Treenigheten er oppfatningen (læren) i kristendommen om at Gud er tre personer, naturer eller framtredelsesformer i ett vesen: Faderen (Gud), Sønnen (Jesus Kristus) og Den hellige ånd. Denne læren ble slått fast på kirkemøtet i Nikea i 325.

Kristendommen har fra begynnelsen av vært en monoteistisk religion og samtidig en tro på Jesus Kristus som Guds sønn og guddommelig frelser (se kristologi). Det nye testamentet inneholder tekster som klart uttrykker Kristi enhet med Faderen, særlig Johannesevangeliet (10,30; 14,9; 17,11 og 17,21; jf. Matt 11,27; Hebr 1,1.). Samtidig er Kristus fremstilt som et menneske som tror på Gud og ber til ham.

Den hellige ånd er ofte forestilt som en upersonlig kraft, men stundom som en personlig makt (Rom 8,26; 1 Kor 2,11; 12,11). Noen steder i Det nye testamente er Faderen, Sønnen og Ånden sammenstilt som trinitarisk formel (Matt 28,19; 2 Kor 13,13). Men Bibelen inneholder ingen lære om det innbyrdes forholdet mellom de tre personene i guddommen.

Det trinitariske problem dreier seg om hvordan de forskjellige utsagn om de tre personene eller framtredelsesformene av Gud kan forenes, og hører med til teologiens klassiske spørsmål.

Den tidlige kirken diskuterte spørsmålet inngående. Den avviste alle løsninger som gjorde Kristus til noe mindre enn Gud, en halvgud, en religiøs profet eller lignende. Det samme gjaldt forsøk på å identifisere ham fullstendig med Faderen.

Den løsning som ble fastslått på kirkemøtet i Nikea 325, hevdet at Kristus var av samme vesen som Faderen og samtidig en selvstendig person (sann Gud og sant menneske). På kirkemøtet i Konstantinopel 381 ble samme formulering brukt om Den hellige ånd. Dermed var den kristne treenighetslæren i hovedsak ferdig.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.