Karaitter, jødisk ikke-rabbinsk sekt, antatt å være oppstått i det jødiske samfunnet i Mesopotamia (dagens Irak) på 700-tallet evt. Det er i dag rundt 25 000 karaitter i staten Israel, rundt 2500 i California, og rundt 100 familier i Istanbul. Det er også mindre menigheter i flere andre land.

En annen teori, og karaittene selv, hevder at det finnes karaittiske trekk hos jødiske grupper helt tilbake til tiden før vår tidsregnings begynnelse. Splittelsen fra den rabbinske jødedommen knyttes tradisjonelt til Anan ben David, en religiøs leder som ble forbigått ved valg av leder (eksilark) for det gamle jødiske samfunnet i Babylonia. (I jødisk tradisjon omtales Mesopotamia som Babylonia helt frem til vår tid). Bakgrunnen for splittelsen skal ha vært hans uenighet med de toneangivende rabbinerne. For å unngå forfølgelse fra de muslimske myndighetene, skal han selv ha hevdet at hans form for jødedom var mer lik islam enn rabbinsk jødedom.

Bevegelsens ideer ble senere videreutviklet, ikke minst under påvirkning av islams kalam. Selve betegnelsen karaisme oppsto på 800-tallet. Karaismen hadde sin glanstid i Eretz Israel på 900- og 1000-tallet. I tillegg var det større karaittiske samfunn i Egypt og Persia (Iran) og senere også i Bysants, på Krimhalvøya og i Litauen.

Karaismen hevder selv å være den eneste riktige og opprinnelige formen for jødedom. Den avviser Mishnas og Talmuds autoritet, og baserer sin religiøse lov kun på Den hebraiske bibelen, Tanakh, som hver enkelt skal være istand til å lese og forstå. Personlige tolkninger av tekstene godtas. På 1400-tallet ble det likevel utarbeidet retningslinjer for hvordan lovene skulle praktiseres.

Det har opp gjennom tidene vært uenighet innen jødedommen om hvorvidt karaitter skal klassifiseres som jøder. Mange har hevdet at karaitter er en slags muslimer, og slike stemmer høres fremdeles. Etter hvert oppsto det også forskjellige former for karaisme, blant annet en øst-europeisk form som brukte et tyrkisk språk og etter hvert fjernet seg fra jødedommen. Allerede i Russland på 1800-tallet ble disse karaittene fritatt fra en del av de restriksjonene som ble pålagt landets jøder.

Nazi-Tysklands raselover, Nürnberglovene, valgte å klassifisere karaitter som ikke-jøder av religion, men med noe uklar rasemessig bakgrunn. Det ble likevel vedtatt at karaitter ikke skulle behandles som andre jøder, noe som sparte manges liv under andre verdenskrig. Forholdene var likevel ikke klare, mange karaitter ble likevel drept, og mange ikke-karaitter fikk beskyttelse av de karaittiske samfunnene. De store jødiske samfunnene i Øst-Europa ble utryddet under krigen og eksisterer ikke lenger. Vi vet lite om de mange karaittiske samfunnenes videre skjebne – det antas at medlemmene etter hvert ble assimilert og ble en del av den omliggende kulturen.

I dag definerer karaitter seg selv som jøder, det samme gjør rabbinsk religiøs lov. Den øverste religiøse lederen (tilsvarende hovedrabbiner) holder til i Israel. Det har lenge ikke vært mulig å konvertere til karaismen, men nå foretas slike konverteringer i California.

Den direkte tolkningen av bibeltekstene har ført til et helt spesielt levesett, der mange bibelske lover og leveregler praktiseres mer bokstavelig enn hva som er tilfelle innenfor de retningene innen dagens jødedom som praktiserer jødisk religiøs lov, halakha. I noen tilfeller er karaismens regler strengere enn hva som er tilfelle i talmudisk lov, i andre er de mindre omfattende. De rituelle matreglene (kosher) omfatter for eksempel ikke det strenge rabbinske forbudet mot å blande melk og kjøtt. De enkelte menighetene ledes av forsangere, kantorer.

Synagogene har en annerledes utforming og mangler stoler og benker, skoene tas av utenfor lokalet. Gudstjenesten har en annen liturgi, og både menn og kvinner deltar i ritualene. Karaittene har også en noe annerledes kalender, og feirer ikke shabbat og jødiske helligdager på samme måte som andre jøder. På sabbaten har det tradisjonelt ikke vært tillatt for karaitter å la lys eller varme brenne, men i dag har man funnet tekniske løsninger som gjør det mulig å ha lys i hjemmet. De store høytidene feires kun én dag, ikke som to som i rabbinsk jødedom. Festen hanukka feires ikke, fordi hendelsene som markeres ikke er omtalt i Tanakh. Bibelens påbud om å binde hellige ord på pannen (2. Mosebok 13,1–10 og 11–16), som er grunnlaget for rabbinske jøders bruk av tefillin, oppfattes metaforisk, det samme gjelder bruken av mezuza.

Ekteskap med andre jøder kan by på vanskeligheter og oppmuntres ikke fra noen av gruppene. Forskjellige rabbinere har likevel ulikt syn. Et av problemene har vært at karaitter har et patrilineært syn på hvem som er karaittisk jøde, mens rabbinsk jødedom følger den matrilineære linjen. Vanligvis har sefardiske rabbinere vært mer åpne for å tillate ekteskap mellom andre jøder og karaitter enn det som har vært tilfelle blant askenaser. Overgang til rabbinsk jødedom har ikke vært velsett blant karaitter, men blir oppmuntret av rabbinerne.

Også i dagens Israel regnes karaittene som en jødisk minoritet. Deres religiøse ledere har ingen offisielle sivilrettslige funksjoner, men karaittene opprettholder likevel sine egne religiøse domstoler som ivaretar tilhengernes familierettslige spørsmål. Avgjørelsene godtas vanligvis av staten, forutsatt at begge parter er karaitter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.