trosbekjennelse

I kristendommen er det tilløp til slike trosbekjennelser allerede i Det nye testamentet, for eksempel «Jesus er Herre» i første Korinterbrev (kapittel 12, vers 3) og «Jesus er Kristus» i første Johannesbrev (kapittel 2, vers 22).

Trosbekjennelsene ble etter hvert mer detaljerte. De ble brukt i undervisning, i preken, som markering av den sanne tro overfor det man anså som vantro (heresiet), men først og fremst var de dåpsbekjennelser.

Kristendommen har tre trosbekjennelser fra tidlig kristendom: den apostoliske, den nikenske og den athanasianske.

Bønnen Shema (Hør) som innledes med ordene «Hør, Israel! Adonaj (Herren) er vår Gud, Adonai er én» blir ofte omtalt som jødedommens trosbekjennelse. Shema er en bekjennelse av Guds enhet og det jødiske folkets plikt til å overholde Guds lov. Å resitere Shema morgen og kveld regnes som en plikt pålagt i bibelteksten selv (5. Mosebok 6, 4–9).

I islam spiller trosbekjennelsen shahada en fundamental rolle. Trosbekjennelsen er den første av islams fem søyler og lyder slik på arabisk: la illaha illa allah wa muhammad rasul allah. Oversatt til norsk betyr dette: Det er ingen gud uten Gud, og Muhammad er hans profet.

I buddhismen har «tilfluktsformelen» preg av trosbekjennelse. Formelen er: «Jeg tar min tilflukt til Buddha, jeg tar min tilflukt til Dharma (Læren), jeg tar min tilflukt til Sangha (munkeforsamlingen)».

• islams fem søyler
• dharma
• bønn
• den apostoliske trosbekjennelse
• den nikenske trosbekjennelse
• bekjennelsesskrifter