Metallica

Fra venstre Lars Ulrich (trommer), James Hetfield (gitar, vokal), Kirk Hammett (gitar) og Robert Trujillo (bass)
Av /NTB.
Metallica er et av verdens største band og samler tusenvis av publikummere til sine store stadionkonserter.

Artikkelstart

Metallica er et amerikansk heavy metal-band dannet i 1981. Bandet er i dag et av verdens største band uansett sjanger. Alle Metallicas album fra og med det selvtitulerte albumet Metallica (1991) har toppet den amerikanske hitlisten Billboard. Likevel er det kanskje som liveband at Metallicas masseappell blir tydeligst, der de jevnlig legger ut på lange og godt besøkte stadionturneer verden over.

Faktaboks

Uttale
mətˈælikə

På 1980-tallet var bandet et ledende og langt på vei definerende band i undersjangeren thrash metal. På 1990-tallet beveget de seg musikalsk i retning av mindre ekstrem heavy metal, hard rock og rock. Albumene etter årtusenskiftet har variert i uttrykk, men er i hovedsak kombinasjoner av bandets tidligere stiler. Metallica har fått positiv oppmerksomhet for sine tekster, som ofte kan oppfattes som kommentarer til samfunnet, provoserende og mangetydige.

Tidlige år

Kill 'Em All
Kill 'Em All
Av /Megaforce Records.

Metallica ble dannet av Lars Ulrich (født 1963, trommer) og James Hetfield (født 1963, gitar og vokal). Disse to har siden vært bandets kreative kjerne. Ulrich er dansk, men flyttet seksten år gammel til Los Angeles med familien. Bandet startet opp i Los Angeles i 1981, men allerede i 1982 byttet de base til San Francisco-området som da huset en metal-scene med flere senere fremtredende thrash metal-band.

Platedebuten med låten Hit the Lights for samlealbumet Metal Massacre I etablerte Metallica som et av de mest aggressive bandene innen heavy metal. På dette tidspunktet bestod bandet kun av Ulrich og Hetfield. Den første besetningen som fullt band inkluderte i tillegg Ron McGovney (født 1962) på bass og Dave Mustaine (født 1961) som sologitarist. McGovney ble i 1982 skiftet ut med Cliff Burton (1962–1986) som krevde at bandet flyttet til San Francisco.

Denne tidlige utgaven av Metallica gjorde seg raskt bemerket i den alternative undergrunnen der mer brutale og hardere heavy metal-uttrykk dominerte. Demoen No Life ‘Til Leather gjorde bandet til et velkjent navn i metalundergrunnen også utenfor USA. Rett før innspillingen av debutalbumet ble Mustaine skiftet ut med Kirk Hammett (født 1962) fra Exodus. Mustaine på sin side dannet umiddelbart bandet Megadeth etter denne ufrivillige exiten. Rivaliseringen mellom Metallica og Megadeth har siden vært en godt dekket feide.

Kill ‘Em All

Debutalbumet Kill ‘Em All ble sluppet i 1983 på Megaforce Records i USA og Music For Nations i Europa. På dette albumet høres inspirasjon fra Motörhead, punkband som Ramones, Misfits og Discharge samt NWOBHM-band som Iron Maiden og Diamond Head. Til tross for slike inspirasjoner låt Metallica tydelig annerledes. Utviklingen og perfeksjoneringen av en karakteristisk rytmegitarteknikk der plekteret kun slås an nedover samtidig som strengene dempes med håndbaken, var et viktig element i Metallicas musikk. Denne gitarteknikken, som bandet selv ofte krediterer Ramones, ga bandet et sound som skilte dem ut.

Kill ‘Em All inneholder kjente fanfavoritter som Seek and Destroy, The Four Horsemen og Whiplash og satte en ny standard for hvordan moderne ekstremmetal skulle høres ut. Fra før var aggressiv vokal og raske trommer med mye bruk av doble stortrommer etablerte stiltrekk innen tidlig ekstremmetal. De staccato og konsise gitarriffene som dominerer Kill ‘Em All, tilførte enda et hardtslående og aggressivt rytmisk element. Til sammen ble dette etter hvert viktige kjennetegn for thrash metal som sjanger.

Bandet fremstod som et alternativ på flere måter enn det musikalske. Det usminkede bandbildet på Kill ‘Em All stod i kontrast til de teatralske, androgyne eller macho imagene som preget heavy metal på 1980-tallet. Deres ungdommelige naivitet og fandenivoldskhet ble på scenen uttrykt gjennom, etter datidens standarder, voldsom headbanging. Dette ble et varemerke både for bandet og for unge heavy metal-fans som omfavnet thrash metal generelt og Metallica spesielt.

Ride the Lightning

Oppfølgeren Ride the Lightning kom i 1984. Albumet ble gitt ut på Electra/Warner Bros.

Ride the Lightning ble spilt inn i Danmark og Sweet Silence Studio med Flemming Rasmussen som tekniker og produsent. Han fulgte bandet videre som produsent ut tiåret. Ride the Lightning preges av bedre produksjon enn debuten og sementerer bandet som ekstremt aggressivt og hardtslående. Samtidig inneholder det også noen overraskelser, for eksempel bruk av akustiske gitarer og mer melodiøs vokal i balladen Fade to Black. Dette viser at bandet fra tidlig av ikke lot seg styre av konvensjoner. I dette tilfellet var det forventninger om brutalitet i alle ledd som ble utfordret. Albumet inneholder mange klassikere, men mest kjent er For Whom the Bell Tolls og Creeping Death.

Master of Puppets

Master of Puppets fra 1986 er en klassiker i bandets katalog. Mange trekker frem dette albumet som bandets beste. En utvikling i retning av mer kompliserte arrangementer videreføres fra forgjengeren. Tittelkuttet er et eksempel på dette. Igjen er nesten samtlige kutt for klassikere å regne, men et selektivt utvalg inkluderer gjerne låter som Battery, Welcome Home (Sanitarium), Damage, Inc. og tittelkuttet Master of Puppets.

I det første minuttet av låta Master of Puppets høres flere musikalske trekk som både ble viktige kjennetegn for bandet og forankret dem i sjangeren thrash metal: Stilen var orientert rundt riff, understreket av effekter med abrupte stopp. Det var utstrakt bruk av kromatikk og vektlegging av tritonus og det lave andretrinnet. Musikkens tonalitet er dominert av de modale molltoneartene frygisk og lokrisk. Utført med aggresjon og presisjon gir denne totaliteten en effekt av intensitet, noe faretruende og klaustrofobisk.

Cliff Burton dør – Jason Newsted blir ny bassist

Albumet Master of Puppets ble det siste med bassisten Cliff Burton, som døde under den påfølgende turneen i en bussulykke i Sverige. To dager før ulykken hadde bandet spilt sin første konsert i Norge. Burton ble bare 24 år gammel, men har fått en legendestatus som en av få bassister i heavy metal som preget sitt band. Hans orkestrale komposisjonsstil og solistiske innfallsvinkel til bassen kan høres på låter som Orion, The Call of Ktulu og (Anesthesia) Pulling Teeth samt på åpningstemaet i For Whom the Bell Tolls.

Etter et kort avbrekk gjenopptok bandet turneen med en ny bassist, Jason Newsted (født 1963). Den tidligere Flotsam and Jetsam-bassisten albumdebuterte med Metallica på EP-en The $5.98 E.P. Garage Days Re-Revisited (1987).

…And Justice For All

…And Justice For All (1988) blir ofte omtalt som det av bandets utgivelser med mest elementer fra progrock. Albumet preges blant annet av komplekse arrangementer og hyppige skifter i tempo og taktart. Dette forekommer også på andre album, men aller mest på dette. Albumet får ofte oppmerksomhet for sin uvanlige produksjon, der bassen knapt er hørbar og alt «levende» ved lyden er erstattet med en perfeksjonistisk utførelse i innspillingen. Klassikere fra dette albumet er One, Blackened og Harvester of Sorrow.

Intervjuer fra denne tiden viser hvordan bandet fremstod som et tydeligere politisk og samfunnskritisk band enn tidligere. Metallica var med ett et voksent, alvorlig og samfunnsrefsende band. Videoen til One, bandets første musikkvideo, har en helt annen estetikk enn andre samtidige heavy metal-videoer. Den var ikke glorete og livsbejaende, men heller i svarthvitt, med alvorlige ansikter og dystre bilder.

Metallica ble nominert til en Grammy for albumet. Selv om de ikke vant, vitnet nominasjonen og bandets opptreden i Grammy-showet om en større aksept for den hardere siden av heavy metal som Metallica representerte.

1990-tallet: Kommersielt gjennombrudd

Samtlige album fra 1980-tallet er med tiden blitt kanonisert av kritikere og det øvrige rockekommentatoriet. Bandet hadde imidlertid større kommersiell suksess med albumene som fulgte. 1990-tallet ble tiåret da bandet gikk fra å være et sentralt heavy metal-band til å bli allemannseie.

Metallica (The Black Album)

Metallicas selvtitulerte album utgitt i 1991, ofte kalt The Black Album, ble en stor suksess og et kommersielt gjennombrudd for bandet. Det stilrene og minimalistiske coveret signaliserte en ny retning. Bandet søkte mindre komplekse arrangementer og færre riff per låt. Hiten Enter Sandman er et godt eksempel på det.

Valget av Bob Rock som produsent var også et signal om at bandet søkte nye impulser. Rock var på denne tiden en stjerneprodusent innen kommersiell, mindre hard heavy metal og hardrock. Produksjonen på albumet er også annerledes, mer sofistikert og med flere lag. Fremfor alt er The Black Album et album som låt bra og moderne i sin samtid.

I ettertid er det også klart at albumet representerer det første steget bort fra thrash metal. Albumet inneholder for eksempel ingen virkelig raske låter, og vokalen er mer melodiøs. Tegnene på et band som søkte en ny retning, er aller tydeligst på den store hiten Nothing Else Matters. Dette er en ren ballade spilt inn med et bredt orkestrert symfoniorkester. Teksten formidler en positiv hyllest til en kjær eller en nær venn. Den skiller seg således fra mørkere tematikk i tidligere tilløp til ballader som heller har handlet om for eksempel selvmord, psykisk lidelse eller isolasjon (Fade to Black, Welcome Home (Sanitarium), One).

Load og Reload

Albumene Load (1996) og Reload (1997) blir ofte omtalt i samme åndedrag. Materialet på de to albumene stammer fra den samme låtskrivingsfasen.

Estetisk representerer disse albumene en kontrast til alle tidligere album, både visuelt og musikalsk. På bildene i coveret er bandmedlemmene for første gang kortklipte. Stilen ellers er preget av en camp-estetikk som ikke bare brøt med heavy metal-normer, men også med bandets tidligere «anti-image»-stil. Musikalsk er det tidligere kontante og gjennomkomponerte uttrykket erstattet av et løsere og friere et. En følelse av blues og country ligger hele tiden under hard rock-riffene og stiger til overflaten i blant annet countryballaden Mama Said.

Stilskiftet på Load og Reload fremmedgjorde mange tidligere fans, men bandets popularitet økte totalt sett ved at de nå nådde ut til et større publikum enn tidligere. Også i Norge fikk bandet et større kommersielt gjennomslag og toppet VG-lista jevnlig fra og med Load.

Metallica avsluttet tiåret med et nytt eksperiment. I samarbeid med den kjente filmkomponisten Michael Kamen, som arrangerte deres gamle og nye låter for orkester, holdt bandet en konsert med symfoniorkesteret The San Francisco Symphony Orchestra. Resultatet kan høres på livealbumet S&M (1999).

Tiårene etter 2000

Metallica på scenen under Roskilde-festivalen i juni 2003. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Tidlig på 2000-tallet markerte Metallica og Lars Ulrich seg gjennom bandet sin feide med Napster. Dette var et nettsted som la til rette for ulovlig fildeling av musikk. Metallica vant fram i rettssaken, men i prosessen opplevde bandet kritikk fra mange fans og deler av pressen. Likevel fortsatte bandet å vokse i popularitet.

Samtlige album siden årtusenskiftet, med unntak av det eksperimentelle Lulu (2011), har vært salgssuksesser. Kritikken har imidlertid vært varierende. For eksempel var kritikerne stort sett negative til Lulu. Albumet er et samarbeid med Lou Reed og basert på to teaterstykker. Også St. Anger fra 2003 har i ettertid fått mye kritikk. Kritikken har blant annet fokusert på den rufsete produksjonen med en sjenerende og uvant skarptromme-lyd. Andre kritiserer bandet for mangel på originalitet og hevder at albumet representerer et lite vellykket forsøk på å etterligne nye metal-uttrykk (nu metal).

Dokumentarfilmen Metallica: Some Kind of Monster (2004) følger bandet tett gjennom hele den kreative albumprosessen (St. Anger), fra låtskriving og innspilling til ferdig produkt. Den for mange overraskende ærlige dokumentaren viser et band i krise. Hetfield er borte store deler av tiden for avrusning, og bandet står uten bassist etter at Newsted hadde sluttet. Produsent Bob Rock spiller bass på albumet. Filmen slutter med at Robert Trujillo (Suicidal Tendencies, Ozzy Osbourne) rekrutteres. Han har siden dette vært bandets bassist.

Death Magnetic (2008) kan ses som en søken tilbake til røttene. Med Rick Rubin som produsent, blant annet kjent for sitt arbeid med Slayer, forsterkes dette inntrykket. Flere riff kan minne om 1980-talls Metallica, de lange og raske soloene er tilbake, og arrangementene er i hovedsak lange og relativt komplekse. Albumet ble en ny salgssuksess, men igjen ble produksjonen et kontroversielt tema, da albumet er mikset og mastret så høyt at lyden blir forvrengt.

I 2016 kom Hardwired... to Self-Destruct, og igjen var Rick Rubin produsent. Dette albumet tok på mange måter opp igjen tråden fra Death Magnetic, men låtene på det nye albumet var gjennomgående mer umiddelbare og med mindre kompliserte arrangementer.

Bandets betydning

Metallica har historisk betydning som pionerer innen thrash metal, til tross for at de selv aldri har assosiert seg med denne termen. Innen heavy metal har Metallica også markert seg som en viktig ambassadør for mer ukjente band som de selv har blitt inspirert av. Gjennom populære coverversjoner av blant annet Diamond Head og Budgie har nye generasjoner blitt kjent med disse og andre band som aldri nådde helt opp.

Metallica er i dag ikke bare et stort band innen heavy metal, men også innen rock og populærmusikk generelt. Musikkbransjebladet Pollstar utropte for eksempel i 2019 Metallica til verdens største konsertband gjennom tidene, basert på billettsalg og antatt fortjeneste. Bandet har også fått en rekke utmerkelser som vitner om deres status som et viktig band. Blant annet ble de som et av de første heavy metal-bandene innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i 2009.

Gjennom en lang karriere har Metallica nådd langt utover kjernepublikumet til heavy metal, og flere av bandets senere album fenger bredt. Allikevel er det de fem første albumene som er de klare favorittene hos både kritikere og publikum. Låtene fra bandets tid som thrash-pionerer dominerer fortsatt i stor grad Metallicas konserter, og thrash metal er fremdeles en viktig del av bandets identitet. Derfor blir Metallica også en betydningsfull brobygger mellom en relativt smal og ekstrem sjanger i heavy metal og mer mainstream rock.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg