forvrengning

Ved lineær forvrengning blir svingninger med ulik frekvens svekket eller forsterket i forskjellig grad; en høyttaler gjengir f.eks. de høyeste tonene forholdsvis svakere enn i originallyden.

Ved ikke-lineær forvrengning oppstår det i selve overføringsleddet svingninger med andre frekvenser enn de opprinnelige. En enkel ren tone vil derved få et tilskudd av overtoner eller høyere harmoniske svingninger, klirr, og graden av forvrengning angis ved klirrfaktoren (det prosentvise innhold av høyere harmoniske). Ved samtidig overføring av flere rene toner oppstår både overtoner og ikke-harmoniske kombinasjonstoner (se intermodulasjon).

Ved lydreproduksjon som i høyttaleranlegg er forvrengningen som regel ubetydelig ved liten lydstyrke, men øker sterkt når lydstyrken nærmer seg den maksimale som anlegget er beregnet for (anlegget overstyres). For god gjengivelse bør klirrfaktoren være under én prosent.

I radiosystemer hvor én forsterker benyttes for flere samtidige signaler vil ulineær forvrengning gi kombinasjonstoner, her kalt intermodulasjonsprodukter. Intermodulasjonsprodukter som faller innenfor det anvendte båndet, vil gi en tilleggsstøy i mottakerne. Denne støyen øker når sendeeffekten nærmer seg metningseffekten for forsterkeren. Av denne grunn er det ofte nødvendig å operere forsterkere med langt lavere effekt, kanskje ned til 30 % av metningseffekten.

Ulineær forvrengning er også skadelig ved forsterkning av et enkelt modulert signal, som i en mobiltelefon, fordi den genererer signalkomponenter som kan forstyrre brukere av nabokanalene.

For mange typer utstyr, f.eks. mobiltelefoner, er det viktig å ha lavt batteriforbruk. Da må forsterkerne opereres nær metning hvor ulineariteter er et problem. Man arbeider derfor intenst med å utvikle metoder for linearisering av forsterkere.