jukeboks

Den første demonstrasjonen av selve forretningsideen — at publikum var villig til å betale for å lytte til en innspilling — fant sted i San Francisco i 1889, da en Edison-fonograf ble utstyrt med et myntpåkast (Nickel-in-the-Slot) som ga adgang til én avspilling av en sylinder. Nyheten var en sensasjon; innen få år fantes det egne salonger for slik lytting (phonograph parlors) i de fleste amerikanske byer, og rundt århundreskiftet også i Europa. Det var i realiteten slik fonografen utviklet seg til et massemedium, stikk i strid med Edisons opprinnelige plan om fonografen som en erstatning for datidens stenografer.

De første egentlige jukeboksene kom helt på slutten av 1920-årene, dels som følge av ny teknologi (elektrisk avspilling (pickup), forsterkere og høyttalere) og dels på grunn av depresjonen i USA som gjorde grammofoner til en uoppnåelig eiendel for mange. De ble plassert på kaféer, i barer og tilsvarende steder og fikk i løpet av førtiårene en nesten ikonisk status som formidler av moderne teknologi, spektakulær design og amerikansk ungdomskultur.

Siden musikken i jukeboksene stadig ble skiftet ut utgjorde disse også det største markedet for grammofonindustrien. På midten av 1950-tallet fantes det ca. trekvart million jukebokser i USA. Ti å senere var tallet for nedadgående, delvis på grunn av vekst i hifi- og stereoanlegg til hjemmebruk.

Ordet juke kommer fra gullah og betyr egentlig 'forstyrrende, støtende'. Det ble etter hvert brukt som betegnelse på enkelt, billig etablissement der man kunne drikke og danse til musikken fra jukeboksen.

• grammofon