Elektrostatiske fenomener var kjent allerede i oldtiden. Bl.a. påviste Thales fra Milet (ca. 600 f.Kr.) at rav etter gnidning kunne tiltrekke lette gjenstander. Disse iakttagelsene ble ikke utviklet videre før Elizabeth 1s livlege William Gilbert beskrev fenomenet i sitt verk De Magnete (1600). Gilbert fant at noen stoffer, f.eks. diamant, safir, harpiks og svovel, blir elektriske når man gnir dem, mens andre, f.eks. metaller, ikke blir det. Denne oppdeling faller sammen med den nåværende oppdeling i isolatorer og ledere.
Otto von Guericke i viste 1671 at elektrisitet kan overføres fra ett legeme til et annet når man bringer dem i berøring med hverandre. Han fant også at det ikke bare er elektrisk tiltrekning, men også frastøtning. Von Guericke konstruerte den første maskin til fremstilling av elektrisitet i større mengder (elektrisermaskin). Charles Dufay oppdaget i 1733 at det var to slag elektrisitet; samme slags elektrisitet frastøter hverandre, mens det ene slag tiltrekker det andre. Omtrent på samme tid fant Stephen Gray at elektrisitet kan ledes gjennom visse stoffer fra et legeme til et annet, og han fant forskjellen på gode og dårlige ledere.
Benjamin Franklin påviste at lynet er en elektrisk gnist og fremsatte i 1747 en teori for elektrisitet som vant liten tilslutning. Han innførte betegnelsene positiv og negativ elektrisitet, i betydningen overskudd på og mangel på elektrisitet. Hans hypotese om bare ett slags elektrisitet (unitariske teori) ble trengt tilbake for den dualistiske teori, utformet av Robert Symmer (1759) i samsvar med Dufay. Michael Faraday sluttet av lovene for elektrolyse at elektrisitet i ledende løsninger er bundet til atomene i bestemte mengder, som en slags elektrisitetsatomer (elektroner).
I 1767 fant J. Priestley, og uavhengig av ham C. A. Coulomb i 1785, loven om den elektriske krafts avhengighet av avstanden mellom elektriske legemer. Coulomb beviste loven ved hjelp av ytterst primitive og unøyaktige forsøk, men man har senere vist at evt. avvikelser fra loven må være minimale. J. L. Lagrange, P. S. de Laplace, C. F. Gauss, G. Green m.fl. utviklet ut fra Coulombs lov teorien for det elektrostatiske potensial. Elektrostatikken er senere ikke blitt vesentlig forandret, sett bort ifra modifikasjoner som følger av relativitetsteorien.
Det skjedde derimot en utvikling i forståelsen av elektrisk ladning. I 1895 fremsatte H. A. Lorentz en teori om elektriske elementærladninger eller minsteladninger som han kalte elektroner. I 1898 påviste W. Wien ved studiet av kanalstråler at de bestod av positivt ladde partikler, og i 1919 påviste E. Rutherford at det ble frigjort hydrogenkjerner ved kjernereaksjoner. Han antok at disse partiklene var bærere av den positive elementærladningen, og foreslo i 1920 at de skulle kalles protoner. Siden den tid er det påvist en rekke partikler, dels med positiv, dels med negativ ladning av samme størrelse som elektronets og protonets ladning.
Kommentarer (3)
skrev Kjell Arild Welde
skrev Yngve Gauslå
svarte Georg Kjøll
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.