hebraisk – alfabet

Det hebraiske alfabetet brukes til å skrive språkene hebraisk, jiddisk, jødisk-arameisk, jødearabisk og ladino.

Hebraisk skrives fra høyre mot venstre. Alfabetet har 22 bokstaver, 18 konsonanter og 4 halvvokaler.

Bokstavene alef, he, vav og jod, de såkalte matres lectionis eller halvvokaler, blir brukt som både konsonanter og vokaler.

Hebraisk er et konsonantspråk der vokalene vanligvis ikke skrives. Vokaltegn (nikkud) ble tradisjonelt brukt bare i Den hebraiske bibelen, der det var viktig å sikre en mest mulig korrekt uttale, og i for eksempel lærebøker i språket. I moderne hebraisk brukes vokaltegn i barnebøker og i litteratur beregnet på lesere med begrensede hebraiskkunnskaper, som for eksempel nye immigranter til Israel.

Israelittene overtok det fønikiske alfabetet med 22 konsonanttegn en gang i tidsrommet ca. 1100–ca. 800 fvt. Noe eget hebraisk alfabet kan ikke identifiseres sikkert før 800-tallet fvt., da det skjedde en utvikling til lokale varianter som gjør det mulig å skille mellom fønikisk, hebraisk og arameisk.

Det hersker ingen faglig enighet om når jødene i Palestina overtok det arameiske alfabetet og utviklet dette til den karakteristiske hebraiske kvadratskriften som er i bruk i dag. Tidsangivelsen varierer fra den senere persertiden (første halvdel av 300-tallet fvt.) til 200- og 100-tallet fvt.

Selv om den opprinnelige hebraiske skriften etter hvert ble erstattet med den karakteristiske kvadratskriften, var gammelhebraisk skrift likevel sporadisk i bruk også senere, for eksempel i hellenistisk tid på mynter og krukker, på mynter i hasmoneisk tid, og i noen manuskripter fra Qumran. Det er ikke funnet bruk av gammelhebraisk skrift etter Bar-Kokhva-opprøret (132–135 evt.). Ett unntak finner vi hos samaritanerne som fortsatt benytter en variant av gammelhebraisk skrift.

Kaf, mem, num, pe og tsadi har egne former i slutten av ord.