Mizrahim, fellesbetegnelse på jøder med opprinnelse i Midtøsten, Jemen, Kaukasus og deler av Nord-Afrika samt andre jødiske samfunn i Asia, der medlemmene opprinnelig kom fra for eksempel Baghdad eller Iran. Oftest regnes også jøder fra land som Marokko, Algerie og Tunis som mizrahim, selv om landene ikke ligger i øst, og den jødiske befolkningen der  besto av en blanding av den opprinnelige jødiske befolkningen og sefarder fra Den iberiske halvøy. Betegnelsen ble vanlig i Israel, for å betegne alle jøder fra de muslimske land.

Når man snakker om verdens jødiske befolkning i religiøs sammenheng, er det likevel vanlig å regne med to hovedgrupper – askenaser og sefarder. Grunnen er at de østlige samfunnenes religiøse tradisjoner i dag ligger nærmest opp til den sefardiske. Forskjellene mellom askenasisk og sefardisk tradisjon dreier seg om halakha, uttalen av hebraisk, ritualene, musikk, mat og leveregler. Den ene av Israels to sjefsrabbinere, den sefardiske, kommer gjerne fra en av de "østlige" menighetene.

Etiopia hadde jødene en helt spesiell form for gammel jødedom, men etter immigrasjonen til Israel praktierer de etiopiske jødene (falashas) nå oftest den sefardiske tradisjonen.

Flere av de jødiske samfunnene i Midtøsten fører sin historie tilbake til 500-tallet før vår tidsregning. Det jødiske samfunnet i Mesopotamia (dagens Irak) oppsto som et resultat av Det babylonske eksil (586–538 fvt.), og jødene må regnes som en del av landets urbefolkning. Det ble opprettet jødiske samfunn i Egypt på omtrent samme tid. 

Etter Aleksander den stores erobringer på 300-tallet fvt., oppsto det jødiske samfunn i mange land langs Middelhavet. Under romerne fortsatte denne utviklingen – ikke minst etter Jerusalems fall og tempelets ødeleggelse i år 70 evt. og den siste jødiske oppstanden mot romerne under Bar-Kokhva i årene 132–135 evt.), da jødene ble utvist fra Judea. I Jemen finnes spor etter jøder helt tilbake til 200-tallet evt.

Jødenes situasjon i disse områdene har variert mye gjennom tidene. Da Romerriket ble kristent på 300-tallet evt., ble det innført restriksjoner mot jøder og jødiske skikker. Islams raske erobring av disse områdene i årene 622–660 evt. førte til at rundt 90% av verdens jødiske befolkning kom under islam. Som minoritet, og tilhørende bokfolkene, fikk jødene en spesiell status (dhimmi), som innebar mange restriksjoner, men også noen rettigheter. 

I de muslimske landene i Midtøsten og Nord-Afrika levde jødene under varierende herskere og betingelser. Deres situasjon varierte mye, fra svært god til svært dårlig, men oftest hadde de en stor grad av selvstyre i indre anliggender. De aller fleste jøder i Midtøsten drev håndverk og handel, og svært få var rike. Jødene i de arabiske land snakket etter hvert en form for judeo-arabisk, i andre land brukte de variasjoner av persisk, kurdisk eller berbisk. Hebraisk ble brukt til religiøse formål.

Utover på 1700-tallet ble jødenes situasjon i de muslimske landene vanskeligere, og de ble stadig oftere utsatt for diskriminering, både fra landenes muslimske og kristne befolkning. Dette til tross for at de ottomanske myndighetene i stor grad beskyttet sine minoriteter. På 1800-tallet kom det til massakrer flere steder, som i Marokko, Bagdad, Syria og Iran. Europeiske reisende berettet om jødenes vanskelig kår.

Da store deler av Midtøsten og Nord-Afrika etter hvert ble underlagt vestlige styresmakter, fikk jødene nye muligheter til utdannelse, og til å delta i storsamfunnet i større grad enn tidligere. Med den arabiske nasjonalismens fremvekst ble deres situasjon imidlertid igjen vanskeligere. 

I 1948 bodde det rundt 1 million jøder i de muslimske land. Egypt hadde rundt 75.000, Irak 135.000, Algerie 140.000, Libya 38.000, Marokko 265.000 og Jemen 55.000. Etter opprettelsen av staten Israel ble rundt 900 tusen jøder enten utvist eller på andre måter oppfordret eller tvunget til å forlate sine gamle hjemland. Majoriteten fikk et nytt hjem i Israel, men mange nord-afrikanske jøder foretrakk å flytte til Frankrike. Noen fikk også opphold i andre vestlige land. Suezkrisen i 1956 førte til videre utvisninger, blant annet fra Egypt, og dette gjentok seg etter Seksdagerskrigen i 1967.

De arabiske land har i dag ingen eller eller svært få jøder. I dagens Iran bor det fremdeles rundt 25 000 jøder. Tyrkia har en jødisk befolkning på rundt 23 000 og Marokko har rundt 2.500. I Kaukasus og flere av landene i Sentral-Asia bor det til sammen rundt 30 000 jøder. Rundt halvparten av Israels jødiske befolkning på ca. 6.500.000 (2017) regner seg som sefarder, og vært mange av disse vil også betegne seg selv som mizrahim. 

Integrasjonen av immigranter fra Midtøsten og Nord-Afrika ble lenge sett på som et problem for den nye staten, som var preget av askenasiske jøder og europeisk tankegang. Nesten alle innvandrerne fra de muslimske land hadde måttet forlate sine hjem uten eiendeler og uten penger og måtte starte helt på nytt. Jøder som leste arabiske bøker, hørte arabisk musikk og snakket en form for arabisk, ble lenge sett på med mistro. De nye innvandrerne oppdaget fort at det var problematisk å bruke arabisk i det offentlige rom, og lærte seg lett hebraisk. (De to språkene har svært mange likheter.) Mange følte at deres egen kultur ble mindre verdsatt enn den askenasiske jødiske tradisjonen.

Jødene fra de "østlige" samfunnene har likevel gitt et viktig bidrag til Israels kulturliv. Svært mange av landets kjente musikere, skuespillere og komponister er jøder fra Irak, Iran, Jemen eller Nord-Afrika. Etter hvert får jødene fra disse landene også stadig sterkere innpass i akademia, politikk og vitenskap. Ekteskap over de tidligere skillelinjene blir også stadig mer vanlig.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.