Karelia, republikk i Russland (Respublika Karelija), mellom Finland, Murmansk og Arkhangelsk fylker, Kvitsjøen med Kandalaksjabukta og Leningrad fylke; 172 400 km2 med 691 600 innb. (2008). Hovedstad og største by: Petrozavodsk (finsk Petroskoj, 268 800 innb. 2008).

Bare 10 % av befolkningen er kareler (2002); 74 % er russere og ca. 2 % er finner.

På tidligere finsk område ligger Sortavala (19 500 innb. 2008), ved Kvitsjøen Kem (13 500 innb. 2008). Størstedelen av arealet er dekket av skog, og tilveksten anslås til 15 mill. m3. Skogindustriene (sagbruk, cellulose- og papirfabrikker) er derfor den viktigste næringsgren, mens jordbruket hovedsakelig består i husdyrhold med tilhørende dyrking av fôrvekster og noe poteter og grønnsaker. Den karelske republikken er rik på mineraler, bl.a. bygningsstein, jern-, sink-, sølv- og blymalm, og er Russlands fremste produsent av glimmer.

Stor betydning for industrialiseringen hadde kraftutbyggingen i tilknytning til anlegget av Stalin-kanalen (nå Kvitsjø–Østersjøkanalen) mellom Kvitsjøen og Onega 1931–33. Kanalen er republikkens viktigste transportvei ved siden av Murmansk-banen (1915–17), som siden er supplert med en tilknytningsbane langs sørenden av Kvitsjøen til linjen Moskva–Arkhangelsk og en linje Petrozavodsk–Vyborg. Karelia er med i Barentsregionen.

Området ble opprettet som autonom republikk i juli 1923, og etter den finske vinterkrigen ble nesten hele det territorium som Finland hadde måttet avstå, innlemmet i republikken og denne etablert som den «karelsk-finske sosialistiske sovjetrepublikk», en av Sovjetunionens da 12 unionsrepublikker. Men i 1946 ble den sørlige delen av republikken, med kysten og byen Viborg (nåv. Vyborg), skilt ut og innlemmet i Russiske SFSR, og i 1956 ble den «karelsk-finske republikken» autonom republikk innenfor Russiske SFSR.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.