Musikalsk improvisasjon er å skape musikk i øyeblikket. Den som improviserer har en spontan tilnærming til hvordan musikalske elementer, som for eksempel melodi og rytme, kan settes sammen. Dette kan sammenlignes med måten vi tilpasser ord og setninger på når vi snakker. Improvisasjon i musikk har også som språket ulike grader av frihet. Hvor fri improvisasjonen er styres av konteksten den finner sted innenfor. Sjanger, musikalsk tema og form er eksempler på rammer som kan avgrense improvisasjonen.

De musikalske strukturene som oppstår når musikere improviserer sammen kan ofte ses på som en form for komposisjon. Jazzmusikeren og komponisten Wayne Shorter har beskrevet det som at komposisjon og improvisasjon egentlig er det samme: å komponere er å improvisere langsomt, mens å improvisere er å komponere raskt.

Improvisasjon er ofte et viktig element i musikkformer som tradisjonelt er basert på muntlig overføring og ikke som skrevne noter. Eksempler på dette er sjangere som blues, jazz og folkemusikk. Ettersom musikken i utgangspunktet ikke noteres blir rommet for tolkning og variasjon større.

En improvisatorisk tilnærming til musikk finnes også i norsk folkemusikk. Slåtter kan for eksempel være bygget opp av flere små motiver der variasjoner av disse utgjør de improvisatoriske rammene. Variasjonene kan for eksempel gjelde antall gjentakelser eller rekkefølge på motivene, mindre melodiske alterasjoner og rytmiske betoninger, samt ornamentering rundt frasene i melodien.

Den afrikansk-amerikanske stilarten blues bygger også på flere av disse samme prinsippene for improvisasjon. Når bluesmusikerne improviserer forholder de seg til en melodi og en gjentagende 12-takters form som er diktert av tekstens struktur og en bestemt akkord-rekkefølge. Bluesformen er en av de vanligste standardiserte improvisasjonsformene og den har blitt gjenoppfunnet og utviklet på mange måter, spesielt av jazzmusikere.

I jazz-musikken er improvisasjon en sentral del av musikkens helhetlige uttrykk. Her improviseres det med flere av de musikalske elementene, og den øyeblikkelige musikalske kommunikasjonen mellom utøverne er en viktig del av musikkopplevelsen.

Improvisasjon i jazzmusikk har også blitt påvirket av musikk basert på vestlig klassisk musikktradisjon. I jazzmusikernes møte med denne musikken kom flere nye former, kompleks harmonikk og tonalitet i spill. Utøvernes improvisatoriske utfoldelser innenfor disse nye rammene ligger mye til grunn for utviklingen av jazzens særegne tonespråk. Bebop-musikerne Charlie Parker og Dizzy Gillespie, samt stride-pianisten Art Tatum er eksempler på dette. I motsetning til den tidlige jazzens ideal om kollektiv improvisasjon kom også enkeltmusikernes solistiske improvisatoriske uttrykk etter hvert mer i fokus.

Stilretningen modaljazz baserer improvisasjonen rundt kun en bestemt skalatype og dens særegne kvaliteter. Dette gir et friere improvisatorisk uttrykk da musikerne har færre «grammatiske» regler å forholde seg til, samt et mer åpent og klanglig ideal. Modaljazzen har også likhetstrekk med hvordan tonal improvisasjon foregår i indisk musikk. Ragaene som det improviseres rundt baseres på en bestemt skalatype og relaterer kun til en grunntone som det tonale sentrum. Ytterligere steg i denne retningen finnes i frijazzen hvor også tradisjonelle rammer som form, taktart, tempo og tonalitet blir satt til side for å gi plass til et mer uhemmet improvisatorisk uttrykk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.