The Kinks, britisk rockegruppe dannet i Muswell Hill, London 1964 av Ray Davies (f. 1944), sang og gitar, broren Dave Davies (f. 1947), gitar og sang, Pete Quaife (1943-2010), bass og vokal, og Mick Avory (f. 1944), trommer. The Kinks hadde i Dave Davies en gitarist som influerte punken med sin rå spillestil, og i Ray Davies en låtskriver som tok det engelske samfunnet på kornet med sine fengende og tidvis humoristiske og selvironiske popsanger. De var først et singleband, men ga 1966-68 ut tre album som er blitt kalt mesterverk. The Kinks er en av de sentrale gruppene i rocken, og har påvirket en mengde andre artister, som The Jam og Blur.

De fikk sitt gjennombrudd i 1964 med tredjesinglen You Really Got Me, og fulgte opp med en lang rekke hits: All Day And All Of The Night i 1964, Tired Of Waiting For You, Set Me Free, See My Friend og Till The End Of The Day i 1965, Dedicated Follower Of Fashion, Sunny Afternoon og Dead End Street i 1966. Med sistnevntes skarpe samfunnskritikk og de satiriske betraktningene over britisk levevis i A Well Respected Man (1965) markerte Ray Davies seg som en av rockens mest særpregede tekstforfattere. Hans vittige og ironiske tekster kan leses som en fortløpende kommentar til ulike fenomener som har preget samfunnet fra 1960-årene og fremover.

Waterloo Sunset fra 1967 er blitt kåret til en av tidenes beste singler, og ble etterfulgt av store hits som Autumn Almanac (1967), Days (1968), Lola (1970) og Apeman (1970). Fra slutten av 1960-årene begynte The Kinks å eksperimentere med kombinasjon av rock og teater. Arthur (Or The Decline And Fall Of The British Empire) er en slik rockeopera; temaet er utviklingen av det britiske etterkrigssamfunnet. The Kinks fikk imidlertid blandet kritikk for sine rockeoperaer Preservation, Soap Opera og Schoolboys In Disgrace. Quaife sluttet i 1969 og ble erstattet av bassisten John Dalton (f. 1943). The Kinks ble utvidet med keyboardisten John Gosling året etter. Etter 1976 var det mange utskiftninger. Avory sluttet i 1984, og brødrene Davies ledet bandet fram til det som ble dets foreløpig siste konsert, 15. juni 1996 (Norwegian Wood-festivalen i Oslo).

Siden begynnelsen av 1970-årene har karrieren vært noe skiftende, men de har hele tiden vært en stor konsertattraksjon i USA. Deres siste store hit var Come Dancing i 1983. Besetningen har variert en del, med brødrene Davies som den faste kjernen. Dave Davies ga ut selvbiografien Kink (1996) og fortsatte deretter sin solokarriere (Han hadde gitt ut tre album i 1980-83). Ray Davies begynte å holde akustiske solokonserter ("The Storyteller") der han bl.a. leste høyt fra sin selvbiografiske roman X-Ray. The Unauthorized Autobiography (1994). Han har fått god kritikk for sine soloalbum The Storyteller (1998; live), Other People's Lives (2006) og Working Man's Cafe (2007), og nådd Topp 30 i hjemlandet med The Kinks Choral Collection (2009) og See My Friends (2010).

The Kinks ga ut albumene Kinks (1964), Kinda Kinks (1965), The Kink Kontroversy (1965), Face To Face (1966), Something Else By The Kinks (1967), Live At Kelvin Hall (1968), The Kinks Are The Village Green Preservation Society (1968), Arthur (Or The Decline And Fall Of The British Empire) (1969), Lola Versus Powerman And The Moneygoround, Part One (1970), Percy (1971; soundtrack), Muswell Hillbillies (1971), Everybody's In Show-biz (1972; halvparten live), Preservation Act 1 (1973), Preservation Act 2 (1974), Soap Opera (1975), Schoolboys In Disgrace (1975), Sleepwalker (1977), Misfits (1978), Low Budget (1979), One For The Road (1980; live), Give The People What They Want (1981), State Of Confusion (1983), Word Of Mouth (1984), Think Visual (1986), The Road (1988; live), UK Jive (1989), Phobia (1993) og To The Bone (1994; live).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.