Nord Stream - gassrørledning

Nord Stream er to parallelle rørledninger for naturgass fra Russland (Vyborg) til Tyskland (Greifswald). Russisk navn er Severnyj Potok. Den er verdens lengste undersjøiske rørledning (1222 kilometer) og ble anlagt mellom mai 2011 og oktober 2012. Eier av ledningen er Nord Stream AG, som igjen er eid av Gazprom (51 %),Wintershall Ruhrgas (15,5 %), E.ON Gasunie ( 9 %) og GDF Suez (9 %) .

Rørledningene er to stålrør med en diameter på 120 cm. Hvert rør er dimensjonert for å kunne transportere 27,5 milliarder kubikkmeter gass per år. Det tilsvarer 590 TWh energi. Bortsett fra start- og endepunktene går ledningen ikke noen stats territorialfarvann, men ligger i Finlands, Sveriges og Danmarks økonomiske soner. Nord Stream måtte dermed ha tillatelse fra disse statene før den ble anlagt. Den korteste veien, som ville gått gjennom de baltiske statenes økonomiske soner, ble unngått for å redusere politisk risiko.

Det var Russland som tok initiativet til rørledningen. Samtaler hadde pågått siden 1993, en mulighetsstudie ble gjennomført i 1997 og i 2005 undertegnet Russlands president Vladimir Putin og Tysklands forbundskansler Gerhard Schröder en intensjonsavtale.

I begynnelsen støttet EU ideen, og i 2000 fikk den status av prioritert prosjekt i Det transeuropeiske nettet (TEN), som tar sikte på kople sammen EU-landenes infrastruktur. Denne statusen ble fornyet i 2006. For mellom- og nordeuropeiske land er Russland viktigste enkeltleverandør av naturgass, og en effektiv forsyningslinje ble ansett som viktig. Hittil hadde rørledningene gått over Ukraina, Hviterussland og Polen. Før Nord Stream ble tatt i bruk, ble ikke mindre enn 80 % transportert over ukrainsk territorium. Gassleveransene sto i permanent fare for å bli offer for politiske uoverensstemmelser i mellom transittlandene og Russland. Det å unngå at naturgassforsyningene til Vest-Europa ble rammet av etter-sovjetiske konflikter, var altså ett av argumentene for Nord Stream. Ukraina-krisen og konflikten rundt Krim-halvøya har ikke gjort disse bekymringene mindre,

Men det samme problemkomplekset ble også et argument mot de samme rørledningene. Fra transittlandene, som er avhengig av naturgass fra Russland, ble det framholdt Nord Stream vil gjøre det mulig for Russland å «skru av kranene» uten at det vil berøre gasseksporten til landene vest i Europa. Bak lå også misnøye med å miste lukrative inntekter fra transitten, samt mulighet for politisk «motpress» mot Russland. I og med at de tre baltiske landene og Polen kom med i EU i 2004, ble dette argumentet sterkere representert i europeisk energipolitikk. Nord Stream er et bilateralt russisk-tysk foretak.

Russland har de største forekomster av naturgass i verden (21 %), og er den største eksportøren. Halvparten av den russiske statens inntekter skriver seg fra skatt på olje- og naturgassnæringen. Ikke mindre enn 60 % av Russlands gasseksport går til EU-landene (og 80 % av olje-eksporten). EU-landene får 36 % (2011) av naturgassen sin fra Russland (og 29 % fra Norge). Tyskland fikk 40 % av naturgassen sin fra Russland (2011). Etter at Tyskland i 2011 vedtok å fase ut atomkraftverkene, vil russisk naturgass kunne få enda større betydning.

Et tilsvarende prosjekt, South Stream, en planlagt rørledning under Svartehavet som ville ført russisk naturgass til Bulgaria og derfra videre til Sør- og Sentral-Europa, ble stoppet av President Putin i 2014.