Arvesynd er en kristen betegnelse for den synden som ethvert menneske fødes med. Arvesynd består både av skyld som nedarves samt den syndige tendensen og mangelen på gudsfrykt som bor i mennesket. På engelsk bruker man for øvrig betegnelsen original sin («ursynd» eller opphavssynd). Arvesynden innebærer at mennesker ikke først blir en synder gjennom å utføre en syndig handling, men det synder fordi det som person allerede er syndig.

Læren om arvesynd er et uttrykk for menneskehetens solidaritet i synd. Den er skissert av Paulus (Rom 5,12–19) og videre utviklet av oldtidens kirkefedre som bakgrunn for den kristne frelseslæren og begrunnelse av barnedåpen. Syndens herredømme gjør seg gjeldende hos den enkelte ved at viljen er bundet til det onde (Rom 7,19). Arvesynden ble vanligvis ansett som en følge av et historisk syndefall av menneskeslektens stamfar, Adam (1. Mos 3). Nyere teologer søker ofte å beholde teorien uten dens historiske begrunnelse.

Alle kristne kirkesamfunn er enige om å hevde arvesyndens virkelighet. Derimot avviker de i den nærmere bestemmelsen av dens vesen og rekkevidde. Den lutherske læren finnes i Den augsburgske konfesjon, artikkel 2, og i Melanchthons apologi, ad artikkel 2.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.