sitar

Sitaren skal etter tradisjonen ha blitt utviklet allerede på 1200-tallet av den berømte sufipoeten og sangeren Amir Khusru, som tok utgangspunkt i det eldgamle strengeinstrumentet vina (bin). Dette instrumentet hadde syv strenger, hvorav fire var melodistrenger og tre bordunstrenger. Navnet sitar antas å være avledet av persisk seh og tar, som betyr tre strenger. I dag er sitaren det mest populære instrumentet i Nord-India og er først og fremst benyttet i hindustansk klassisk musikk. Instrumentet opptrer ofte sammen med den indiske trommen tabla.

En moderne sitar har gjerne 4–7 overstrenger, som løper over 16–20 bevegelige tverrbånd. En av overstrengene blir brukt som melodistreng, mens de øvrige strengene fungerer som bordunstrenger. I tillegg har sitaren gjerne rundt 15 resonansstrenger, omtalt som tarb, taarif eller tarafdaar. Disse løper over en ekstra strengestol plassert under spillestrengene. Det finnes to moderne hovedtyper av sitar, den fullt dekorerte instrumentale sitaren, også kjent som Ravi Shankar-typen, og den noe enklere «gayaki-typen».

På slutten av 1960-tallet ble sitarmusikken populær over store deler av verden, og en rekke popmusikere brukte instrumentet på flere av sine mest populære låter. En av dem var George Harrison i The Beatles, som blant annet benyttet sitar på melodien Norwegian Wood. Harrison gikk en tid i sitarlære hos musikeren og komponisten Ravi Shankar (1920–2012), som har gjort svært mye for å skape interesse for indisk musikk rundt om i verden. Blant andre artister som tok i bruk instrumentet finner vi Brian Jones i The Rolling Stones og Dave Mason i gruppen Traffic, som begge spilte sitar på flere av sine innspillinger.

• Musikk i India
• Ravi Shankar