rettsstat

Artikkelstart

Rettsstat er en stat der utøvelsen av makt og myndighet i all hovedsak er regulert og begrenset av lover og andre offentliggjorte og generelle regler. Rettsstater omtales også som lovstater. Norge er en rettsstat hvor lovene, og særlig Grunnloven, regulerer bruk av makt og myndighet. Motsetningen til rettsstaten er politistaten, som er preget av vilkårlig eller tilfeldig maktmisbruk uten hjemmel i anerkjente lover.

Faktaboks

Etymologi

fra tysk Rechtsstaat.

Også kjent som

lovstyre, på engelsk «rule of law».

Rettsstaten i vår tid

Rettsstaten er sammen med demokratiet og menneskerettighetene fundamentet for hvordan den norske staten organiserer og regulerer sin virksomhet og utøvelse av makt og myndighet. Med framveksten av det moderne demokratiet har det også blitt viktigere hvordan domstolene, byråkratiet og politimyndighetene er organisert, slik at de lovene som vedtas av folkevalgte organer blir gjort gjeldende, og faktisk regulerer hvordan staten behandler sine borgere.

I land der demokratiet i nyere tid har blitt gradvis svekket og erstattet av et diktatur, som for eksempel Russland og Tyrkia, ser vi at rettsstatlige garantier for uavhengige domstoler og mot vilkårlig fengsling og tortur ofte blir stående uforandret i loven, selv om disse garantiene for lengst er avskaffet i realiteten.

Rettsstatlige prinsipper er i en viss utstrekning også satt under press i vår tid på andre og ofte mindre åpenbare måter, blant annet fordi makt og myndighet i mange tilfeller overføres fra staten til ulike mellomstatlige og overnasjonale organ, eller fordi lovverket etter hvert har blitt så komplisert at det har blitt vanskelig for borgerne å holde oversikten uten hjelp fra jurister og andre spesialister. Dette skjer blant annet fordi moderne stater med mange og tette bånd til andre land ofte har et helt reelt behov for å tilpasse sitt eget regelverk med andre land, fordi statene ønsker å legge til rette for økende internasjonal handel og annet samkvem på tvers av landegrenser.

Det har blant annet gjort det vanskeligere for folkevalgte politikere å samle reguleringen av statens makt og myndighet i ett nasjonalt lovverk. I stedet kommer stadig flere av reglene som innbyggerne i et land må forholde seg til i det daglige fra internasjonale traktater, mens mange saker avgjøres i internasjonale domstoler, og ikke i det nasjonale rettsvesenet. Det har også skjedd en delegering av lovgivningsmyndighet til forvaltningsorganer og domstoler, en prosess som blir omtalt som rettsliggjøring.

Rettsstatens utvikling

Den moderne rettsstatens idealer ble særlig utviklet under opplysningstiden og utover på 1800-tallet som en reaksjon på vilkårlig maktutøvelse og maktmisbruk i de eneveldige monarkiene i Europa. Dette faller sammen i tid med overgangen til et konstitusjonelt monarki basert på maktfordelingsprinsippet, der monarkens makt er begrenset av en grunnlov, og av at lovgivende forsamlinger og uavhengige domstoler også utøver myndighet med utgangspunkt i den samme grunnloven. Også i de republikkene som oppstår i denne tiden, blant annet USA, blir lovstyre og maktfordeling et sentralt ideal. I Norge kan man tale om en rettsstat fra uavhengigheten i 1814.

Rettsstaten er imidlertid også basert på eldre ideer, blant annet fra romerrettens regler om at nye lover måtte være vedtatt av bestemte organer og på bestemte måter, og at lover også måtte være skriftlige og offentlig kjent. Fra romerretten kommer også en rekke grunnleggende rettsregler, som for eksempel legalitetsprinsippet, som legger til grunn at ingen kan straffes for en handling dersom denne handlingen ikke på forhånd er definert som en straffbar handling.

Opp gjennom den europeiske middelalderen ble også lovstyre i visse sammenhenger ansett for å være et ideal. Blant annet kommer dette til syne i Magnus Lagabøters landslov, en skriftlig lovbok som ble til som en del av konsolideringen av statsmakten etter lang tid med bitter strid mellom adel, kirke og ulike kongsemner (se artikkelen om Norge i høymiddelalderen). Et annet eksempel er kompromisset mellom kongemakten og høyadelen i England på begynnelsen av 1200-tallet, som kom til uttrykk med signeringen av Magna Carta. I dette dokumentet ble medlemmer av adelen, såkalte frie menn, innrømmet en rekke rettigheter, blant annet en beskyttelse mot vilkårlig frihetsberøvelse gjennom prinsippet om habeas corpus. Middelalderens rettspleie ble imidlertid utfordret med framveksten av eneveldige eller absolutte monarkier i tidlig moderne tid.

Lovfestingen av rettsstatlige prinsipper og idealer ble utover på 1800-tallet ofte begrunnet i ønsket om å gjøre statens utøvelse av makt mer forutsigbar og basert på et ønske om likebehandling. Dermed la man også grunnlaget for dannelsen av uavhengige domstoler som skulle avgjøre rettssaker basert på etablerte og anerkjente lover og regler, uten å skjele til hva andre deler av staten måtte mene var hensiktsmessig eller riktig.

Rettsstaten la også grunnlaget for fremveksten av et moderne byråkrati, som i likhet med domstolene regulerte forholdet mellom staten og innbyggerne med utgangspunkt i kjente og skriftlige lover og regler.

Rettsstatlige idealer ga videre noe av støtet til den senere utviklingen av stadig mer demokratiske styreformer, etter hvert som det ble stadig vanskeligere å argumentere for rettsstatlige prinsipper som omfattet hele befolkningen, uten at den samme befolkningen samtidig ble innrømmet muligheten til å være med i utformingen av lovverket.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg