konsert

De første konsertene i Vesten oppsto på 1500- og 1600-tallet med utgangspunkt i adelen og kirken, og med institusjoner som kaltes akademi eller collegium musicum. Akademier ble grunnlagt i Venezia i 1550, Paris i 1570 og Bologna i 1615. I 1660 fikk Hamburg sitt collegium musicum. Også Leipzig hadde fra midt på 1600-tallet en institusjon med samme navn. Særlig betydning fikk det collegium musicum komponisten Georg Philipp Telemann grunnla i 1702, og som senere ble overtatt av Johann Sebastian Bach.

Fra 1700-tallet var det England som førte an i utviklingen av det offentlige konsertvesenet, en utvikling som under siste halvdel av 1700-tallet skjøt ny fart i en rekke land. Repertoaret var hentet fra den klassiske musikken, og komponister som Haydn og Mozart fikk framført sine symfonier rundt om i Europeiske konserthus. På denne tiden var det også at omreisende virtuoser for alvor begynte å gjøre seg gjeldende.

Konsertene tiltrakk seg etter hvert stadig større og et mer mangfoldig publikum. Ettersom nye sjangrer og grupper av publikum har kommet til, har det oppstått nye former for konserter og andre måter å formidle musikk på.

Også framveksten av massemediene og musikk som er elektro-akustisk forsterket, har skapt nye konsertformer som sendinger på radio og TV, og livekonserter som strømmes gjennom digitale strømmetjenester, såkalte online-konserter.

Klassiske konserter framføres oftest i konsertsaler eller i rom som er akustisk utformet for å best å gjengi musikken. Både større symfoniorkestre og mindre kammermusikkensembler opptrer i konsertsalene. Vokalmusikk, som ved korsang, utsnitt fra operarepertoaret og musikkteater, benytter seg også av konsertsalene.

Solokonserten setter gjerne søkelyset på den enkelte utøveren, et bestemt instrument eller en komponist. Pianisten Franz Liszt er tilkjent æren for å ha skapt solokonserten på 1800-tallet.

Innenfor populærmusikken kjennetegnes de store stadionkonsertene ved bruk av en rekke teatrale effekter, som lys, elektroniske bilder, teater-røyk og pyroteknikk. Dette kobles sammen med dans og kostymer og akkompagneres med pre-produsert musikk og lydspor som støtter artistene. Med dagens digitale hjelpemidler spiller elektronisk bearbeiding av lyd og musikk en viktig rolle og supplerer den levende formidlingen av musikken.

Musikkfestivaler forløper over flere dager og danner rammer for en rekke konserter. Festivalene presenterer flere artister innenfor samme sjanger og holdes ofte utendørs.

Konsert-turneer innebærer en serie av konserter av en artist eller et band som besøker flere byer, land og kontinenter. Tilsammen vil slike turneer kunne samle hundretusener av mennesker og gi mulighet for store billettinntekter.

Under koronavirus-pandemien i 2020 fikk strømming av konserter via internett, såkalte onlinekonserter, en oppblomstring. Vi fikk også ulike varianter av fenomenet ‘koronakonsert’, for eksempel oppsøkende konserter i lokalmiljøer og «drive-in» konserter der publikum sitter i sine egne biler.

Konserter foregår på spesielt utvalgte steder, eller på steder som er arkitektonisk utformede spesielt til konserter, som konsertsalene. De samler en gruppe mennesker med felles interesser og verdier, og er med på å opprettholde en felles identitet og tilhørighet. Det utvikler seg seg vaner og ritualer eller måter å oppføre seg på under konsertene, som kan være forskjellig fra sjanger til sjanger.

Et eksempel på dette er at kleskoder varierer. Tidligere var det en strengere kode for hvordan man gikk kledd i operaen og på klassiske konserter, noe som i dag delvis er falt bort. Rockekonserter gir anledning til en mer uformell måte å kle seg på, samtidig som salg av T-skjorter gir ekstrainntekter for konsertarrangørene. Konserter og festivaler gir også anledning til å introdusere nye moter.

I konsertsalene sitter man stille og lytter til klassisk musikk og klapper bare etter hvert musikkstykke. En jazz-konsert foregår ofte i en klubb, i et mindre lokale, gjerne med servering. Under en jazzkonsert klapper publikum spontant midt i låter, for å uttrykke begeistring for musikerne. Electonicafestivaler er viktige sosiale hendelser og artisten er ikke alltid det viktigste trekkplaster. «Pre-parties» og «reunions» er viktige motiverende aspekter ved musikkhendelsen hvor dansen står sentralt.

Servering er utelukket inne i en konsertsal, mens på festivalene inngår konsum av mat og drikke som del av opplevelsen. Rocke-konserter innbyr til større samlinger av mennesker foran scenen, publikum kan danse eller synge med, og vi finner et fenomen som «moshing», en form for dansing hvor publikum dytter seg mot hverandre. Også artisten kan kaste seg ut fra scenen og bli tatt imot av publikum.

Konsertopplevelsen er umiddelbar og noen ganger uforutsigbar, og den gir publikum mulighet til selv å påvirke hvor sterkt man ønsker å gå inn i opplevelsen. I mange konsertlokaler kan man velge om man vil blande seg inn i mengden foran scenen, danse og la seg oppsluke av musikken, eller stille seg på avstand og sosialisere seg med venner.

Studier av festivaler, konserter og ritualer er temaer for sosiologer og musikksosiologisk forskning.

Musikk presentert fra en scene vil alltid forsøke å involvere konsertpublikum på en eller annen måte. Den levende framføringen vil tilby et bredere spekter av sanseinntrykk, ikke bare auditive, men også visuelle. Konsertopplevelsen gir mulighet for å følge artistens spillebevegelser, ansiktsuttrykk, danse- og bevegelsesformer, gester og samspill mellom musikerne. På denne måten tilbyr en konsert opplevelser som ikke kan nå oss når vi bare lytter til en ferdig innspilt produksjon.

Musikk som framføres på en scene i dag er ofte en blanding av levende framført musikk og musikk produsert på forhånd og blandet inn i konsertframføringa. Hva som er levende og hva som er opptak er ikke lenger opplagt. Musikerne kan ved hjelp av datamaskiner og diverse mobilt datautstyr bringe med seg opp på scenen teknologier som tidligere bare hørte hjemme i studioet.

For mange artister innenfor sjangere som elektronisk dansemusikk (EDM), elektropop og avantegarde jazz er avstanden mellom studio og scene i ferd med å minskes. Verktøy som iPad sammen med programvare (for eksempel Ableton) gir musikeren muligheter til å endre og prosessere musikken, vokal eller fra instrumenter, på scenen foran sitt publikum.

Musikere som vil utnytte teknologiens muligheter til å skape og forfine musikalske uttrykk, og dermed utvide sitt uttrykksrepertoar gjennom teknologiske filtre, står lett i et dilemma. Å velge å benytte seg av de teknologiske mulighetene kan gjøre at publikums opplevelse av sammenhengen mellom musikken og det som skjer på scenen blir svekket.

Når vi ser og hører akustiske instrumenter kan publikum oppleve en direkte forbindelse mellom musikalsk handling og lyd. Relasjonen mellom handling og lyd blir annerledes når lyden produseres av elektroniske instrumenter. Lyden peker ikke tilbake til den spesifikke handlingen vi observerer eller den antatte kilden til lyden. Dette skaper utfordringer for vår tolkning av musikken, hva som kan tillegges av mening.

Artister vil møte denne utfordringen på forskjellige måter. For noen vil den musikalske førproduksjonen være viktigst (studio audio art). På scenen ønsker man å gi en best mulig gjengivelse av hva som er produsert i studio, eventuelt ved å supplere framføringen med flere musikere og tilføre elementer av akustiske tilstedeværelse, for eksempel med en trommeslager eller sanger. Andre artister går lenger i å eksperimentere med teknologien under den levende framføringen. Dette kan skje ved å la teknologien opptre som instrumenter hvor man gjennom øving har tilegnet seg et intuitivt forhold til hvordan teknologi og programvare fungerer i øyeblikket. Noen artister velger å kaste seg ut på dypere vann ved å eksperimenter med teknologien og skape uforutsette lyd- og musikkhendelser under selve konsertframføringa.

• musikk

• Yngvar Kjus 2018. Live and Recorded: Music Experience in the Digital Millennium. Palgrave McMillan