A-ha ved Slottet i 1985. Av /Aftenposten/NTB. Begrenset gjenbruk

a-ha

A-ha i 2017. Fra venstre Magne Furuholmen, Paul Waaktaar-Savoy og Morten Harket.
A-ha i 2017
Av /Reuters/NTB.
A-ha under Spellemannprisutdelingen i 1985
Av /NTB Scanpix.

Den ikoniske musikkvideoen til «Take On Me», som blandet animasjon og film, hjalp a-ha på veien til internasjonal suksess. Det var gitt ut både en annen versjon av sangen og en annen musikkvideo før denne versjonen kom i 1985.

Take On Me
Av .

Trioen under en stor reklameplakat for debutalbumet i Los Angeles i september 1985. Plateselskapet satset hardt på suksess i USA – med solid resultat.

Av /Aftenposten/NTB.

Artikkelstart

A-ha er en musikkgruppe bestående av Morten Harket (vokal), Pål Waaktaar-Savoy (gitar) og Magne Furuholmen (keyboard). Bandet regnes som Norges mest suksessfulle popgruppe noensinne.

A-ha ble dannet i 1982, da Harket ble hentet inn som vokalist til Waaktaar og Furuholmens band. Etter å ha tatt navnet Aha (senere a-ha), fikk bandet internasjonal suksess med sin debutsingle Take On Me i 1985, og var det første norske bandet til å toppe den amerikanske hitlisten. Siden da har a-ha vært å regne blant Norges mest populære band, med hits gjennom hele karrieren.

Bandets musikalske stil strekker seg fra synthpop tidlig i karrieren til melodiøs, mer akustisk pop i senere år.

Suksessen på verdensbasis kulminerte da bandet var hovedartist på festivalen Rock in Rio i Rio de Janeiro i 1991. Det ble solgt 198 000 billetter til konserten, og a-ha ble oppført i Guinness rekordbok med verdensrekorden for flest solgte billetter til én konsert.

Interne konflikter har i perioder preget a-ha. Medlemmene tok en pause fra bandet i 1994 for å fokusere på soloprosjekter, men gjenopptok aktiviteten i 1998. Etter en lengre avskjedsturné ble bandet oppløst i desember 2010, men de fant sammen igjen fire år senere.

A-ha har siden 1985 gitt ut ti studioalbum. Debutalbumet Hunting High And Low er fremdeles a-has mestselgende album på verdensbasis, med mer enn åtte millioner solgte.

Alle medlemmene har egne soloprosjekter. Harket har gitt ut flere album under eget navn, og Furuholmen har i tillegg til soloalbum gjort suksess som billedkunstner og filmkomponist. Waaktaar har vunnet Spellemannprisen med bandet Savoy, og har blant annet gitt ut album under navnet Waaktaar & Zoe.

Bandmedlemmene ble i 2012 utnevnt til riddere av første klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk kulturliv.

Bakgrunn

I a-has tidlige dager var imaget opprevne klær, lange lærremser rundt håndleddet og tidvis mye sminke. «Kremtuber, sminkeskrin, hårspraykanner og bokser med frisyrgelé – pensler, koster, kammer og bomullsdotter ligger strødd overalt» var situasjonsrapporten fra trioens leilighet i London, beskrevet i boken Så blåser det på jorden. Her er de i 1984 – rett før suksessen.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Pål Waaktaar Gamst og Magne Furuholmen vokste opp i samme nabolag på Manglerud i Oslo på 1970-tallet. De ble kjent gjennom en felles interesse for musikk, og dannet band allerede tidlig i tenårene, blant annet Spider Empire og Thala & The Layas Blues Bland. Waaktaar spilte trommer og Furuholmen gitar.

Samarbeidet fortsatte selv om Furuholmens familie etter hvert flyttet til Vollen i Asker. De dannet gruppen Bridges med Viggo Bondi og Øystein Jevanord.

Bridges

Waaktaar spilte nå gitar, og Furuholmen hoppet over til tangenter. Waaktaar tok den to timer lange turen fra Manglerud til Vollen, hvor Bridges øvde, og tilbake igjen, gjerne fem dager i uken gjennom hele gymnastiden.

Sammen komponerte Bridges sanger tuftet på både 1960- og 1970-tallsrock, og de ga ut albumet Fakkeltog i 1980. Albumet ble gitt ut på eget selskap i kun 1000 eksemplarer, og er i dag et samlerobjekt.

Suksessen var imidlertid et stykke unna. Bridges opplevde å bli pepet av scenen da de spilte konserter i Oslo-området. Men Bridges spilte blant annet på talentkonkurransen NM i rock, hvor Morten Harket så bandet for første gang. Harket og Furuholmen møttes også da Bridges spilte under en veldedighetskonsert på Asker gymnas, og de ble raskt venner.

Etter å ha spilt inn et nytt album, Våkenatt, som ikke ble utgitt før i 2018, ble bandet oppløst i 1981.

Morten Harket

A-ha i 1984
.
Lisens: CC BY 2.0

Morten Harket bodde også i Asker, og begynte tidlig med musikk. Han var etter hvert aktiv i det kristne musikkmiljøet i Asker. I 1978 spilte Harket i kjellerbandet Laelia Anceps, før han i 1980 begynte som vokalist i coverbandet Souldier Blue, som spilte blues og soul. Bandet spilte hver helg på utesteder i Oslo.

A-ha

På tampen av 1981 dro Waaktaar og Furuholmen til London for å finne musikalsk inspirasjon, nye bandmedlemmer å spille med, og gjerne en platekontrakt. Bortsett fra en nyvunnet fascinasjon for britisk new wave og mørk synthpop via band som The Cure, Soft Cell og Joy Division, kom de tomhendte hjem et halvt år senere – haikende over Svinesundbrua.

Etter den fruktløse turen til England tok Waaktaar og Furuholmen kontakt med Harket, som hadde opparbeidet seg et rykte som en formidabel vokalist. Etter noen ukers betenkningstid takket Harket ja til å danne et band med de to.

Den første tiden

A-ha høsten 1985. Fra venstre: Morten Harket, Pål Waaktaar og Magne Furuholmen.

Av /NTB Scanpix ※.

Høsten 1982 øvde og skrev trioen låter i Waaktaars familiehytte på Nærsnes. De bestemte seg nå for å være et synthpopband med fokus på iørefallende melodier og «hooks». De spilte inn demoer av et knippe sanger, blant annet det som skulle bli Take On Me, Living A Boy’s Adventure Tale og Train of Thought, som alle kom med på debutalbumet. Harket fant på denne tiden navnet Aha i en av Waaktaars mange notatbøker. Bindestreken i navnet ble lagt til senere.

Alle tre bidro med musikk og tekst, selv om det var Waaktaar som sto for mesteparten. Hans mange notatbøker var fylt av tekster (gjerne inspirert av forfatteren Gunvor Hofmo, natur eller kjærlighet), rekkefølge på sanger, og planer for bandet.

London

Tidlig i 1983 tok de med seg demoene til London for å forsøke å slå gjennom, men fikk gjentatte avslag fra plateselskaper. Etter et par måneder dro Furuholmen og Harket tilbake til Norge for å tjene penger til flere innspillinger ved å jobbe på Dikemark sykehus. De returnerte til London en drøy måned senere og a-ha leide timer i et musikkstudio i Sydenham i Sør-London for å spille inn nye demoer. «Når man kom fra Norge på den tiden, og skulle inn på den scenen, da hadde du bare én eneste sjanse. Så vi var så kommerse som vi bare kunne få til,» sier Waaktaar i boken The Swing of Things.

Kontrakt med Warner

Studioet ble drevet av John Ratcliff, som sammen med venn og bransjeveteran Terry Slater ble såpass imponert over låtmaterialet at de ble a-has første managere, og Slater skaffet a-ha kontrakt med det store plateselskapet Warner Brothers Records som framover investerte mange millioner kroner i bandet.

Dette var kjærkommen utvikling for trioen, som bodde i en kummerlig leilighet ikke langt fra studioet i Sydenham. «Et ubeskrivelig høl av en boplass,» skrev den besøkende vennen Henning Kramer Dahl i et dagboknotat (gjengitt i boken Så blåser det på jorden).

Guttene flyttet etter hvert fra leiligheten i Sydenham, og i juni 1984 kom a-ha og produsent Tony Mansfield i gang med innspillingen av sanger til debutalbumet i Eel Pie Recording Studios.

Mansfield la vekt på rytmene i a-has komposisjoner, og flere av de mer melodiøse låtene fra demoene kom ikke med. Både Furuholmen og Waaktaar var fascinert av keyboards, synthesizere og trommemaskiner, og lydbildet bærer preg av dette, selv om det tidvis også er tydelige akustiske elementer.

Take On Me

En versjon av en sang som først ble skrevet under Bridges-tiden – Take On Me – ble gitt ut høsten 1984, men slo kun an i Norge, hvor den nådde tredjeplass på hitlisten. Det var ikke godt nok for Warner Brothers, som hadde investert 20 millioner kroner i bandet. En musikkvideo var til og med laget for denne versjonen, men den ble først gitt ut etter at singlen var trukket tilbake.

Etter floppen med førsteutgivelsen av Take On Me ble sangen spilt inn på nytt med produsent Alan Tarney, som i større grad lot Waaktaar og Furuholmen ta kontroll over sitt eget lydbilde. Men heller ikke den andre utgivelsen ble en umiddelbar suksess i England da den ble sluppet våren 1985. Singlen Love is Reason ble nå også sluppet i Norge, uten at det skapte nevneverdig oppstandelse.

Plateselskapet til a-ha valgte å fokusere på USA. Og da filmprodusenten Steve Barron ble kommisjonert til å lage en ny musikkvideo til Take On Me, begynte ting å skje.

Via filmteknikken rotoskoping – som blander animasjon med vanlig film – ble Take On Me en stor hit på MTV. Musikkvideoen og sangen ble verdenskjent.

Debutalbumet Hunting High And Low, med ytterligere produsentbidrag fra John Ratcliff, og ikke minst med den nye versjonen av Take On Me (og tilhørende musikkvideo), kom våren 1985. Waaktaar sto for mesteparten av sangene og tekstene.

Gjennombrudd

A-ha skriver autografer utenfor Slottet i Oslo i 1987.

Av .

Take On Me gikk til topps på den amerikanske Billboard-listen i oktober 1985. Dette var en sensasjon. Singlen tok også andreplassen på den britiske hitlisten, samt førsteplassen i 13 andre land, inkludert Norge og Sverige.

Albumet Hunting High And Low tok andreplassen på den britiske albumlisten etter at det ble lansert der i oktober 1985. Albumet nådde nummer 15 i USA, og tok førsteplassen på de norske og svenske albumlistene.

Harket, Waaktaar og Furuholmen, sammen med manageren Terry Slater, dro på promoturné til Australia og Japan mens Take On Me og debutalbumet gjorde det sterkt på hitlister verden over. «We want the world, and we want it now» pleide Furuholmen å si. Han og Waaktaar hadde kommet til England med tanke på å bli popstjerner, og Harket hadde allerede i kjellerbanddagene med Laelia Anceps tegnet visjoner av stor suksess som musiker. I 1985 var de på toppen av hitlistene, og i desember møtte de den engelske dronningen etter å ha opptrådt på nyttårsgallaen The Royal Celebration of Youth.

Etter Take On Me

Oppfølgersinglen The Sun Always Shines on T.V. – den siste sangen som ble spilt inn til debutalbumet, og som hadde et større, mer symfonisk preg enn Take On Me – ble gitt ut i desember 1985. Den fulgte ikke suksessen til Take On Me i USA, men ble gruppens første – og eneste – listetopper i England. Den gjorde det også sterkt i øvrige europeiske land. I Norge nådde den andreplass på hitlisten.

A-ha var nå Norges mest kjente musikknavn, og fikk betydelig omtale i norsk og internasjonal presse. Spesielt tenåringsblader og popmagasiner hadde Harket eller alle tre på coveret. Det kom raskt fanklubber, TV-spesialer og bøker om trioen, som mottok hundretusenvis av fanbrev i løpet av få måneder.

Ytterligere to singler fra debutalbumet fulgte: Train of Thought, samt tittelsporet Hunting High And Low – en sang Waaktaar skrev til sin daværende kjæreste Lauren Savoy, som han hadde truffet i London. De to giftet seg i 1991, og dannet senere bandet Savoy.

A-ha ble kåret til Årets Spellemenn i 1985 og vant også Spellemannprisen for Årets album. Videoen til Take On Me vant seks priser under MTV Video Awards i 1986.

De første konsertene

Selv om a-ha på dette tidspunktet var verdenskjente gjennom album, singler, musikkvideoer og promoteringsrunder, hadde de ikke spilt noen konserter av betydning sammen. De få opptredenene som hadde vært, var for TV-programmer og oftest playback, det vil si at bandet mimet til ferdig innspilt musikk.

A-ha spilte sin første livekonsert 3. juni 1986 i Perth i Australia. Dette var starten på en ni måneder lang turné som dekket 25 land på fem kontinenter. Til sammen spilte a-ha nærmere 150 konserter i denne perioden, 40 bare i USA.

Oppfølgeralbumene

A-ha lagde tittelsangen til James Bond-filmen The Living Daylights i 1987. De er fortsatt eneste nordiske bandet eller artist som har spilt inn en Bond-låt.

The Living Daylights
Av /Warner Bros. Records Inc..

Mens Hunting High And Low gjorde det sterkt på hitlistene i året etter utgivelsen, hadde Waaktaar allerede skissert hvilke sanger som skulle være med på oppfølgeren. «Dette albumet blir mer det vi har lyst til å gjøre,» sa Waaktaar i et intervju med BBC sommeren 1986.

Albumet Scoundrel Days ble i september 1986 ledet an av singlen I’ve Been Losing You, som bar preg av mer rock og mindre synthpop enn de hadde blitt kjent for. Albumet nådde – som de neste fem a-ha-albumene – førsteplassen på albumlisten i Norge. Det nådde også andreplass i England, men fikk ikke den samme internasjonale suksessen som debuten hadde.

Musikalsk er det like fullt en utvikling fra Hunting High and Low. Sangen Manhattan Skyline viser tydelig dynamikken i bandet, med én del skrevet av Waaktaar og en annen av Furuholmen. Albumet er å regne som et av Norges beste popalbum noensinne.

Etter den ekstensive turneen og a-has første konserter i Norge vinteren 1987, ble bandet spurt om å lage tittellåten til James Bond-filmen The Living Daylights, som hadde premiere i juni det året. A-ha er eneste nordiske band eller artist som har laget en låt til en Bond-film.

Sangen ble også inkludert på a-has tredje album Stay On These Roads (1988), som ble spilt inn mellom flere turneer og ekstensiv promotering for både singler og album som kom i denne perioden.

Stay On These Roads kom inn på Topp 5 på albumlistene i de største europeiske markedene, men en viss utmattelse etter album- og turnésyklusen var nå å spore. Furuholmen har i ettertid kalt Stay On These Roads «et tungt album å spille inn», mens Waaktaar kaller albumet «slapt». Bandet ønsket å bevege seg videre musikalsk, men etter press fra plateselskapet for å skape en ny Take On Me, hadde de under både Scoundrel Days og Stay On These Roads jobbet med produsent Alan Tarney.

Selv om ingen av a-has singler kunne toppe Take On Me kommersielt, hadde både Scoundrel Days og Stay On These Roads singler som ble britiske hits og gjengangere på norske radiostasjoner i årene fremover: Waaktaars I've Been Losing You og The Blood That Moves The Body, Waaktaar og Furuholmens Manhattan Skyline, Cry Wolf og You Are The One, og bandkomposisjonene Stay On These Roads og Touchy!.

Musikalsk utvikling og kjempekonsert

Et mer langhåret, skjeggete band. A-ha under innspillingen av Memorial Beach i USA i 1992.
Av /VG/NTB.

På fjerdealbumet East of the Sun, West of the Moon (1990) var lydbildet i større grad preget av analoge instrumenter, med mindre trommemaskiner og synthesizere. I forkant av innspillingen hadde medlemmene hatt pause fra promotering og turnévirksomhet. Produsenten Alan Tarney var borte, og også omslaget vitnet om endring: Bildet av de langhårete og skjeggete bandmedlemmene staket ut en ny kurs; bort fra popstjerneimagen og tenåringsmagasinene.

Early Morning var et tydelig eksempel på The Doors-inspirasjonen fra Waaktaar og Furuholmens ungdomstid, som nå ble hentet frem igjen. Singlen Crying in the Rain ble den største hiten fra albumet. Den ble skrevet av Carole King og Howard Greenfield, og første gang utgitt med The Everly Brothers i 1962.

I januar 1991 ble a-ha første band som spilte i den gang nyåpnede Oslo Spektrum, og få dager senere spilte de på Maracana-stadionet under Rock In Rio-festivalen foran 198 000 betalende publikummere, og satte dermed ny verdensrekord for antall solgte billetter til én konsert. Musikkvideoen til Early Morning dokumenterte denne storkonserten.

Slutten på den første tiden

Noen interne stridigheter var til stede i bandet. Allerede i 1986 hadde Furuholmen (noe lettsindig) sagt til BBC at trioen var så ulike at de komplementerte hverandre. Dette ble også dokumentert senere: «I a-ha har det vært tre lederskikkelser. Tre medlemmer som alle har ment de vet best, alltid,» skrev Jan Omdahl i a-ha-biografien The Swing of Things.

Blant annet var diskusjoner om fordeling av royalties og låtskriverrettigheter et tilbakevendende tema og en kilde til friksjon mellom Waaktaar og de to andre. Waaktaar, som hovedlåtskriver, fikk mer inntekter enn de andre fra platesalg og radiospilling. Furuholmen og Harket argumenterte for en jevnere fordeling, noe Waaktaar gikk med på under a-has første comeback.

Selv om det har vært stridigheter, har bandmedlemmene like fullt alltid funnet tilbake til hverandre. Waaktaar sa i sin biografi Tårer fra en stein fra 2017 at han anser de to andre medlemmene som sine nærmeste venner.

Et samlealbum, Headlines and Deadlines – The Hits of a-ha, ble utgitt i 1991, og aktiviteten i bandet avtok noe. Medlemmene hadde nå beveget seg lengre bort fra hverandre, ikke bare musikalsk, men også rent fysisk: Både Waaktaar, Furuholmen og Harket hadde lenge bodd i nærheten av hverandre i London, men Waaktaar flyttet på starten av 1990-tallet til New York, mens Harket og Furuholmen var i Norge.

Like fullt ble de høsten 1992 samlet for å spille inn et nytt album i Princes studio Paisley Park utenfor Minneapolis. Memorial Beach kom i juni 1993, et album som fortsatte det mer akustiske, live-innspilte preget fra East of the Sun, West of the Moon. Salgstallene var skuffende, og plateselskapet Warner ønsket på denne tiden å prioritere Harket som soloartist.

Sangen Shapes That Go Together, opprinnelig skrevet til OL på Lillehammer, ble den offisielle paralympics-sangen i 1994. Det samme året gikk medlemmene hvert til sitt. Sangen var den siste utgivelsen fra a-ha på seks år, etter fem studioalbum på ni år og en rekke singler.

Første comeback

Etter fire år hvor Harket hadde gitt ut soloalbum, Waaktaar hadde gjort suksess med sideprosjektet Savoy og Furuholmen utviklet sitt virke som kunstner og filmkomponist, ble a-ha samlet offentlig igjen i desember 1998. De gjorde da en opptreden på Nobelkonserten i Oslo, hvor de spilte den nye sangen Summer Moved On samt The Sun Always Shines on T.V.

Nobelkonserten var ment som et engangstilfelle, men ifølge bandet var responsen så god at de valgte å fortsette aktiviteten som a-ha.

Comebackalbumet Minor Earth Major Sky og en turné ble offentliggjort kort tid etterpå. Albumet ble utgitt i juli 2000 og gikk til topps på albumlistene i Norge og Tyskland, hvor albumet var spilt inn. Musikalsk fortsatte albumet til dels der Memorial Beach slapp, men med både mer symfoniske elementer og en produksjon som i større grad bærer preg av digitale tilpasninger.

Under oppkjøringen til albumet ble Furuholmen lagt inn på sykehus etter gjentatte episoder med hjerteflimmer. På et senere tidspunkt innrømmet han at spenningen mellom medlemmene i a-ha bidro sterkt til disse episodene.

Brian Lane tok over som manager, og sendte bandet ut på en promoturné sommeren 2000. Det var ikke like mange konserter som tidligere, men bandet spilte en serie konserter i Japan, Tyskland og Russland før de i mars 2001 spilte to konserter i Vallhall Arena i Oslo.

Summer Moved On ble en stor radiohit i Norge, mens en ny versjon av Savoy-låten Velvet skapte overskrifter for en musikkvideo som var lagt til et likhus. Videoen fikk på tross av den kontroversielle videoen Spellemannprisen for Årets musikkvideo, og a-ha fikk igjen hedersprisen.

Lifelines, Analogue

150 000 mennesker kom til Frognerparken for å se a-ha sommeren 2005.

Konsert i Frognerparken i 2005
Av /Aftenposten/NTB.

Albumet Lifelines fra 2002 bygget på suksessen til Minor Earth Major Sky, og ga bandet ytterligere radiohits i tittelsporet og Forever Not Yours.

På denne tiden ble det tydeligere at a-ha var tre soloartister som jobbet sammen. Waaktaar prioriterte familielivet i New York og egne prosjekter, og lot Furuholmen og Harket stå for større deler av låtmaterialet. De to samarbeidet tettere enn de hadde gjort tidligere i karrieren.

A-ha dro på den største turneen på mange år sommeren 2002. De spilte 44 konserter i 18 land, med premiere på Ullevaal Stadion. Et livealbum, How Can I Sleep With Your Voice In My Head, kom året etter.

Det var relativt stille inntil de ga ut Analogue i 2005 og samme år spilte en gratiskonsert for nærmere 150 000 tilskuere i Frognerparken i Oslo. Singlen Analogue (All I Want) ble deres første Topp 10-hit i England siden Stay On These Roads.

De neste årene var preget av sporadiske opptredener og festivalkonserter. I mai 2008 spilte de konserter i Oslo og London med et konsept som var beskrivende for situasjonen: Hvert bandmedlem spilte et solosett (Waaktaar med Savoy) før de slo seg sammen og spilte et par gamle og et par nye låter som a-ha.

Harald Wiik kom inn som manager, og i 2009 kom albumet Foot of the Mountain, som ble det første a-ha-albumet som ikke toppet VG-lista. Albumet nådde femteplass i England, deres beste plassering der på 21 år.

Avskjedsturné

I oktober 2009 kunngjorde a-ha at de etter en lengre avskjedsturné ville gi seg som band, denne gangen for godt. I desember 2010 ble den verdensomspennende Ending On A High Note-turneen avsluttet med konserter i Oslo Spektrum.

Trioen ble gjenforent året etter til minnekonserten for ofrene etter terrorangrepene i Norge 22. juli 2011. Alle tre ble i 2012 tildelt St. Olavs orden av første klasse for sin innsats for norsk kulturliv.

Andre comeback

A-ha har hatt flere gjenforeninger etter lengre pauser og oppløsninger. Her er gruppen samlet i 2015 til comebacket Cast in Steel i Berlin. Fra venstre Paul Waaktaar Savoy, Morten Harket og Magne Furuholmen.

Av /NTB Scanpix.

Det gikk fire år etter avslutningskonserten før bandet igjen holdt en pressekonferanse. Denne gangen for å offentliggjøre gjenforeningskonsert på festivalen Rock in Rio i 2015.

Konsertoppkjøringen førte med seg innspilling av nytt materiale, og deres tiende studioalbum, Cast in Steel, ble gitt ut høsten 2015. Om innspillingsprosessen sa Waaktaar i biografien Tårer fra en stein: «Når vi gjør album nå om dagen, vet vi at det blir så tungt å spille det inn at man ikke vil være i samme studio samtidig.»

Trioen var i tiden etter Cast in Steel jevnt aktive som a-ha. Et akustisk MTV Unplugged-album ble innspilt ved Ocean Sound Recordings på Giske i 2017, og denne ble fulgt av en akustisk turné i 2018.

I oktober 2019 bega de seg ut på en ny turné hvor de spilte Hunting High and Low i sin helhet i tillegg til andre sanger fra hele karrieren. Flere konserter på denne turneen ble utsatt eller avlyst som følge av koronavirus-pandemien. I september 2021 var det premiere på den norske dokumentarfilmen a-ha The Movie.

Betydning

I avisa Morgenbladets kåring av tidenes beste norske album i 2011 havnet Scoundrel Days på andre plass, og Hunting High And Low på tredje.
Faksimile
Av .

A-ha er Norges desidert mest suksessfulle musikkgruppe internasjonalt, og har samlet sett solgt godt over 70 millioner album og singler på verdensbasis.

I Norge

A-has internasjonale gjennombrudd har utvilsomt hatt stor betydning for norsk pop og norsk musikkliv. Før a-ha var det nærmest utenkelig at en norsk popartist kunne få internasjonal lansering utenfor Europa og i Storbritannia. Norge var ukjent territorium for internasjonale plateselskaper, og de fleste norske selskapene hadde ikke den typen ambisjoner. Dette endret seg utover 1980- og 1990-tallet, og bransjen ble preget av større selvtillit.

I disse årene var det samtidig stor vekst i økonomiske investeringer innen norsk musikkliv, og populærmusikken som kulturelt uttrykk fikk generelt høyere anerkjennelse. Det er vanskelig å vite hva som kom ut av disse større bevegelsene og endringene i tiden, og hva man kan si var forårsaket av a-has gjennombrudd, men det har nok utvilsomt hatt stor betydning.

I kjølvannet av a-has gjennombrudd fikk flere norske artister internasjonal lansering, blant annet bel canto, TNT, Fra Lippo Lippi og Dollie de Luxe.

A-ha opprettet i 2010 a-ha-stipendet, hvor fire lovende norske artister ble tildelt én million kroner hver.

Internasjonalt

A-ha i Oslo Spektrum i 2018
/NRK P3.
Lisens: CC BY NC SA 2.0

En popsang kan ha enorm rekkevidde, og a-has verdensomspennende popularitet gjorde bandet i en periode til Norges fremste ambassadører. For millioner av mennesker gjennom flere generasjoner har Take On Me vært den mest gjenkjennelige norske poplåta, selv om mange nok ikke umiddelbart vet at a-ha kommer fra Norge.

Det er verdt å merke seg at bandet i hovedsak regnes som et one-hit-wonder i USA, mens de har større status i England og resten av Europa.

En rekke coverversjoner av a-has låter har blitt fremført av verdenskjente artister, blant annet Christina Aguilera, Coldplay, A1 og U2. Videoen til Take On Me har passert én milliard visninger på YouTube og er å regne blant de mest kjente musikkvideoene noensinne.

a-ha på VG-lista

  • Take On Me (originalversjon), 1984, tredjeplass
  • Take On Me (ny versjon), 1985, førsteplass
  • The Sun Always Shines On T.V., 1987, andreplass
  • Hunting High And Low, 1986, tiendeplass
  • I've Been Losing You, 1986, førsteplass
  • Cry Wolf, 1986, andreplass
  • Manhattan Skyline, 1987, fjerdeplass
  • The Living Daylights, 1987, førsteplass
  • Stay On These Roads, 1988, førsteplass
  • Crying in the Rain, 1990, førsteplass
  • Move To Memphis, 1991, andreplass
  • Dark Is The Night, 1993, fjerdeplass
  • Summer Moved On, 2000, førsteplass
  • Forever Not Yours, 2002, førsteplass
  • Lifelines, 2002, attendeplass
  • Celice, 2005, førsteplass
  • Analogue (All I Want), 2006, tiendeplass
  • Foot of the Mountain, 2009, åttendeplass
  • Butterfly, Butterfly (The Last Hurrah), 2010, trettendeplass

Andre prosjekter

Ved siden av bandaktiviteten har a-ha tidvis vært delaktig i veldedighetsprosjekter. På 1990-tallet var Harket engasjert både i kampen for bevaring av regnskogen i Sør-Amerika og for frigjøringen av Øst-Timor.

Gruppas medlemmer har også vært aktive på hver sin kant.

Harkets soloprosjekter

Morten Harket medvirket i filmen Kamilla og tyven i 1988 og ga ut soloalbumene Poetenes Evangelium (1993), Wild Seed (1995), som i likhet med singlen A Kind Of Christmas Card gikk til topps i Norge, Vogts Villa (1996) og Letter From Egypt (2008), som ga ham store norske hits med Movies og Darkspace (You're With Me). I 2012 ga han ut albumet Out Of My Hands, og i 2014 Brother.

Waaktaars soloprosjekter

Paal Waaktaar, nå Paul Waaktaar-Savoy, dannet i 1996 bandet Savoy sammen med sin kone, Lauren Waaktaar-Savoy, og Frode Unneland (trommer). De fikk stor hjemlig suksess med singlen Velvet og albumet Mary Is Coming i 1996, samt oppfølgeralbumene Lackluster Me (1997), Mountains of Time (1999; som ga dem Spellemannprisen og en stor Norsktoppen-hit med Star «I'm Not Stupid Baby», Reasons To Stay Indoors (2001) og Savoy (2004). De gjorde comeback i 2018 med See The Beauty In Your Drab Hometown.

Furuholmens soloprosjekter

Magne Furuholmen har særlig arbeidet med billedkunst og filmmusikk, men har også gitt ut soloalbumene Past Perfect, Future Tense (2004) og A Dot Of Black In The Blue Of Your Bliss (2008), White Xmas Lies (2019), samt musikk med prosjektet Apparatjik med medlemmer fra Coldplay og Mew.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Nilsson, Ørjan (2017). Tårer fra en stein: Samtaler om et arbeid – Paal Waaktaar-Savoy. Falck forlag
  • Omdahl, Jan (2004). The Swing of things – a-ha. Forlaget Press.
  • Harket, Håkon og Kramer Dahl, Henning (1986). Så blåser det på jorden: a-ha i nærbilder. Aventura
  • Eggum, Jan; Ose, Bård; Steen, Siren (2005). Norsk pop- og rock leksikon. Vega forlag

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg