takt (musikk)

Edvard Griegs manuskript til A-mollkonserten. Grieg har notert 4/4-takt med en C.

Av /Nationalbiblioteket.

Artikkelstart

Takt er organiseringen av tidsverdiene i en sang eller et musikkstykke i avsnitt (takter). I noteskrift avgrenses taktene med loddrette streker. En takt deles i taktdeler og inneholder minst én betont (den første) og én ubetont taktdel.

Taktarter

I begynnelsen av en musikknote angis taktarten i form av en taktsignatur. Nevneren i en brøk angir den noteverdien som brukes som taktdel eller telleenhet. Den kan betegnes med tallene 2, 4, 8 eller 16. Telleren angir antallet av slike taktdeler i hver takt.

En taktart er enten todelt eller tredelt. De vanligste todelte taktarter er 2/2, 2/4, 4/4, 6/4, 6/8 og 12/8. 4/4-takt skrives ofte som en C, en levning fra den gamle mensuralnotasjonens halvsirkel. 2/2 kan angis som en gjennomstreket C og kalles alla breve. De vanligste tredelte taktarter er 3/2, 3/4, 3/8 og 9/8.

Uregelmessige eller skjeve taktarter er for eksempel 5/4, 5/8 og 7/8. En 5/4-takt kan være sammensatt av 2 + 3 eller 3 + 2 fjerdedeler. En 7/8-takt kan være sammensatt av 2 + 2 + 3 eller 2 + 3 + 2 eller 3 + 2 + 2 åttendedeler. 8/8-takt skulle teoretisk sett være det samme som 4/4-takt, men brukes som en sammensatt taktart, for eksempel 3 + 2 + 3 åttendedeler. Skjeve taktarter opptrer oftest i musikk fra det tyvende århundret og vår egen tid, men er også vanlig i folkemusikk fra Hellas og Balkan.

Hvis en sang eller et musikkstykke skifter regelmessig mellom to taktarter, kan noten bli forsynt med dobbel taktsignatur. Dersom et skifte av taktart innvarsler en ny del av musikken, ledsages den nye taktarten av en dobbel taktstrek.

En sang eller et musikkstykke kan ha en opptakt. Den er ufullstendig og regnes ikke med i takttellingen. Konvensjonen tilsier at siste takt skal avkortes med en verdi tilsvarende opptakten.

Valg av taktart kan være sjangerbestemt. For eksempel vil en menuett eller en vals alltid være notert i 3/4-takt. Taktsignaturens nevner gir også en indikasjon av tempo. Jo høyere tall, jo raskere tempo.

Historisk

I mensuralnotasjonen, som ble utviklet på 1300-tallet, ble det innført symboler som anga tredeling (perfekt tempus) eller todeling (imperfekt tempus) av musikken. Hovedsymbolene var henholdsvis en sirkel og en halvsirkel. Tactus var betegnelsen på en fallende og stigende håndbevegelse, kalt thesis og arsis, hvis varighet tilsvarte semibrevis (helnoten). Det var ikke før under barokken på 1600-tallet at det nåværende systemet med taktarter ble etablert. Da ble det også vanlig å benytte taktstreker.

Spørsmålet om taktslagenes innbyrdes forhold i de enkelte taktartene har vært mye diskutert av musikkteoretikerne, og ulik terminologi har vært i bruk. Man har snakket om gode og dårlige taktdeler, notenes indre lengde (quantitas intrinseca), sterke og svake, tunge og lette taktslag. Man har også sammenlignet taktartene med poesiens verseføtter. Fra og med andre halvdel av det attende århundret har den såkalte aksentteorien stått sterkest. Hver taktart har et gitt, hierarkisk mønster av aksentuerte, mindre aksentuerte og ikke-aksentuerte taktslag. Dette mønsteret kan imidlertid modifiseres av musikkens rytme. Det kan da oppstå synkoper og, i tredelt takt, hemioler (store tretakter, for eksempel en 3/2-takt i et stykke som går i 3/4-takt).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg