Terje Rypdal

Terje Rypdal er en norsk gitarist og komponist, utdannet ved Musikkonservatoriet i Oslo. Rypdals musikk har beveget seg mellom moderne jazz, rock, fusion, støy og samtidsmusikk. Han har likt flere norske jazzzmusikere i sin generasjon vært tett knyttet til det tyske plateselskapet ECM, og er blant norges mest internasjonalt anerkjente gitarister.

Terje Rypdal vokste opp i en musikalsk familie, og tok leksjoner på piano og trompet som barn, før han gikk over til gitar. Han ble først kjent som gitarist i rockgruppen The Vanguards i perioden 1961 til 67, før han beveget seg over til et mer jazzorientert uttrykk, blant annet med jazzrock-gruppen Dream (1967–69).

Sammen med en mengde skandinaviske jazzmusikere under ledelse av komponisten, pianisten og arrangøren George Russell deltok Rypdal i årene 1966 og 1967 på innspillingen av The Essence Of George Russell. Rypdal albumdeuterte som bandleder med Bleak House i 1968, en musikkutgivelse i skjæringspunktet mellom post-bop, avantagardejazz og såkalt fusion. Blant de medvirkende på albumet var Jan Garbarek, Terje Venaas og Jon Christensen. Omkring 1970 samarbeidet Rypdal med Garbarek på nytt, blant annet på utgivelsen African Pepperbird (1970), før han igjen spilte med George Russell i sistnevntes sekstett og orkester. Senere har han ledet egne smågrupper, blant annet The Chasers fra 1985.

Siden midten av 1970-årene har han vært anerkjent som en fremragende gitarist i internasjonal sammenheng (han ble kåret til årets jazzgitarist av European Jazz Federation i 1975), og har medvirket i en lang rekke internasjonalt sammensatte grupper. Rypdal har utgitt en rekke album, hvor han foruten gitar har spilt sopransaksofon, fløyte og tangentinstrumenter. Blant utgivelsene kan nevnes Odyssey (1975), To Be Continued (1981), The Singles Collection (1989), If Mountains Could Sing (1995), Skywards (1997) og Vossabrygg (2006). Han har også skrevet flere bestillingsverk for større besetninger, blant annet for storbandfestivalen i Sandvika og jazzfestivalene i Kongsberg og Molde.

Han ble tildelt Norsk Jazzforbunds Buddypris i 1985, Gammlengprisen i 1990 og Spellemannprisens Hederspris for 2005.

Som komponist har Rypdal søkt å forene elementer fra moderne jazz og klassisk europeisk kunstmusikk. Blant hans komposisjoner kan nevnes fem symfonier, operaen Orfeus vender seg og ser på Eurydike (1972), konsert for kontrabass (1973), for klaver (1980), for fiolin (1990), for gitar (1991), orkesterverket Lirumlarum (bestilt til festspillene i Nord-Norge 1988) samt diverse komposisjoner for kammerensembler. I 2000 kom albumet Double Concerto & 5th Symphony.

• Bleak House (1968)
• Min Bul med Bjørnar Andresen og Espen Rud som Min Bul (1970)
• Sart med Jan Garbarek, Bobo Stenson, Arild Andersen og jon Christensen (1971)
• Terje Rypdal (1971)
• Whenever I Seem To Be Far Away (1974)
• What Comes After (1974)
• Odyssey (1975)
• After The Rain (1976)
• No Time For Time med Pål Thowsen, Jon Christensen og Arild Andersen (1977)
• Waves (1978)
• Terje Rypdal / Miroslav Vitous / Jack DeJohnette med Miroslav Vitous og Jack DeJohnette (1979)
• Descecndre (1980)
• To Be Continued med Miroslav Vitous og Jack DeJohnette (1981)
• Chaser (1985)
• Blue som Terje Rypdal & The Chasers (1987)
• The Singles Collection (1989)
• Undisonus For Violin And Orchestra / Ineo For Choir And Chamber Orchestra (1990)
• Q.E.D. (1993)
• If Mountains Could Sing (1995)
• The Sea med Ketil Bjørnstad, David Darling og Jon Christensen (1995)
• Nordic Quartet med John Surman, Karin Krog og Jon Christensen (1995)
• Skywards (1997)
• Rypdal & Tekrø med Ronnie Le Tekrø (1997)
• The Sea II med Ketil Bjørnstad, David Darling og Jon Christensen (1998)
• Double Concerto / 5th Symphony (2000)
• Lux Aeterna (2002)
• Vossabrygg (2006)
• Crime Scene (2010)
• Melodic Warrior med blant andre The Hilliard Ensemble (2013)

• Terje Rypdal i Norsk biografisk leksikon

• Orvedal, Ivar: "Terje Rypdal navigator" i Listen to Norway 3, no. 1 (1995), 40-44