den europeiske menneskerettskonvensjon

Artikkelstart

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) er en internasjonal avtale inngått av samtlige 46 medlemsland i Europarådet, der statene forplikter seg overfor hverandre til å sikre individenes friheter og rettigheter.

Faktaboks

Også kjent som
EMK Konvensjon om beskyttelse av menneskerettigheter og de grunnleggende friheter av. eng. Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms

Konvensjonen ble vedtatt 4. november 1950 og trådte i kraft 3. september 1953. Norge ratifiserte EMK i 1952. EMK er det menneskerettsinstrumentet som har hatt – og fortsatt har – størst praktisk betydning i både europeisk og norsk rettsliv.

Fortalen til EMK

Ifølge fortalen til EMK har konvensjonen som formål å gjennomføre mange av bestemmelsene i FNs verdenserklæring om menneskerettighetene fra 1948. Fortalen slår også fast at opprettholdelse og videreføring «av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter» er et middel for å oppnå målet om å «skape større enhet» mellom Europarådets medlemsland.

Fortalen gir videre uttrykk for at konvensjonsbestemmelsene «best kan opprettholdes gjennom et effektivt politisk demokrati, og på den annen side gjennom en felles forståelse og etterlevelse av de menneskerettighetene de avhenger av». Det uttrykkes gjennom dette at politiske myndigheter ikke står fritt til å tillegge menneskerettighetene det innhold de selv måtte ønske, men at menneskerettsrealisering forutsetter felles forståelse og etterlevelse. Her kommer blant annet virksomheten til Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) inn.

Rettighetene i EMK

Rettighetene i EMK beskytter i hovedsak sivile rettigheter, men også enkelte politiske og økonomiske rettigheter. Hovedkonvensjonen verner om følgende rettigheter:

  • retten til liv (artikkel 2)
  • forbud mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling og straff (artikkel 3)
  • forbud mot slaveri og tvangsarbeid (artikkel 4)
  • retten til frihet og sikkerhet (artikkel 5)
  • retten til rettferdig rettergang (artikkel 6)
  • retten til ikke å bli straffet uten etter lov (artikkel 7)
  • retten til privatliv og familieliv (artikkel 8)
  • tanke-, samvittighets og religionsfrihet (artikkel 9)
  • ytringsfrihet (artikkel 10)
  • forsamlings- og foreningsfrihet (artikkel 11)
  • retten til å gifte seg (artikkel 12)
  • retten til et effektivt rettsmiddel (artikkel 13)
  • forbud mot diskriminering (artikkel 14)

Tilleggsprotokoller

I tillegg til hovedkonvensjonen er det hittil vedtatt 16 tilleggsprotokoller (TPer). Av disse er noen såkalte endringsprotokoller, som endrer én eller flere bestemmelser i hovedkonvensjonen og som derfor krever tilslutning (ratifikasjon) fra alle konvensjonsparter før de kan tre i kraft. Andre protokoller er valgfrie tilleggsprotokoller, som innfører nye rettigheter, men bare for de konvensjonsstatene som uttrykkelig slutter seg til den enkelte protokoll.

Viktige rettigheter som følger av tilleggsprotokollene er:

  • eiendomsretten (TP1 artikkel 1)
  • retten til utdanning (TP1 artikkel 2)
  • retten til frie valg (TP1 artikkel 3)
  • forbud mot gjeldsfengsel (TP4 artikkel 1)
  • bevegelsesfrihet (TP4 artikkel 2)
  • forbud mot utvisning av egne statsborgere (TP4 artikkel 3)
  • forbud mot kollektiv utvisning av utlendinger (TP4 artikkel 4)
  • forbud mot dødsstraff (TP6 og TP13)
  • prosessuelle rettigheter ved utvisning av utlendinger (TP7 artikkel 1)
  • retten til anke i straffesaker (TP7 artikkel 2)
  • retten til erstatning ved feilaktige straffedommer (TP7 artikkel 3)
  • forbud mot gjentatt straffeforfølgning (TP7 artikkel 4)
  • krav til likhet mellom ektefeller (TP7 art. 5)
  • etablering av et generelt forbud mot diskriminering (TP12)

Rettigheter som ikke inkluderes

Selv om EMK beskytter en lang rekke rettigheter, er det også mange rettigheter som ikke er inkludert. Konvensjonsteksten er for eksempel i liten grad rettet inn mot vern og bedring av situasjonen for utsatte grupper, slik som barn, kvinner, mennesker med nedsatt funksjonsevne, minoriteter og urfolk. Dette betyr at i møte med konkrete spørsmål der man er interessert i å kartlegge innholdet i staters menneskerettsforpliktelser, må EMK suppleres med rettigheter fra andre europeiske og internasjonale konvensjoner, slik som:

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD)

EMK har et velutviklet håndhevingssystem ved at statenes etterlevelse av konvensjonen overvåkes av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Gjennom avgjørelser og dommer der konvensjonen tolkes, bidrar EMD til å fastlegge og utvikle konvensjonens innhold. Det følger av EMK artikkel 46 nummer 1 at statene «forplikter seg til å rette seg etter Domstolens endelige dom i enhver sak de er part i». Dette betyr at EMDs dommer er rettslig bindende for medlemsstatene. Europarådets ministerkomité fører oppsyn med statenes etterlevelse av EMDs dommer.

Dommer

Fra etableringen i 1959 og frem til 2020 har EMD avsagt mer enn 23 400 dommer. I samme periode har EMD tatt stilling til behandling/avvisning av om lag én million klager. Tallene viser at kun en liten andel av sakene resulterer i at det avsies en bindende dom fra EMD. De aller fleste saker blir avvist.

Kravet om uttømming av nasjonale rettsmidler

EMD kan ikke behandle en sak før alle nasjonale rettsmidler er uttømt, noe som beskrives i EMKs artikkel 35. Dette innebærer vanligvis at en påstand om konvensjonskrenkelse må ha vært prøvd i det nasjonale rettssystemet før den kan behandles av EMD, og at alle ankemuligheter må være uttømt. EMDs håndheving er således subsidiær. Dette må ses i sammenheng med at statene etter artikkel 13 har en plikt til å sikre individene et effektivt rettsmiddel på nasjonalt plan: «Enhver hvis rettigheter og friheter fastlagt i denne konvensjon blir krenket, skal ha en effektiv prøvningsrett ved en nasjonal myndighet…».

Kravet om uttømming av nasjonale rettsmidler tolkes likevel noe fleksibelt av EMD: En rent formalistisk tilnærming ville kunne svekke ivaretakelsen av menneskerettighetene. I vurderingen av om en sak skal behandles tar EMD blant annet hensyn til om de nasjonale rettsmidlene er tilgjengelige og om de er tilstrekkelige til å kunne nå frem med et krav om menneskerettsbrudd på nasjonalt plan.

Organisering

EMK opprettet opprinnelig et todelt overvåkningssystem med en kommisjon og en domstol. Den europeiske menneskerettskommisjonen ble oppløst da TP11 trådte i kraft 1. november 1998. Fra samme dato gikk EMD over fra å være en domstol som satt sammen i sesjoner og som bare kunne behandle klagesaker mot stater som hadde akseptert Domstolens jurisdiksjon, til å bli en permanent domstol med tvungen jurisdiksjon. Dette innebærer at alle medlemsstater i EMK er forpliktet til å godta EMDs kompetanse til å behandle individklagesaker mot den enkelte staten.

EMDs sammensetning og funksjoner reguleres av EMK del II, artikkel 19 til 51. Domstolen er sammensatt av 47 dommere, én fra hver konvensjonsstat, som er oppnevnt i sin personlige kapasitet uten noen bindinger til staten.

EMD har etablert seg som en meget produktiv og innflytelsesrik domstol. Etter hvert har domstolen mottatt langt flere klager enn den har hatt kapasitet til å behandle, noe som førte til en meget stor restanseliste i EMD. Toppunktet ble nådd 31. august 2011, da EMD hadde en restanse på 160 200 ubehandlede saker. Fra da begynte man å merke virkningene av endringer innført gjennom TP14 i 2010 som hadde som hensikt å innføre enklere prosedyrer for å avvise klager. Siden er det tatt flere skritt for å bidra til en mest mulig effektiv saksbehandling i EMD.

I 2013 ble det vedtatt to nye tilleggsprotokoller til EMK. TP15 innfører en henvisning til subsidiaritetsprinsippet og til statenes skjønnsmargin i hovedkonvensjonens fortale, i tillegg til å stramme inn på fristen for å inngi en klage til EMD. TP16 innfører en prosedyre for at statenes øverste domstoler kan be EMD om rådgivende uttalelser om tolkningen av konvensjonens bestemmelser. TP16 trådte i kraft 1. august 2018 etter at ti land hadde ratifisert. TP15 er en endringsprotokoll som ikke kunne tre i kraft før alle konvensjonsparter ratifiserte den, og denne trådte i kraft først 1. august 2021.

Gjennomføringen av EMK i norsk rett

EMK ble i 1999 inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven. Ved dette ble den gjort til del av norsk rett. Den er omfattet av denne lovens § 2 om forrang.

Norge har ratifisert alle tilleggsprotokoller til konvensjonen med unntak av TP12 (forbud mot diskriminering) og TP16 (kompetanse for EMD til å komme med rådgivende uttalelser).

EMDs behandling av saker mot Norge

Ifølge statistikk fra EMD ble det i perioden 1959–2017 brakt inn 1730 klager mot Norge. De aller fleste av disse (1680 av dem) ble avvist. EMD avsa denne perioden 45 dommer mot Norge. Det ble konstatert konvensjonsbrudd i 29 av dem. I 16 av dommene ble det konkludert med at Norge ikke hadde brutt konvensjonen.

Norge har blitt dømt for brudd på flere ulike konvensjonsrettigheter, men bare for tre av disse har det blitt konstatert konvensjonsbrudd mer enn én gang. Dette er artikkel 6 om rettferdig rettergang, artikkel 8 om rett til privat- og familieliv og artikkel 10 om ytringsfrihet. Utviklingen i senere tid viser at mange saker mot Norge omhandler betydningen av artikkel 8 i møte med immigrasjonsfeltet og med barnevernsfeltet.

Eksklusjon av Russland

Etter at Europarådets ministerkomité 16. mars 2022 besluttet å ekskludere Russland som medlem av Europarådet på grunn av invasjonen av Ukraina, vedtok plenumsmøtet i Den europeiske menneskerettighetsdomstol 22. mars 2022 at Russland fra og med 16. september 2022 ikke lenger er part i EMK. Dette ble bekreftet av Ministerkomiteen 23. mars 2022.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (5)

skrev Brita Engebakken

Jeg foreslår at tittelen på artikkelen endres til den europeiske menneskerettskonvensjonen (med liten bokstav) i tråd med norsk rettskrivning. Hvis dere har valgt stor "d" fordi det er en overskrift, bør dere kanskje endre alle andre overskrifter som ikke starter med stor forbokstav (f.eks. innaskjærs).
Med vennlig (og litt pirkete) hilsen
Brita

skrev Brita Engebakken

Jeg foreslår at tittelen på artikkelen endres til den europeiske menneskerettskonvensjonen (med liten bokstav) i tråd med norsk rettskrivning. Hvis dere har valgt stor "d" fordi det er en overskrift, bør dere kanskje endre alle andre overskrifter som ikke starter med stor forbokstav (f.eks. innaskjærs).
Med vennlig (og litt pirkete) hilsen
Brita

svarte Kjetil Mujezinović Larsen

Hei, Brita! Dette må jeg overlate til redaksjonen. Kommentaren din fikk meg til å lete etter kildene, og jeg ser nå at Språkrådet sier liten "d" slik du skriver (https://www.sprakradet.no/klarsprak/om-skriving/sprak-i-lover-og-forskrifter/skriverad/rettskriving/stor-og-liten-forbokstav/), så jeg sier takk for opplysningen, dette var jeg faktisk ikke klar over. Konvensjonen skrives nemlig i praksis omtrent alltid med stor "D" på norsk, også i offisielle dokumenter (stortingsmeldinger, proposisjoner, høyesterettspraksis, osv,) og det er innarbeidet skrivemåte i alle rettslige sammenhenger. I lovtekster ser jeg at det varierer - forvaltningsloven bruker liten "d", straffeprosessloven, tomtefesteloven og arrestordreloven bruker stor "D". Jeg noterer meg derfor det du helt riktig påpeker, og skal ta det opp med redaksjonen. I leksikonsammenheng er det utmerket med pirk! Vennlig hilsen Kjetil.

svarte Kjell-Olav Hovde

Takk for fint kommentar Brita. Hvis du gir oss valget mellom å rette én artikkel eller alle, så får vi for den ene ; ) Neida, vi skal begrunne det litt mer ordentlig. Som Kjetil påpeker er det vanlig å skrive denne tittelen med stor "D" i faglitteratur og offentlige dokumenter, men lovtekstene er ikke konsekvente. Her i redaksjonen synes vi Språkrådet veiledning til godt språk i regelverk er en god rettesnor. Her står det at alle lover og forskrifter skrives med liten forbokstav (minuskel). Det samme gjelder konvensjoner, med mindre tittelen starter med et egennavn, som Svalbardtraktaten. Så jeg synes det er et godt forslag å endre til "den europeiske menneskerettskonvensjonen." Dette betyr ikke at vi alltid følger Språkrådet. Vi er veldig opptatt av hvordan fagmiljøene tar ordene i bruk, og noen ganger vil derfor vår praksis avvike fra Språkrådets råd. Noen ganger følger til og med Språkrådet etter SNL. Når det gjelder juridisk språkbruk har Språkrådet gjort et systematisk og solid arbeid med juridisk språk som er fint på linje med jus-miljøets klarspråksatsinger. Så her er det bra om vi alle trekker i samme retning. Takk for godt bidrag! Beste hilsen Kjell-Olav i redaksjonen.

skrev Kjetil Mujezinović Larsen

Hei, Brita! Dette må jeg overlate til redaksjonen. Kommentaren din fikk meg til å lete etter kildene, og jeg ser nå at Språkrådet sier liten "d" slik du skriver (https://www.sprakradet.no/klarsprak/om-skriving/sprak-i-lover-og-forskrifter/skriverad/rettskriving/stor-og-liten-forbokstav/), så jeg sier takk for opplysningen, dette var jeg faktisk ikke klar over. Konvensjonen skrives nemlig i praksis omtrent alltid med stor "D" på norsk, også i offisielle dokumenter (stortingsmeldinger, proposisjoner, høyesterettspraksis, osv,) og det er innarbeidet skrivemåte i alle rettslige sammenhenger. I lovtekster ser jeg at det varierer - forvaltningsloven bruker liten "d", straffeprosessloven, tomtefesteloven og arrestordreloven bruker stor "D". Jeg noterer meg derfor det du helt riktig påpeker, og skal ta det opp med redaksjonen. I leksikonsammenheng er det utmerket med pirk! Vennlig hilsen Kjetil.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg