Treenigheten, det at Gud er tre personer i ett guddomsvesen: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Sentralt begrep i den kristne lære.

Kristendommen har fra begynnelsen av vært en monoteistisk gudstro og samtidig en tro på Jesus Kristus som Guds sønn og guddommelig frelser (se kristologi). Særlig Johannes-evangeliet inneholder sterke uttrykk for Kristi enhet med Faderen (10,30; 14,9 ff.; 17,11 og 17,21; jfr. Matt 11,27; Hebr 1,1 ff.). Samtidig er Kristus fremstilt som et menneske som tror på Gud og ber til ham. Det nye testamente taler også om en Hellig ånd, ofte forestilt som en upersonlig kraft, men stundom som en personlig makt (Rom 8,26; 1 Kor 2,11; 12,11). Leilighetsvis finner vi Faderen, Sønnen og Ånden stilt sammen i triadiske formler (Matt 28,19; 2 Kor 13,13). I Bibelen foreligger ingen lære om det innbyrdes forhold mellom disse tre.

Det trinitariske problem, dvs. problemet om hvordan de forskjellige utsagn om dem kan forenes, hører til teologiens klassiske spørsmål. Oldkirken beskjeftiget seg inngående med det og avviste alle løsninger som gjorde Kristus til noe mindre enn Gud, en halvgud, en religiøs profet el.l., eller som identifiserte ham med Faderen, slik at det skulle være Faderen som vandret på Jorden, døde og oppstod. Den løsning som ble fastslått på kirkemøtet i Nikea 325, hevdet Kristi vesensidentitet med Faderen, samtidig som det lærte at han var en selvstendig person. På kirkemøtet i Konstantinopel 381 ble samme formulering brukt om Ånden. Hermed var den kristne lære om treenigheten i hovedsaken ferdig.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.