Nord Stream (gassrørledning)

Bygging av tunnel for rørledningen under Saima kanal i Leningrad fylke i Russland, 11. oktober 2012.
Nord Stream
Av /Shutterstock.
Installasjon av undersjøiske rør til Nord Stream 2 nær landingsstedet i Lubmin, Tyskland, 3. august 2018.
Nord Stream
Av /Shutterstock.

Nord Stream er systemet for gassrørledninger under Østersjøen. Gjennom rørene blir det ført naturgass fra Vyborg i Russland til Lubmin i den tyske delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Russisk navn er Severnyj Potok.

Faktaboks

Uttale

s'evernyj pot'ok

Også kjent som

Severnyj Potok

Nord Stream er verdens lengste undersjøiske rørledning (1222 kilometer) og de to første rørene ble anlagt mellom mai 2011 og oktober 2012. Den utgjør den undersjøiske delen av det større nettverket for gassrørledninger mellom Russland og Tyskland, Jamal-Europa.

Den første delen av systemet (Nord Stream 1) ble ferdigstilt i 2011. Den andre delen (Nord Stream 2) er under bygging, og ventes ferdigstilt i løpet av 2021. Nord Stream har en transportkapasitet på 55 milliarder kubikkmeter gass per år. Nord Stream 2 bygges for en tilsvarende kapasitet. Både Nord Stream 1 og Nord Stream 2 består av to rørledninger.

Rørledningene er stålrør med en diameter på 120 centimeter. Hvert rør er dimensjonert for å kunne transportere 27,5 milliarder kubikkmeter gass per år. Det tilsvarer 590 TWh energi. Bortsett fra start- og endepunktene går ledningen ikke noen stats territorialfarvann, men ligger i Finlands, Sveriges og Danmarks økonomiske soner. Nord Stream måtte dermed ha tillatelse fra disse statene før den ble anlagt. Den korteste veien, som ville gått gjennom de baltiske statenes økonomiske soner, ble unngått for å redusere politisk risiko.

Det var Russland som tok initiativet til rørledningen. Samtaler hadde pågått siden 1993, en mulighetsstudie ble gjennomført i 1997 og i 2005 undertegnet Russlands president Vladimir Putin og Tysklands forbundskansler Gerhard Schröder en intensjonsavtale.

I begynnelsen støttet EU ideen, og i 2000 fikk den status av prioritert prosjekt i Det transeuropeiske nettet (TEN), som tar sikte på kople sammen EU-landenes infrastruktur. Denne statusen ble fornyet i 2006. For mellom- og nordeuropeiske land er Russland viktigste enkeltleverandør av naturgass, og en effektiv forsyningslinje ble ansett som viktig. Hittil hadde rørledningene gått over Ukraina, Hviterussland og Polen. Før Nord Stream ble tatt i bruk, ble ikke mindre enn 80 prosent transportert over ukrainsk territorium. Gassleveransene sto i permanent fare for å bli offer for politiske uoverensstemmelser mellom transittlandene og Russland.

Nord Stream 1

Eier av ledningen er Nord Stream AG, som igjen er eid av Gazprom (51 prosent) samt de europeisk energiselskapene og de europeiske energiselskapene Wintershall, E.ON, Gasunie og Engie.

Nord Stream 2

De konkrete planene om å utvide rørledningssystemet ble lansert i 2015 under navnet Nord Stream 2. Det skulle opprinnelig ha vært en joint venture, slik som Nord Steam 2, men en det polske konkurransetilsynet satte i 2016 en stopper for dette med den begrunnelsen at et slikt samarbeid ville styrke Gazproms konkurransesituasjon urimelig. Dette førte til at Gazprom nå står som ene-eier, men samarbeider om utgiftene med energikonsernene Wintershall Dea, OMV, Uniper, Royal Dutch Shell og Engie. Samlede kostnader ventes å bli 9,5 milliarder euro.

Byggingen av rørledningen fikk et avbrudd på slutten av 2019 da involverte firmaer ga etter for press fra USA og rørleggingsskipene stanset sin virksomhet.

Kontroverser

Det å unngå at naturgassforsyningene til Vest-Europa ble rammet av enkeltlands mangel på politisk stabilitet og konflikter mellom stater som lå i geopolitisk konflikt, var ett av argumentene for Nord Stream. Vet å føre naturgassen direkte mellom Russland og Tyskland og ikke gjennom Ukraina, Hviterussland og Polen unngikk man disse problemene. Ukraina-krisen og konflikten rundt Krim-halvøya siden 2014 har ikke gjort disse bekymringene mindre, men det samme problemkomplekset ble også et argument mot de samme rørledningene.

Fra transittlandene, som er avhengig av naturgass fra Russland, ble det framholdt Nord Stream vil gjøre det mulig for Russland å «skru av kranene» uten at det vil berøre gasseksporten til landene vest i Europa. Bak lå også misnøye med å miste lukrative inntekter fra transitten, samt mulighet for politisk «motpress» mot Russland. I og med at de tre baltiske landene og Polen kom med i EU i 2004, er dette argumentet sterkere representert i europeisk energipolitikk. Nord Stream er et bilateralt russisk-tysk foretak.

Gjennom sitt sanksjonsregime har USA forsøkt å stikke kjepper hjulene for ferdigstillingen av Nord Stream 2. USA ønsker å svekke EU-landenes avhengighet av russisk naturgass, og de ønsker å kunne eksportere mer av sin flytende naturgass. Firmaer som har vært involvert i Nord Stream 2, blant dem norske DNV GL, har trukket seg ut for å unngå sanksjoner. EU og Tyskland har reagert kraftig på sanksjonene og har framholdt at europeisk energipolitikk utformes i Europa, ikke i USA. Det er likevel uenighet blant medlemslandene i EU. Landene som mister inntekter og betydning ved at de svekkes som transittland er i mot.

Russland har de største forekomster av naturgass i verden (21 prosent), og er den største eksportøren. Halvparten av den russiske statens inntekter skriver seg fra skatt på olje- og naturgassnæringen. Ikke mindre enn 60 prosent av Russlands gasseksport går til EU-landene (og 80 prosent av olje-eksporten). EU-landene får 37 prosent (2017) av naturgassen sin fra Russland (og 36,9 prosent fra Norge).

Etter at Tyskland i 2011 vedtok å fase ut atomkraftverkene, har russisk naturgass fått større betydning. Tyskland fikk 51 prosent av naturgassen sin fra Russland i 2019 mot 40 prosent i 2011. Importen av naturgass fra Russland til Tyskland var i 2019 på i alt 55,6 milliarder kubikkmeter. Fra Norge kjøpte Tyskland 27 prosent av naturgassen sin og fra Nederland 21 prosent.

Nord Stream har vært kritisert av miljøbevegelsen for å gjøre Tyskland og det øvrige Europa mer avhengig av fossilt brensel. Tilhengerne av rørledningen hevder på sin side at gass er en relativt rein energikilde og derfor velegnet i overgangen til fornybarsamfunnet. De viser også til at US-amerikansk skifergass utvunnet gjennom fraktureringsteknikk (fracking) er mer miljøskadelig. den er også dyrere.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg