arvesynd

Adam og Eva står til rett foran Gud etter syndefallet, som oppfattes som en av de viktigste årsakene til menneskets medfødte arvesynd. Mosaikk fra Duomo di Monreale, i Monreale, Storbyområdet Palermo, Italia.

Arvesynd er en kristen betegnelse for den synden som ethvert menneske fødes med. Arvesynd består både av skyld som nedarves samt den syndige tendensen og mangelen på gudsfrykt som bor i mennesket. På engelsk bruker man for øvrig betegnelsen original sin («ursynd» eller opphavssynd). Arvesynden innebærer at mennesker ikke først blir en synder gjennom å utføre en syndig handling, men det synder fordi det som person allerede er syndig.

Læren om arvesynd er et uttrykk for menneskehetens solidaritet i synd. Den er skissert av Paulus (Romerbrevet kapittel 5, vers 12–19) og videre utviklet av oldtidens kirkefedre som bakgrunn for den kristne frelseslæren og begrunnelse av barnedåpen. Syndens herredømme gjør seg gjeldende hos den enkelte ved at viljen er bundet til det onde (Romerbrevet kapittel 7, vers 19). Arvesynden ble vanligvis ansett som en følge av et historisk syndefall av menneskeslektens stamfar, Adam (1. Mosebok, kapittel 3). Nyere teologer søker ofte å beholde teorien uten dens historiske begrunnelse.

Alle kristne kirkesamfunn er enige om å hevde arvesyndens virkelighet. Derimot avviker de i den nærmere bestemmelsen av dens vesen og rekkevidde. Den lutherske læren finnes i Den augsburgske konfesjon, artikkel 2, og i Melanchthons apologi, ad artikkel 2.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg