skrev bøker om både jødenes tidlige historie og om den jødiske krigen mot romerne.

I de følgende 1500 år var den rabbinske litteraturen nesten enerådende. Mishna, som er en ren lovbok, ble samlet rundt år 200 evt., og er skrevet på hebraisk. En tid etter Mishna kom et tillegg, Tosefta. Den første utgaven av Talmud ble samlet i landet Israel rundt 400 evt.

Den babylonske Talmud, jødedommens største samling hellige skrifter, ble samlet og redigert frem til 500-tallet evt. og består av Mishna og såkalt gemaraarameisk. Fra samme periode stammer også en omfattende tolkningslitteratur (midrash) som omfatter både lovtekster og fortellinger knyttet til bibelske fortellinger. I middelalderen ble mye av midrash-stoffet samlet i store antologier. De mest kjente er Midrash ha-gadol (Den store midrash) som ble skrevet i Jemen på 1200-tallet, og Midrash rabba, (Den største/største midrash) som utkom i sin fullstendige form i Venezia i 1545.

På 600–700-tallet skrev de talmudlærde Eliasar Kalir og Jannaj dikt som lever videre som hymner. Omtrent 800 dikt av sistnevnte kom for dagen i 1896. Fra tiden 600–1038 (den gaonske periode) finnes traktater og responsa (svar) fra kjente rabbinske autoriteter på juridiske spørsmål, sendt fra fjern og nær.

De viktigste kommentarene til Tanakh og Talmud skapte Rashi (rabbi Shlomo (ben) Jitzchak, 1040–1105) i Troyes i Nord-Frankrike. På 1100- og 1200-tallet kom de såkalte tosafister i Rhin-området med bemerkninger til Rashis kommentarer.

I Sør-Frankrike virket grammatikeren David Kimchi (1160–1235), som opprinnelig var fra Spania. En annen hebraisk filolog var Elija Levita. Hans verker ble banebrytende også for jiddisk. Til den jødiske litteraturen hører også en rekke prekensamlinger, moralske læresetninger, visdomsord, leveregler, testamenter (skrivelser fra far til barn, lærer til elev), fabler og religiøse hymner.

Statue av Maimonides i Cordoba. av Bente Groth. CC BY SA 3.0

I den arabiske verden skrev jøder også på arabisk. Rabbineren Saadia ben Josef (882–942) oversatte Den hebraiske bibel (Tanakh) til arabisk med kommentarer, og beskjeftiget seg med religionsfilosofi, hebraisk grammatikk og Talmud-kommentarer. Fra den arabisk-jødiske kulturkrets i Spania utgikk filosofen og legen Moses Maimonides (1135–1204), mystikeren og rabbineren Josef ben Efraim Karo (1488–1575) og den store dikter og filosof Jehuda ha-Levi (ca. 1075–1141). Religiøse dikt av ham og av Salomon ibn Gabirol (cirka 1020–1057) er tatt opp i jødisk liturgi. Gabirols filosofiske hovedverk, Livets kilde, et nyplatonsk arbeid, er skrevet på arabisk. Han hørte med til kretsen omkring Samuel ha-Nagid (993–1055), som skrev dikt og en Talmud-innledning.

Emner for poeten Moses ibn Esra (cirka 1020–1057) er livets skjønnhet, vennskap og kjærlighet. Hans samtidige, Abraham ibn Esra (1092–1167) skrev dikt, religiøse hymner, grammatiske, filosofiske og astronomiske verker, foruten en kritisk bibelkommentar. Isak Arama (ca. 1420–94) er mest kjent for Akedat Jitzchak, en filosofisk og allegorisk kommentar til den bibelske fortellingen om da Abraham skulle ofre Isak (Aqeda).

Nærmere vår tid levde den italienskfødte Moses Hayyim Luzzatto (1707–1747), som ofte regnes som det moderne hebraiske språkets far. Den tyskspråklige filosofen Moses Mendelssohn (1729–1786) regnes som den jødiske opplysningens (haskala) far, og oversatte Mosebøkene til tysk.

Rabbinsk tradisjon krever, også i dag, at nye aktuelle samfunnsspørsmål, nyvinninger innen medisin, og ikke mist endret syn på kjønnsroller, må diskuteres og vurderes. Rabbinere fra alle dagens jødiske retninger, og andre med grundig kunnskap om jødisk lov og tradisjon, behandler disse spørsmålene i sine bøker. Det nye i våre dager er at også jødiske kvinner skriver om religiøse spørsmål. (Nechama Leibowitz (1905–1997), Judith Hauptman (f. 1943).

Israelsk frimerke, utgitt 25 år etter Bialiks død. av Gabriel og Mxim Shamir/Wikimedia Commons. CC BY 2.0

Jiddisk litteratur har røtter tilbake til høymiddelalderen. Emnene var både religiøse og verdslige. Fra slutten av 1500-tallet finnes bibelske dramaer. Opplysningstiden i Europa på 1700-tallet og den jødiske bevegelsen haskala, førte til utviklingen av både jiddisk og hebraisk litteratur. På 1800-tallet oppstod det i Øst-Europa en litteratur som fremmet sosialistiske og sionistiske tanker. Mange ville opphøye jiddisk til nasjonalspråk, men med sionismens fremvekst fikk også hebraisk en større betydning som litterært språk.

Moderne hebraisk lyrikk hadde sitt utspring i opplysningsperioden på 1700-tallet. Blant velutdannede jøder hadde hebraisk større litterær prestisje enn jiddisk, mens jiddisk, særlig i Øst-Europa, ble ansett for å være mer egnet til å uttrykke moderne strømninger, inntil blant annet Eliezer Ben-Yehuda (1858–1922) fornyet det hebraiske språket.

Flere forfattere benyttet begge språk, blant dem Mendele Mocher Seforim (bokselgeren), et pseudonym for Scholem Jacob Abramovitsj (1835–1917), og Isak Leib Perez (1852–1915). Mendele gjengir i sine populære bøker på jiddisk det jødiske miljø med alvor og humor, medfølelse og refsende satire. Humoristen og samfunnssatirikeren Scholem (Shalom) Aleichem (pseudonym for Scholem Rabinowitz, (1859–1916) skrev nesten samtlige av sine bøker på jiddisk. En del av hans forfatterskap er kjent også i den vestlige verden (Spillemann på taket/ Melkemannen Tevje). Disse tre forfatterne regnes som grunnleggerne av moderne jiddisk litteratur.

Men det var også flere forfattere som skrev på hebraisk, både i Russland og i Litauen. Juda Leib Gordon (1831–1892) benyttet bibelske emner, og skrev senere også om pogromene i 1881. Abraham Mapu (1808–67) ble den første som skrev hebraiske romaner (historiske og sosiale samtidsskildringer). Omstillingen til å skulle beskrive et moderne miljø skapte stilistiske og språklige vanskeligheter for ham, men han bante samtidig veien for neste generasjons østeuropeiske diktere som Peretz Smolenskin (1842–1885) og Reuben Ascher Braudes (1851–1902).

Etter 1880 fikk naturalismen sitt gjennombrudd med Moses Leib Lilienblums (1843– 1910) forfatterskap. For Lilienblum måtte kampen for frihet til slutt føre til sionisme, men han avviste kulturnasjonalismen hos Ascher Ginzberg/Achad Haam (1856–1927) som urealistisk. Ginzberg så i sionismen en tilbakevenden til den nasjonale idé, det nasjonale hjemland som et åndelig sentrum for jøder verden over, som skulle lede til en nasjonal kulturell renessanse. Han skapte det moderne hebraiske essay.

I Warszawa omfattet den impresjonistiske gruppen diktere som David Frischmann (1859–1922), som ofte skildret jøder som ville ut av barndommens trange verden, men ikke maktet det på grunn av familiebånd, gruppefølelse og skyldfølelse. Med Chaim Nachman Bialik (1873–1933) nådde den hebraiske diktningen i Europa et høydepunkt. I 1924 flyttet Bialik til Tel Aviv, og ble en viktig skikkelse innenfor kulturlivet. Han regnes fremdeles som Israels nasjonaldikter.

I årene etter første verdenskrig dominerte prosaen, men poesien, særlig den ekspresjonistiske, økte i omfang. Den var rik på motsetninger og merket av omveltningene etter krigen. Jiddisk utviklet seg til et rikt litterært språk. Mange forfattere i Sovjetunionen trodde på vekstvilkår for en sekularisert jødisk kultur, blant annet teateret, men ble skuffet over utviklingen etter 1930. Flere av de fremste forsvant eller ble brakt til taushet.

Mange diktere av ulike retninger fremstod i mellomkrigsårene i de baltiske land og Polen, hvorav flere ble nazismens ofre. Andre emigrerte. Blant de mest kjente var lyrikeren Itzik Manger (1901–1969), som overførte bibelske karakterer og handlinger til østjødisk miljø, samt Chaim Grade (1910–1982) og Aaron Zeitlin (1898–1982). Bare få verker skapt av forfattere som var sperret inne i ghettoene under andre verdenskrig, ble bevart. Itzchak Katzenelson (f. 1886, død i Auschwitz 1944) fortsatte sitt forfatterskap på hebraisk og jiddisk både i ghettoen og i konsentrasjonsleiren.

I USA startet den moderne hebraiske litteratur etter 1870 med diktere innvandret fra Øst-Europa. Gerson Rosenzweig (1881–1914) var en av de betydeligste av disse. Utover på 1900-tallet utvandret stadig flere forfattere fra Øst-Europa, de hebraiskspråklige mest til Palestina, de jiddiskspråklige oftest til USA.

New York ble fra cirka 1900 et nytt sentrum for både hebraisk og jiddisk litteratur. Mange av forfatterne var innvandrere. Nye litterære retninger og amerikanisering gav forfatterne et særpreg i tillegg til den østeuropeiske bakgrunn. I romaner skildret de emigrantenes tilværelse i storbyen som fattige industriarbeidere, blandet med en lengsel til det opprinnelige hjemstedet. Fra 1920- og 1930-årene kan nevnes Joseph Opatoschu (1886–1954), Zalman Schneour (1887–1959) og Lamed Schapiro (1878–1948).

Etter andre verdenskrig har flere jødiske forfattere i USA villet reise et monument over en jødisk verden som ble borte, den såkalte charbun-litteraturen ("undergangslitteraturen"), som i Jehiel Jeshaia Trunks sjubindsverk om Polen og i Chaim Grades (1901–1982) prosa og poesi med minner fra Vilnius. Best kjent likevel er Schalom Asch (1880–1982) og brødrene Israel Joshua Singer (1893–1944) og Isaac Bashevis Singer (1902–1991. Sistnevnte fikk Nobelprisen i litteratur 1978.

Siden hebraisk er blitt et moderne talespråk for jøder, både i staten Israel og delvis også utenfor Israel, er Israel nå blitt et sentrum for moderne hebraisk litteratur. Flere av vår tids israelske forfattere, som Amos Oz (født 1939) og David Grossmann (født 1954) oversettes til mange språk, også til norsk.

Fra 1800-tallet og frem til i dag har mange jødiske forfattere benyttet språket i det landet de bor i. Av disse har Paul Johann Ludwig von Heyse (1830–1914), Henri Bergson (1859–1941), Boris Pasternak (1890–1960), Nelly Sachs (1891–1970), Saul Bellow (1915–2005) og Josif Aleksandrovitsj Brodskij (1940–1996) mottatt Nobelprisen i litteratur.

Blant kjente forfattere med jødisk bakgrunn på 1900-tallet finner vi de tyskspråklige forfatterne Max Brod (1884–1968), Martin Buber (1878–1965), Lion Feuchtwanger (1884–1958), Franz Kafka (1883–1924), Arthur Schnitzler 1862–1931), Max Tau (f. 1897, til Norge 1938, død 1976), Jakob Wassermann (1873–1934), Franz Werfel (1890–1945) og Stefan Zweig (1881–1942).

På fransk skrev dramatikeren Henri Leon Bernstein (1876–1943), Albert Cohen (1895–1981), André Maurois (1885–1964), André Schwarz-Bart (1928–2006) og Elie Wiesel (1928–2016). I Storbritannia skrev Zangwill (1864–2006), Louis Golding (1895–1958) og Arnold Wesker (1932–2016), alle på engelsk.

Samfunnsforhold og menneskelige problemer er kommet i fokus i etterkrigstidens generelle litteratur, men den jødiske bakgrunnen kan bidra til å nyansere og forsterke temaene. Andre emner er amerikansk antisemittisme, holdningen til religion, det jødiske fellesskap og sionismen, i en rekke romaner også jødeforfølgelser under andre verdenskrig og tidligere. Til denne nord-amerikanske forfattergenerasjon hører Saul Bellow (1915–2005), Bernard Malamud Bernard Malamud (1914–1986), Chaim Potok (1929–2002), Leon Uris (1924–2003), Philip Roth (1933–2018), Herman Wouk (1915–), Leonard Cohen (1934–2016) og i noen grad dramatikeren Arthur Miller (1915–2005).

To norske jøder har bidratt til å skildre oppholdet i konsentrasjonsleirene: Moritz Nachtstern (1902–1969): (Falskmyntner i blokk 19) og Herman Sachnowitz (1921–1978): Det angår også deg. Leo Eitinger (1912–1996) utgav arbeider i forbindelse med medisinske undersøkelser av overlevende fra konsentrasjonsleirene. Eva Scheer (1915–1999) har behandlet jødiske emner skjønnlitterært. Meir Aron Goldschmidt (1819–1887) og Henri Nathansen (1868–1944) er de to mest kjente dansk-jødiske forfattere.

Europeiske forfattere med jødisk bakgrunn, født før andre verdenskrig eller senere, har fortsatt å behandle jødisk tematikk i sine bøker. De gjenopprettede jødiske samfunnene i Europa møter manglende kunnskap, både om jødenes historie i Europa og om Holocaust og dens ettervirkninger. Forfattere som behandler jødiske spørsmål er Imre Kertész (1929–2016) og Miklós Vámos (f. 1959) i Ungarn. På tysk skriver Ruth Klüger (født 1931), Robert Schindel (født 1944), Robert Menasse (født 1954) og Barbara Honigmann (født 1949). Marek Halter (født 1936) i Polen, skriver på fransk. Av yngre forfattere kan nevnes og Doron Rabinovici (født 1961) i Israel, men oppvokst i Østerrike og Vladimir Vertlib, født i Russland i 1966, men bor i Østerrike. Begge skriver på tysk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

16. august 2018 skrev Elin Nesje Vestli

Så vidt jeg vet, har Ida Fink ikke skrevet noe på tysk, så jeg stusser litt over at hun står nevnt som eksempel fra det tyskspråklige området. Det er mange forfattere som kunne nevnes her, både fra Tyskland, Østerrike og Sveits. Om det skal være skrevet på 80- og 90-tallet, kunne f.eks. Ruth Klüger, Barbara Honigmann, Robert Schindel og Robert Menasse (som alle har innførsler i snl.no) nevnes. Fra rundt 2000 og til nå er det enda flere tyskspråklige forfattere med jødisk bakgrunn som ville være relevante, for eksempel Vladimir Vertlib og Doron Rabinowich.

18. august 2018 svarte Bente Groth

Hei, du har helt rett, vet ikke hvem som satte inn Ida Fink her. Denne delen av artikkelen er nok skrevet for ganske lenge siden. Jeg fjerner Ida og setter inn flere navn. Ser at du har skrevet veldig fine artikler om dem alle. Hilsen Bente Groth (fagansvarlig).

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.