Britisk hardrockgruppe dannet i South Mimms, Hertfordshire, 1968 av gitaristen Ritchie Blackmore (f. 1945), keyboardisten Jon Lord (1941-2012), trommeslageren Ian Paice (f. 1948), vokalisten Rod Evans (f. 1947) og bassisten Nick Simper (f. 1945). Året etter ble Evans og Simper skiftet ut med vokalisten Ian Gillan (f. 1945) og bassisten Roger Glover (f. 1945), og med Deep Purple In Rock i 1970 var Deep Purple med på å skape heavy metal. Varemerket var Gillans kastratvokal, Lords klassisk inspirerte orgelspill (via en Marshall-forsterker) og gitarsoloene til Blackmore, som lenge hadde vært en ettertraktet studiomusiker.

Deep Purple spilte tidstypisk rock med psykedeliske elementer og lange låter på albumene Shades Of Deep Purple (1968), The Book Of Taliesyn (1968) og Deep Purple (1969). Singlen Hush ble en stor USA-hit i 1968, men albumene solgte ikke bra. Lord forsøkte å kombinere rock med klassisk musikk på livealbumet Concerto For Group And Orchestra (1970). Gjennombruddet i hjemlandet og bl.a. Norge kom samme år med albumet Deep Purple In Rock og singlen Black Night. I 1971 ble også Strange Kind Of Woman og Fireball store britiske hits.

Deep Purple slo gjennom i USA og store deler av verden i 1971 med albumet Fireball. Studioalbumet Machine Head og livealbumet Made In Japan (1972) regnes som klassikere, og førstnevnte inneholder den store USA-hiten Smoke On The Water. Etter Who Do We Think We Are (1973) ble Gillan og Glover erstattet av vokalisten David Coverdale (f. 1951) og bassisten og vokalisten Glenn Hughes (f. 1951).

Etter 1974-albumene Burn og Stormbringer sluttet Blackmore for å danne Rainbow, som fikk stor suksess. Inn kom den amerikanske gitaristen Tommy Bolin (1951-76), som spilte på Come Taste The Band fra 1976. Men samme år ble Deep Purple oppløst og Bolin døde av en heroinoverdose, bare 25 år gammel. Coverdale dannet Whitesnake, der både Lord og Paice var medlemmer i perioder. Glover spilte i 1978-83 i Rainbow, mens den gamle vokalisten dannet Ian Gillan Band.

Deep Purple ble i 1984 gjendannet av Gillan, Blackmore, Lord, Glover og Paice, som fikk suksess med albumene Perfect Strangers (1984) og House Of Blue Lights (1987). Gillan var erstattet av Joe Lynn Turner på Slaves And Masters (1990), men var tilbake i bandet på The Battle Rages On (1993). Deretter sluttet Blackmore for å danne duoen Blackmore's Night, mens Steve Morse (eks Dixie Dregs og Kansas) ble ny gitarist. Verken Purpendicular (1996) eller Abandon (1998) ble noen salgssuksesser, og i 2002 sluttet Lord for å konsentrere seg om klassisk musikk. Keyboardist på Bananas (2003), Rapture Of The Deep (2005) og Now What?! (2013) var Don Airey (eks Colosseum II, Rainbow og Whitesnake).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

26. februar 2009 skrev Hans Peter Jenssen

Fra 2002 overtok Don Airey permanent for Jon Lord på keyboards, og de to siste albumene fra Deep Purple, Bananas (2003) of Rapture of the Deep (2005) er begge spilt inn med Don Airey og ikke Jon Lord.Jon Lord har forøvrig hatt en strålende solo-karriere siden, med flere plate-utgivelser, klassiske verk og konserter, bl a med et svært vellykket samarbeid med Trondheims-solistene ved flere anledninger. Jon Lord regnes som en av de fremste nålevende klassiske 'composers' i England.

2. mars 2009 svarte Jon Vidar Bergan

Jeg har nå utvidet artikkelen kraftig. Jeg nevner samtlige studioalbum, men bare de to første liveplatene. Er du fornøyd med det som står der nå?

Takk for hjelpen!

22. april 2012 skrev Geir Kvam

Hvem skal ha æren for å skape Heavy Metal? Black Sabbath kom i februar 1970 (fredag 13.), og In Rock i Juni samme år.

Nå er In Rock et gjennomført Hard Rock album fra begynnelse til slutt, noe ikke Black Sabbath er.

Uansett er det den tunge riff- musikken som fødes..

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.