båndopptaker

Båndopptaker. Prinsippskisse, her med et kombinert inn- og avspillingshode

Av /Store norske leksikon ※.

Båndopptaker er et apparat som kan lagre og reprodusere et elektrisk signal på og fra et magnetiserbart bånd. Signalet kan være et analogt lydsignal, forskjellige former for videosignal eller ha et digitalt format, men i dagligtale mener man alltid bruken som lydopptaker («lydbåndopptaker», «lydbånd»).

Betegnelsen båndopptaker kommer fra amerikansk («tape recorder»); en snevrere betegnelse (kun på lydopptakere) er «magnetofon», etter det tyske produktnavnet «Magnetophon» fra mellomkrigstiden.

Virkemåte

Båndet, som normalt består av en plastfolie med et magnetisk belegg, føres med jevn hastighet forbi et innspillingshode («lydhode»). Her fremkaller det elektriske signalet et kraftig, varierende magnetfelt slik at båndet blir magnetisert i lengderetningen i takt med inngangssignalet. Når båndet senere føres forbi et avspillingshode, vil det i dette hodet bli indusert en vekselspenning tilsvarende den som tidligere magnetiserte båndet. Innspillings- og avspillingshoder kan være to separate enheter, men ett lydhode kan også fungere både til innspilling og avspilling.

Det innspilte signalet kan viskes ut ved at man lar båndet på nytt passere et kraftig magnetfelt som dannes ved hjelp av et slettehode. Andre kraftige magnetfelt kan imidlertid også ødelegge innholdet på et magnetbånd.

Historikk

Den første som demonstrerte i praksis mulighetene for magnetisk lagring av lydsvingninger var den danske ingeniøren Valdemar Poulsen som i 1898 patenterte en telegrafon hvor det magnetiserbare lagringsmediet var en tynn ståltråd («trådopptaker»). Det elektriske signalet som ble spilt tilbake var imidlertid alt for svakt til ha noen praktisk anvendelse og det skulle gå mer enn tyve år før man hadde en forsterkerteknologi basert på elektronrør. Trådopptakere forble et nisjeprodukt, mest beregnet som diktafoner i kontormiljøer. De ble produsert til ca. midt på 1950-tallet.

En videreutvikling av trådopptakeren ble tatt i bruk av BBC i 1930, hvor metalltråden var erstattet av et stålbånd («Marconi-Stille-recorder»). Til tross for at den var tungvint i bruk og hadde en relativt dårlig lydkvalitet var systemet i brukt til helt mot slutten av 1940-tallet.

Båndopptakeren slik vi kjenner den i dag, med et magnetisk medium på plast (opprinnelig papir) ble utviklet i Tyskland i 1930-årene. Den første praktiske modellen («Magnetophon K1») ble presentert av AEG (Allgemeine Elektrizitäts-Gesellschaft AG) og BASF (Badische Anilin und Soda Fabrik) i 1935. Magnetofonen ble brukt av tyske myndigheter under andre verdenskrig, blant annet for å gi en illusjon av direktesendte konserter på et tidspunkt da konsertlivet i realiteten hadde brutt helt sammen. Etter krigen ble et mindre antall magnetofoner fraktet over til USA som krigsbytte.

Den tyske magnetofonen viste seg å løse et stort problem for amerikanske radiostasjoner hvor de forskjellige tidssonene vanskeliggjorde direktesendte showprogrammer (som var normen). Bing Crosby, som på den tiden var en av landets mest populære artister, investerte tungt i teknologien og sto for den første magnetbånd-baserte radioutsendelsen i USA i oktober 1947.

Den amerikanskutviklede båndopptakeren ble raskt tatt i bruk, både profesjonelt og av amatører. I Norge ble den første kommersielle amatørbåndopptakeren markedsført allerede i 1952 av Tandbergs Radiofabrikk, og fabrikken ble i løpet av de neste 20 årene en ledende leverandør av slike produkter på verdensmarkedet.

Som profesjonelt produkt har den analoge båndopptakeren fremdeles sin plass i lydstudioer og radiostasjoner, men til amatørbruk ble systemet ofte oppfattet som tungvint. I 1963 introduserte Philips sitt kassettsystem (Compact Cassette) som overtok amatørlydbåndmarkedet fullstendig, ikke minst for ferdiginnspilte kassetter (Musicassette (MC)). På samme måte som for grammofonen ble kassetteknologien delvis utkonkurrert på 90-tallet av CD-platen, men holder fremdeles stand innenfor enkelte markeder.

Standarder

Båndhastighet

De første tyske magnetofonene hadde en båndhastighet på 100 cm/s, men da amerikanerne overtok utviklingen ble den videre standarden basert på deres måleenheter. Med et utgangspunkt på 30 tommer (76,2 centimeter) per sekund (inches per second, ips) valgte man et sett med hastigheter med en stadig halvering: 15 ips, 7 1/2 ips, 3 3/4 ips, 1 7/8 ips, 15/16 ips. Siden lydkvaliteten er direkte avhengig av båndhastigheten har den profesjonelle studiohastigheten blitt standardisert på 15 ips mens amatørmarkedet har i alt vesentlig brukt de tre lavere hastighetene. Phillips' kassettsystem bruker 1 7/8 ips, 15/16 er kun for overvåkning og logg.

Båndbredde

Som ved båndhastighetene er også her målene basert på amerikanske standarder. Den opprinnelige bredden var 1/4 tomme, senere kom 1/2, 1 og 2 tommers bånd på markedet. Kassettbånd har en bredde på 3,81 millimeter (0,150 tommer).

Sporstandard

På de første båndopptakerne (tyske såvel om amerikanske) ble lydbåndet brukt i hele sin bredde. Til amatørbruk ble det imidlertid vanlig å bruke et smalere spor på kun halve bredden; slik kunne man snu båndet og få dobbelt så mye spilletid, på bekostning av kvaliteten, som var avhengig av sporbredden. Profesjonelle miljøer tok også i bruk dette prinsippet, men her ved å ha flere parallelle spor på et bredere bånd: 3-4 spor på 1/2 toms bånd, 8 spor på 1 toms bånd, 16-24 spor på 2 toms bånd.

Stereofoni og multispor

I motsetning til grammofonplaten byr ikke lydbånd på noen prinsipielle problemer ved stereofoni, så lenge man har tilgang til to separate og parallelle spor. Før stereoplaten hadde kommet på markedet dannet deg seg en avspillingsstandard for ferdiginnspilte lydbånd med fire spor hvor to og to dannet et stereopar i hver retning (som den opprinnelige mono amatørstandarden). For profesjonell bruk var økningen i antall spor og båndbredde utgangspunktet for multisporsteknikk i opptaksstudioer.

Andre signaltyper

Andre (ikke-analoge) signaltyper som har brukt magnetbåndteknologi er digitale lydopptakere (DAT, DCC og andre formater), videosignaler (både analoge og digitale) og rene datalagringsformater.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg