Bassgitar av /Unsplash. Falt i det fri (Public domain)

improvisasjon - musikk

Charlie Parker var en av jazzhistoriens fremste improvisatorer.
Charlie Parker av . Falt i det fri (Public domain)

Musikalsk improvisasjon er å skape musikk i øyeblikket. Den som improviserer har en spontan tilnærming til hvordan musikalske elementer, som for eksempel melodi og rytme, kan settes sammen. Dette kan sammenlignes med måten vi tilpasser ord og setninger på når vi snakker. Improvisasjon i musikk har også som språket ulike grader av frihet. Hvor fri improvisasjonen er styres av konteksten den finner sted innenfor. Sjanger, musikalsk tema og form er eksempler på rammer som kan avgrense improvisasjonen.

Faktaboks

Uttale
improvisasjˈon
Etymologi
av latin ‘uforutsett’

De musikalske strukturene som oppstår når musikere improviserer sammen kan ofte ses på som en form for komposisjon. Jazzmusikeren og komponisten Wayne Shorter har beskrevet det som at komposisjon og improvisasjon egentlig er det samme: å komponere er å improvisere langsomt, mens å improvisere er å komponere raskt.

Improvisasjon er ofte et viktig element i musikkformer som tradisjonelt er basert på muntlig overføring og ikke som skrevne noter. Eksempler på dette er sjangere som blues, jazz og folkemusikk. Ettersom musikken i utgangspunktet ikke noteres blir rommet for tolkning og variasjon større.

I norsk folkemusikk

En improvisatorisk tilnærming til musikk finnes også i norsk folkemusikk. Slåtter kan for eksempel være bygget opp av flere små motiver der variasjoner av disse utgjør de improvisatoriske rammene. Variasjonene kan for eksempel gjelde antall gjentakelser eller rekkefølge på motivene, mindre melodiske alterasjoner og rytmiske betoninger, samt ornamentering rundt frasene i melodien.

I blues

Den afrikansk-amerikanske stilarten blues bygger også på flere av disse samme prinsippene for improvisasjon. Når bluesmusikerne improviserer forholder de seg til en melodi og en gjentagende 12-takters form som er diktert av tekstens struktur og en bestemt akkord-rekkefølge. Bluesformen er en av de vanligste standardiserte improvisasjonsformene og den har blitt gjenoppfunnet og utviklet på mange måter, spesielt av jazzmusikere.

I jazz

I jazz-musikken er improvisasjon en sentral del av musikkens helhetlige uttrykk. Her improviseres det med flere av de musikalske elementene, og den øyeblikkelige musikalske kommunikasjonen mellom utøverne er en viktig del av musikkopplevelsen.

Improvisasjon i jazzmusikk har også blitt påvirket av musikk basert på vestlig klassisk musikktradisjon. I jazzmusikernes møte med denne musikken kom flere nye former, kompleks harmonikk og tonalitet i spill. Utøvernes improvisatoriske utfoldelser innenfor disse nye rammene ligger mye til grunn for utviklingen av jazzens særegne tonespråk. Bebop-musikerne Charlie Parker og Dizzy Gillespie, samt stride-pianisten Art Tatum er eksempler på dette. I motsetning til den tidlige jazzens ideal om kollektiv improvisasjon kom også enkeltmusikernes solistiske improvisatoriske uttrykk etter hvert mer i fokus.

Stilretningen modaljazz baserer improvisasjonen rundt kun en bestemt skalatype og dens særegne kvaliteter. Dette gir et friere improvisatorisk uttrykk da musikerne har færre «grammatiske» regler å forholde seg til, samt et mer åpent og klanglig ideal. Modaljazzen har også likhetstrekk med hvordan tonal improvisasjon foregår i indisk musikk. Ragaene som det improviseres rundt baseres på en bestemt skalatype og relaterer kun til en grunntone som det tonale sentrum. Ytterligere steg i denne retningen finnes i frijazzen hvor også tradisjonelle rammer som form, taktart, tempo og tonalitet blir satt til side for å gi plass til et mer uhemmet improvisatorisk uttrykk.

I klassisk musikk

Nils Henrik Asheim er komponist og organist, kjent som en betydelig improvisasjonsmusiker.
Nils Henrik Asheim av . Gjengitt med tillatelse

Vestlig klassisk musikk er i stor grad en tradisjon basert på at utøveren fortolker det komponisten har komponert, men det er samtidig også en tradisjon hvor utøveren er komponisten. Litt forenklet kan man si at man i den klassiske musikkens historie både finner improvisasjoner som tar sitt utgangspunkt i allerede komponerte verk, og at man finner komponerte verk som ble nedtegnet på bakgrunn av friere og mer selvstendige improvisasjoner.

Kjente historiske eksempler på improvisasjon innenfor rammene av allerede nedskrevet musikk er barokkens generalbasspraksis, ornamentering og utbrodering av melodilinjene i barokkens og klassisismens sonater og da capo-arier, og ikke minst solistens kadens i konserten. Fra middelalderen vet man også at det var vanlig å improvisere melismene i jubilus og legge nye stemmer til underliggende chants. I dag lever denne praksisen videre gjennom tidligmusikkbevegelsens forsøk på å gjenskape en autentisk fremføringspraksis.

En friere form for improvisasjon kan gjenfinnes i former som preludium, fantasi og toccata, men også i variasjonsformene, hvor man på bakgrunn av en basslinje, et akkordskjema, en melodi eller et potpurri fra større verk, som viste seg å være gode rammer for improvisasjon. Her er det formkonvensjonen som danner utgangspunktet, ikke et allerede eksisterende partitur. Mange av de komposisjonene vi kjenner til i dag er improvisasjoner som er skrevet ned i etterkant, noe blant annet romantikkens virtuoser og høyromantikkens franske organister er eksempler på.

Orgelfaget inntar i det hele tatt en unik rolle innenfor den klassiske musikkens improvisasjonshistorie, for det forvalter en kontinuerlig og levende tradisjon for improvisasjon. Grunnen til dette er nok i all hovedsak at orgelet er knyttet opp til gudstjenestelivet, hvor det å kunne improvisere frem noe av musikken er av stor praktisk nytte.

Det er likevel innenfor samtidsmusikken at improvisasjonen står sterkest i dag. Mange av de største navnene i etterkrigstidens klassiske musikk har benyttet improvisasjon, samt problematisert og utvidet improvisasjonsbegrepet. I tillegg til komposisjoner med innslag av, og komposisjoner basert på, improvisasjon, er det også en integrert del av støymusikken og performancefeltet, og den improviserende utøverkomponisten blir stadig viktigere.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg