The Kinks

The Kinks. Lola.

Singelplate

The Kinks under et fjernsynsopptak i slutten av 1960-årene. Fra venstre: Dave Davies, Ray Davies, Pete Quaife og Mick Avory.

Av /NTB Scanpix ※.
The Kinks, et av flere britiske band som laget sin egen musikk, med elementer fra music hall-tradisjonen og folkelig, urban musikk. Foto fra 1967.

Artikkelstart

The Kinks var ei britisk poprockgruppe. De hadde i Dave Davies en gitarist som influerte punken med sin rå spillestil, og i broren Ray Davies en låtskriver som tok det engelske samfunnet på kornet med sine fengende og tidvis humoristiske og selvironiske rocke- og popsanger. De var først et singleband, men ga i 1966–1969 ut fire studioalbum som er blitt kalt mesterverk. The Kinks er blant de sentrale gruppene i rocken, og har påvirket en mengde andre artister, som The Jam og Blur.

De første årene

De ble dannet i Muswell Hill i London i 1964 av Ray Davies (født 1944), sang og gitar, Dave Davies (født 1947), gitar og sang, Pete Quaife (1943–2010), bass og vokal, og Mick Avory (født 1944), trommer. Gruppa fikk sitt gjennombrudd i 1964 med tredjesinglen You Really Got Me, og fulgte opp med en lang rekke hits: All Day And All Of The Night (1964), Tired Of Waiting For You, Set Me Free, See My Friend og Till The End Of The Day (1965), Dedicated Follower Of Fashion, Sunny Afternoon og Dead End Street (1966). Med sistnevntes skarpe samfunnskritikk, og de satiriske betraktningene over britisk levevis i A Well Respected Man (1965), markerte Ray Davies seg som en av rockens mest særpregede tekstforfattere. Hans vittige og ironiske tekster kan leses som en fortløpende kommentar til ulike fenomener som har preget samfunnet fra 1960-årene og fremover.

Popklassikere og rockeoperaer

Waterloo Sunset fra 1967 er blitt kåret til en av tidenes beste singler, og ble etterfulgt av store hits som Autumn Almanac (1967), Days (1968), Lola (1970) og Apeman (1970). Fra slutten av 1960-årene begynte The Kinks å eksperimentere med kombinasjon av rock og teater. Arthur (Or The Decline And Fall Of The British Empire) er en slik rockeopera, der temaet er utviklingen av det britiske etterkrigssamfunnet. The Kinks fikk imidlertid blandet kritikk for sine rockeoperaer Preservation, Soap Opera og Schoolboys In Disgrace.

De siste 25 årene

Quaife sluttet i 1969 og ble erstattet av bassisten John Dalton (født 1943). The Kinks ble i 1970 utvidet med keyboardisten John Gosling (født 1948), og etter 1976 var det mange utskiftninger. Siden begynnelsen av 1970-årene var karrieren noe skiftende, men de var hele tiden en stor konsertattraksjon i USA. Deres siste store hit var Come Dancing i 1983. Avory sluttet i 1984, og brødrene Davies ledet bandet fram til det som ble dets foreløpig siste konsert, 15. juni 1996 (Norwegian Wood-festivalen i Oslo).

Solokarrierer

Dave Davies ga ut selvbiografien Kink (1996) og fortsatte deretter sin solokarriere (han hadde gitt ut tre album i 1980–1983). Ray Davies begynte å holde akustiske solokonserter («The Storyteller») der han blant annet leste høyt fra sin selvbiografiske roman X-Ray: The Unauthorized Autobiography (1994). Han har fått god kritikk for sine soloalbum The Storyteller (1998; live), Other People's Lives (2006) og Working Man's Cafe (2007), og nådd Topp 30 i hjemlandet med The Kinks Choral Collection (2009) og See My Friends (2010). Ray Davies ble adlet i 2017. Hans biografi fra 2013, Americana, ga navn til hans nye album i 2017. Our Country: Americana Act 2 fulgte i 2019.

Albumdiskografi

  • Kinks (1964)
  • Kinda Kinks (1965)
  • The Kink Kontroversy (1965)
  • Face To Face (1966)
  • Something Else By The Kinks (1967)
  • Live At Kelvin Hall (1967)
  • The Kinks Are The Village Green Preservation Society (1968)
  • Arthur (Or The Decline And Fall Of The British Empire) (1969)
  • Lola Versus Powerman And The Moneygoround, Part One (1970)
  • Percy (1971; soundtrack)
  • Muswell Hillbillies (1971)
  • Everybody's In Show-biz (1972; halvparten live)
  • Preservation Act 1 (1973)
  • Preservation Act 2 (1974)
  • Soap Opera (1975)
  • Schoolboys In Disgrace (1975)
  • Sleepwalker (1977)
  • Misfits (1978)
  • Low Budget (1979)
  • One For The Road (1980; live)
  • Give The People What They Want (1981)
  • State Of Confusion (1983)
  • Word Of Mouth (1984)
  • Think Visual (1986)
  • The Road (1988; live)
  • UK Jive (1989)
  • Phobia (1993)
  • To The Bone (1994; live)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg