Arvesynd, den teologiske betegnelse for den synd som ethvert menneske ifølge kirkelæren fødes med, består både av skyld som nedarves og av den i mennesket boende syndige tendens og mangel på gudsfrykt. Læren om arvesynd er et uttrykk for menneskehetens solidaritet i synd. Den er skissert av Paulus i Rom 5,12–19 og videre utviklet av oldtidens kirkelærere som bakgrunn for den kristne frelselære og begrunnelse av barnedåpen. Den ble vanligvis ansett som en følge av et historisk syndefall av menneskeslektens stamfar, Adam (1 Mos 3). Nyere teologer søker ofte å beholde teorien uten dens historiske begrunnelse. Alle kristne kirkeavdelinger er enige om å hevde arvesyndens virkelighet. Derimot avviker de i den nærmere bestemmelse av dens vesen og rekkevidde. Den lutherske lære finnes i Den augsburgske konfesjon, art. 2, og i Melanchthons apologi, ad art. 2.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.