Organisert handel med mennesker betegnes som mennskehandel. Menneskehandel er å utnytte barn, kvinner og menn til å utføre arbeid og tjenester ved bruk av tvang, vold, trusler, forledelse eller ved å utnytte personens sårbare situasjon. Likt med utføring av arbeid og tjenester regnes etter den nye straffeloven av 2005 å forlede noen til fjerning av ens indre organer. Menneskehandel er forbudt i henhold til straffelovens § 257 og kan straffes med inntil seks års fengsel.

Etter § 258 kan grov menneskehandel straffes med inntil ti års fengsel. Ved vurderingen av om menneskehandelen er grov skal det særlig legges vekt på om den som ble utsatt for handlingen, var under 18 år, om det ble brukt grov vold eller tvang eller om handlingen ga betydelig utbytte.

En tilgrensende straffebestemmelse til forbudet mot menneskehandel er forbudet mot slavehandel og det å bringe noen inn i slaveri. Det straffes med inntil 21 års fengsel etter § 259. 

Menneskehandel kan forekomme innad i et land eller over landegrenser. Internasjonalt antas det at over 20 millioner blir utsatt for menneskehandel hvert år. I 2011 ble 274 personer fulgt opp som mulige ofre for menneskehandel i Norge. Stortinget har bestemt at tidligere ofre for menneskehandel skal anses som en sosial gruppe i relasjon til flyktningedefinisjonen. Dette fremgår av utlendingsloven § 30 bokstav b). Dette er også lagt til grunn i Høykommissæren for flyktningers anbefalinger om ofre for menneskehandel. Dette innebærer at de kan oppnå asylstatus i Norge forutsatt at øvrige vilkår for beskyttelse er oppfylt. 

Ofre for menneskehandel kan bli utnyttet til prostitusjon eller andre seksuelle formål, tvangsarbeid eller tvangstjenester, for eksempel tigging, krigstjeneste i fremmed land eller organhøsting.

Typiske ofre for menneskehandel lever i nød (fattigdom, foreldreløshet, eneomsorg for barn, arbeidsledighet o.l.). De kommer fra land med lav levestandard og er for eksempel blitt fristet med tilbud om arbeid i land med høy levestandard.

Til forskjell fra menneskesmugling inneholder FNs definisjon av menneskehandel, slik den fremkommer av Palermoprotokollen (2000) art. 3 bokstav a), et vikår om at det må har forekommet både en form for tvang/forledelse, og deretter en påfølgende utnyttelse av ofrene. Mens menneskesmugling forutsetter at migrantene har gitt sitt samtykke til å bli smuglet illegalt inn i et land, har ofre for menneskehandel enten ikke samtykket, eller de har blitt med frivillig på falske premisser. Mens smuglingen opphører ved ankomsten til destinasjonsstedet, innebærer menneskehandel en vedvarende, ulovlig utnyttelse av offeret. Og i motsetning til smugling, kan handel med mennesker foregå innenfor et lands grenser.

Palermoprotokollens artikkel 3b slår også fast at dersom en person har valgt å prostituere seg, så er denne personen likefullt et offer for menneskehandel hvis det er brukt forledelse, misbruk av sårbar situasjon eller tvang.

Det er vanskelig å måle omfanget av denne kriminaliteten, som ofte er internasjonalt organisert. Den internasjonale arbeidsgiverorganisasjonen (ILO) anslår i en rapport fra juni 2012 at 20,9 millioner mennesker er ofre for tvangsarbeid til enhver tid. Av disse er 90 prosent utnyttet av privatpersoner og bedrifter, mens 10 prosent er tvunget til å arbeide av staten, av militære grupper eller i fengsler under forhold som bryter med grunnleggende ILO-standarder. ILO estimerer at 22 prosent av alle ofrene blir tvunget til prostitusjon eller annen seksuell utnyttelse.

ILO estimerer at 55 prosent av alle ofrene er kvinner og jenter, 45 prosent er menn og gutter. Barn utgjør rundt en fjerdedel av alle ofre.

Norge er både et destinasjonsland og et transittland for menneskehandel. Koordineringsenheten for Ofre for Menneskehandel (KOM) har beregnet at totalt 274 personer, fordelt på 52 nasjonaliteter, ble fulgt opp som mulige ofre for menneskehandel i 2011. Nigeria, Romania og Litauen er blant de nasjonalitetene som er hyppigst representert. Av de 274 personene var 65 antatte mindreårige, 191 voksne kvinner og 18 voksne menn.

KOM beskriver at prostitusjon eller andre seksuelle formål er den utnyttingsformen som dominerer. For 2011 har KOM beregnet at totalt 187 potensielle ofre ble antatt utnyttet til disse formålene. 66 mulige ofre antas å være utnyttet til tvangsarbeid og tvangstjenester, herunder tigging. De fleste antatt utnyttet i tigging er kvinner fra Romania.

Norsk politi og forskningsmiljø har avdekket at omfanget av organisert tigging er relativt stort i Norge, men det er avdekket eller verifisert få menneskehandelssaker.

KOM påpeker at det er vanskelig å kartlegge det eksakte omfanget av menneskehandel i Norge, og at det er sannsynlig at det forekommer mørketall.

Det er inngått flere internasjonale overenskomster om bekjempelse av menneskehandel, og ved protokoller av 1947 og 1949 er de oppgaver som her var tillagt Folkeforbundet, overført til FN. De eldre konvensjoner er avløst av en mer omfattende konvensjon av 21. mars 1950 om undertrykkelse av handel med mennesker og utnytting av andres prostitusjon. Denne konvensjonen har ikke fått den oppslutning som er ønskelig. Det ble derfor tatt initiativ, både innen Europarådet og i FN, for å utvikle nye regler som skulle bekjempe ulike former for seksuell utnyttelse av kvinner og barn. Dette var også et sentralt punkt på UNESCOs konferanse om seksuelt misbruk av barn i Stockholm 1996. Denne konferansen munnet ut i et sluttdokument som oppfordret statene til å vedta nasjonale handlingsplaner mot kommersiell seksuell utnyttelse av barn.

En FN-konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet (United Nations Convention against Transnational Organized Crime) ble undertegnet i Palermo 15. november 2000. Avtalen trådte i kraft i september 2003. Avtalen ble supplert med to protokoller, en protokoll mot menneskesmugling (Protocol against the Smuggling of Migrants by Land, Sea and Air) og en protokoll mot menneskehandel, Protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn (Protocol to Prevent, Suppress and Punish Trafficking in Persons, Especially Women and Children). Sistnevnte protokoll, som også går under navnet Palermoprotokollen, er basert på internasjonale menneskerettighetsprinsipper og var ved årsskiftet 2005/06 ratifisert av over 120 land, deriblant Norge.

Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel (Council of Europe Convention on Action against Trafficking in Human Beings) ble undertegnet og ratifisert av Norge hhv. 16. mai 2005 og 17. januar 2008. Den trådte i kraft 1. februar 2008. Konvensjonen setter felles standarder for de 47 medlemslandene og skal, i tillegg til å fokusere på kriminalisering og straffeforfølging av bakmennene, sikre at ofrene og deres menneskerettigheter blir beskyttet under etterforskning og opprulling av trafficking-saker.

Menneskehandel innebærer grove brudd på menneskerettighetene, og i de senere år har bekjempelse vært høyt prioritert. Stadig flere land innfører strenge straffer for menneskehandel, og bekjempelsen er dessuten forankret i et internasjonalt samarbeid som stadig blir tettere. Det globale nettverket ECPAT (End Child Prostitution, Child Pornography and Trafficking of Children for Sexual Purposes) som arbeider for å få slutt på barneprostitusjon, barnepornografi og handel med barn, er i dag representert i 67 land (2005).

Både Interpol og Europol har styrket innsatsen mot trafficking av mennesker. Interpol har for eksempel videreutviklet sitt datasystem til å kunne romme store mengder etterretningsinformasjon om smuglerruter og metoder som benyttes i grenseoverskridende menneskehandel – The Human Smuggling and Trafficking Message System (HST). Utprøving av systemet ble satt i gang i Norge og Storbritannia i mai 2005, og samme år vedtok G8-landene å delta i prosjektet. Målet er at Interpols system skal innføres i samtlige 182 medlemsland.

Norske myndigheter deltar i det internasjonale arbeidet for å bekjempe menneskehandel. I 2003 lanserte Bondevik-regjeringen en handlingsplan mot handel med kvinner og barn i 2003. Denne ble i 2006 fulgt opp av en ny handlingsplan mot menneskehandel, Stopp menneskehandelen (2005–2008) og deretter av handlingsplanen Sammen mot menneskehandel (2011-2014).

Handlingsplanen inneholder tiltak for å forebygge menneskehandel, identifisere ofre og straffeforfølge menneskehandlere. Blant tiltakene er organisasjonen ROSA som hjelper kvinner som er utsatt for menneskehandel. Politidirektoratet har en egen enhet, Koordineringsenheten for Ofre for Menneskehandel (KOM), som skal bistå myndigheter og organisasjoner som jobber med ofre for menneskehandel.

Se også hvit slavehandel og organisert kriminalitet.

Verdenserklæringen om menneskerettigheter av 1948
Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 1950 med tilleggsprotokoller
Folkeforbundets konvensjon om slaveri av 1926 (Endret ved FNs protokoll av 1953)
FNs tilleggskonvensjon om avskaffelse av slaveri, slavehandel og forhold og fremgangsmåter beslektet med slaveri av 1956
ILO konvensjon nr. 105 om avskaffelse av tvangsarbeid av 1957
FNs konvensjon om bekjempelse av alle former for diskriminering av kvinner av 1979
FNs konvensjon om barnets rettigheter av 1989 med tilleggsprotokollene om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi og om barn i væpnet konflikt av 2000
Den internasjonale straffedomstolens vedtekter av 1998
ILO konvensjon nr. 182 om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid av 1999
FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet med tilleggsprotokoll om å forebygge, bekjempe og straffe handel med menneske, særlig kvinner og barn av 2000
Europarådets anbefaling om beskyttelse av barn mot seksuell utnyttelse av 2001
Brusselerklæringen om å forebygge og bekjempe menneskehandel av 2002
FNs Høykommissær for menneskerettigheters anbefaling og retningslinjer om menneskerettigheter og menneskehandel av 2002
OSSEs handlingsplan for bekjempelse av menneskehandel av 2003
Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel av 2005

Kilde: Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel (2005–2008).

International Labour Office, Special Action Programme: ILO Global Estimate of Forced Labour: Results and methodology. Geneva: ILO, 2012. Last ned rapporten

Justis- og politidepartementet. Sammen mot menneskehandel. Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel (2011–2014). [Justis- og politidepartementet, 2010]. Last ned handlingsplanen

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.