Båndopptaker. Prinsippskisse, her med et kombinert inn- og avspillingshode
Båndopptaker er et apparat som kan lagre og reprodusere et elektrisk signal på og fra et magnetiserbart bånd. Signalet kan være et analogt lydsignal, forskjellige former for videosignal eller ha et digitalt format. I dagligtale brukes båndopptaker om en analog lydopptaker («lydbåndopptaker», «lydbånd»).
Betegnelsen båndopptaker kommer fra amerikansk «tape recorder». En snevrere betegnelse på lydopptakere er «magnetofon», etter det tyske produktnavnet «Magnetophon» fra mellomkrigstiden.
Båndet, som normalt består av en plastfolie med et magnetisk belegg, føres med jevn hastighet forbi et innspillingshode («lydhode»). Her fremkaller det elektriske signalet et kraftig, varierende magnetfelt slik at båndet blir magnetisert i lengderetningen i takt med inngangssignalet. Når båndet senere føres forbi et avspillingshode, vil det i dette hodet bli indusert en vekselspenning tilsvarende den som tidligere magnetiserte båndet. Innspillings- og avspillingshoder kan være to separate enheter, men ett lydhode kan også fungere både til innspilling og avspilling.
Det innspilte signalet kan viskes ut ved at man lar båndet på nytt passere et kraftig magnetfelt som dannes ved hjelp av et slettehode. Andre kraftige magnetfelt kan imidlertid også ødelegge innholdet på et magnetbånd.
Den første som demonstrerte i praksis mulighetene for magnetisk lagring av lydsvingninger var den danske ingeniøren Valdemar Poulsen som i 1898 patenterte en telegrafon hvor det magnetiserbare lagringsmediet var en tynn ståltråd («trådopptaker»). Det elektriske signalet som ble spilt tilbake var imidlertid alt for svakt til ha noen praktisk anvendelse og det skulle gå mer enn tyve år før man hadde en forsterkerteknologi basert på elektronrør. Trådopptakere forble et nisjeprodukt, mest beregnet som diktafoner i kontormiljøer. De ble produsert til ca. midt på 1950-tallet.
En videreutvikling av trådopptakeren ble tatt i bruk av BBC i 1930, hvor metalltråden var erstattet av et stålbånd («Marconi-Stille-recorder»). Til tross for at den var tungvint i bruk og hadde en relativt dårlig lydkvalitet var systemet i brukt til helt mot slutten av 1940-tallet.
Båndopptakeren slik vi kjenner den i dag, med et magnetisk medium på plast (opprinnelig papir) ble utviklet i Tyskland i 1930-årene. Den første praktiske modellen («Magnetophon K1») ble presentert av AEG (Allgemeine Elektrizitäts-Gesellschaft AG) og BASF (Badische Anilin und Soda Fabrik) i 1935. Magnetofonen ble brukt av tyske myndigheter under andre verdenskrig, blant annet for å gi en illusjon av direktesendte konserter på et tidspunkt da konsertlivet i realiteten hadde brutt helt sammen. Etter krigen ble et mindre antall magnetofoner fraktet over til USA som krigsbytte.
Den tyske magnetofonen viste seg å løse et stort problem for amerikanske radiostasjoner hvor de forskjellige tidssonene vanskeliggjorde direktesendte showprogrammer (som var normen). Bing Crosby, som på den tiden var en av landets mest populære artister, investerte tungt i teknologien og sto for den første magnetbånd-baserte radioutsendelsen i USA i oktober 1947.
Den amerikanskutviklede båndopptakeren ble raskt tatt i bruk, både profesjonelt og av amatører. I Norge ble den første kommersielle amatørbåndopptakeren markedsført allerede i 1952 av Tandbergs Radiofabrikk, og fabrikken ble i løpet av de neste 20 årene en ledende leverandør av slike produkter på verdensmarkedet.
I etterkrigstiden ble den analoge båndopptakeren enerådende som det sentrale lydlagringssystem i lydstudioer og radiostasjoner verden over, men fra tidlig åttitall ble teknologien stadig mer utfordret av nye digitale arbeidsformer. I dag er bruken av analoge båndopptakere i profesjonell sammenheng en sjeldenhet.
Til amatørbruk ble systemet ofte oppfattet som tungvint. I 1963 introduserte Philips sitt kassettsystem (Compact Cassette) som overtok markedet for amatørlydbånd fullstendig, ikke minst med sine ferdiginnspilte kassetter (Musicassette (MC)). På samme måte som for grammofonen ble kassetteknologien delvis utkonkurrert på 90-tallet av CD-platen, men holder fremdeles stand innenfor enkelte markeder.
De første tyske magnetofonene hadde en båndhastighet på 100 cm/s, men da amerikanerne overtok utviklingen ble den videre standarden basert på deres måleenheter. Med et utgangspunkt på 30 ″ (tommer) (76,2 centimeter) pr. sekund (inches per second, ips) valgte man et sett med hastigheter med en stadig halvering: 15 ips, 7 1/2 ips, 3 3/4 ips, 1 7/8 ips, 15/16 ips. Siden lydkvaliteten er direkte avhengig av båndhastigheten ble den profesjonelle studiohastigheten etter hvert standardisert på 15 ips mens amatørmarkedet i alt vesentlig brukte de neste tre lavere hastighetene. Phillips' kassettsystem bruker 1 7/8 ips, 15/16 er kun for overvåkning og logg.
Som ved båndhastighetene ble også her målene basert på amerikanske standarder. Den opprinnelige tyske bredden var 6,5 mm, med amerikansk standard ble dette til ¼ ″ (6,35 mm), senere kom ½ ″, 1 ″ og 2 ″ bånd på markedet. Kassettbånd har en bredde på 3,81 millimeter (0,150 ″).
På de første båndopptakerne (tyske så vel som amerikanske) ble lydbåndet brukt i hele sin bredde (A). Til amatørbruk ble det imidlertid vanlig å bruke kun halve bredden; ved å snu båndet kunne man dermed få dobbelt så lang spilletid, riktignok på bekostning av båndstøyen, som øker ved smalere spor (B). Innføring av stereofoni krevde to parallelle spor og to separate lydhoder (C og D). Ønsket om en ytterligere økning av spilletid ga tilslutt en firesporsstandard med to spor (ett stereoprogram) i hver retning (E). Alle standardene ble utviklet dels av industrien, dels av bransjeinstitusjoner (NAB, IEC, DIN) og var ikke alltid like kompatible med hverandre.
I motsetning til grammofonplaten byr ikke lydbånd på noen prinsipielle problemer ved stereofoni, så lenge man har tilgang til to separate og parallelle spor. Før stereoplaten kom på markedet var firesporsstandarden (E) den mest lovende muligheten for ferdiginnspilt stereolyd.
Tilgangen til flere separate lydspor var utgangspunktet for en utvikling av multisporsteknikk i profesjonell opptakssammenheng. Her tok man i bruk flere parallelle spor på et bredere bånd: 3–4 spor på ½ ″ bånd, 8 spor på 1 ″ bånd, 16–24 spor på 2 ″ bånd.
Andre (ikke-analoge) signaltyper som har brukt magnetbåndteknologi er digitale lydopptakere (DAT, DCC og andre formater), videosignaler (både analoge og digitale) og rene datalagringsformater.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.