biom, dominert av bartrær, strekker seg rundt hele den nordlige halvkule mellom 45–70 °N. Den boreale barskogsonen har generelt fuktig jordsmonn, med nedadgående vannbevegelser. Sammen med humussyrer fra bartrærnes nedfallsnåler skaper dette en karakteristisk jordprofil, podsol, som er typisk for barskogsonen. På grunn av høy fuktighet og korte vekstsesonger akkumuleres organisk materiale i barskogen, spesielt i myrer. Forekomsten av myr og sumpmark er et av barskogsonens karaktertrekk, og over 60 % av verdens myrareal finnes i barskogområdene i det tidligere Sovjetunionen. Myrenes rikhet er avhengig av graden av mineraltilførsel, og spenner fra fattige (ombrogene) til rike (minerogene) myrer. I kontinentale strøk danner myr og barskog et mosaikkmønster som preger store deler av barskogsonen; i det tidligere Sovjetunionen betegnet som taiga.

I nord går barskogsonen over i treløs tundra, i syd over i blandingsskog (den boreonemorale sonen). De fleste steder innen barskogsonen danner bartrærne selv grense mot fjell eller tundra. De bjørkeskogsoner vi har i Norge kan således betraktes som særfenomener, og som ytterpunkter av det øvrige barskogbeltet.

I vinterhalvåret faller nedbøren i den boreale barskogsonen som snø, og snødekket kan i enkelte områder regulært gå opp i flere meters tykkelse. Både trær og dyr viser forskjellige tilpasninger til de endrede klimatiske betingelsene som snøen representerer. Bartrærnes nåler har en utforming som reduserer væsketap, siden røttene ikke kan suge opp vann om vinteren. Planter og trær går inn i lange, inaktive perioder. Mange fuglearter trekker sørover; spesielt de som søker næring i vann, i våtmark og ellers på bakken. En del pattedyr ligger i dvale eller vintersøvn. Små pattedyr lager gangsystemer under snødekket, som utgjør en viktig kuldeisolasjon. Mange pattedyr som holder seg oppå snøteppet har utviklet store poter med høy bæreevne slik at de flyter oppå snøen, mens hjortedyr med tynne ben trekker til områder med mindre snødyp. Mange fugler og dyr graver seg ned i snøen når de er i ro (dokk).

De mest utbredte bartreslektene er furu, Pinus, (ca. 100 arter), gran, Picea, (ca. 50 arter), edelgran, Abies, (ca. 40 arter), hemlokk, Tsuga, (14 arter), og lerk, Larix, (ca. 10 arter). I tillegg finnes en del andre slekter. Også flere løvtrær har sin hovedforekomst i den boreale barskogsonen, spesielt slektene bjørk, Betula, (ca. 40 arter), osp, Populus, (ca. 30 arter), or, Alnus, (ca. 30 arter), og rogn, Sorbus, (mer enn 80 arter). Også vierslekten, Salix, med mer enn 500 arter, er vidt utbredt i barskogsonen, men forekommer også inn i tundrasonen. I Skandinavia er det kun gran og furu som har vid utbredelse som skogdannende bartrær. Av løvtrær er det artene bjørk, osp og gråor som er vanlige i barskogsonen.

Barskogens trær konkurrerer om plass og næringsstoffer. Frøtyper, spredningsbiologi, veksthastighet og levealder avspeiler trærnes tilpasninger. En av de viktigste dødelighetsfaktorene i barskogbeltet er skogbrann. De fleste skogområder brant tidligere med 40–50 opp til et par hundre års mellomrom, før menneskelig påvirkning. Løvtrærnes (i første rekke osp og bjørk) små og lette frø er tilpasset forekomsten av brannflater med aske og blottlagt mineraljord for å spire. Her vokser de raskt opp, setter frø ved ung alder, og blir sjelden mer enn omkring 100 år gamle. Bartrærne, og spesielt gran, kan vokse opp under mer skyggefulle betingelser enn løvtrærne. De spirer mellom løvtrær, og vil med tiden skygge disse ut og fortrenge dem. På denne måten foregår en veksling i treslag over lange tidsrom (suksesjon). Under naturlige forhold dør mange trær i oppreist stilling, og blir stående og råtne. Spesielt i overgangsfasen fra løvtrær til bartrær er tilbudet av døende trær høyt, noe som er avgjørende for mange fugler og dyr. Forekomsten av døde og døende trær er et karaktertrekk for naturskog, eller urskog. Upåvirket naturskog forekommer nesten ikke i Skandinavia i dag; de fleste skogområder bærer preg av tidligere eller nyere påvirkninger i form av beiting, hogst, svedjebruk o.l. Derimot har mange områder preg av naturskog, med liten grad av påvirkninger.

Den boreale barskogen har en egen fauna, men også elementer (spesielt fugler) fra den åpne tundraen i nord og de åpnere områdene i syd. Disse artene utnytter barskogens åpne områder (myrer og brannflater). Flere av dyre- og fugleartene forekommer både på det eurasiatiske og det nordamerikanske kontinentet, for eksempel elg, bever, brunbjørn, rev, ulv, jerv, samt mange fuglearter, eller de har nærstående arter på de to kontinenter.

Mange arter påvirker hverandre innbyrdes gjennom et komplisert nettverk. Således er jerven et utpreget barskogsdyr, men krever trolig fast forekomst av større rovdyr som ulv for å kunne få tak i åtsler. Bever har trolig spilt en viktigere rolle som landskapsendrer enn noen andre dyrearter: Den vanlige suksesjonen i vannveier går fra tjern via gjengrodde myrer til fastmark. Men beverens oppdemming av elver og bekker, samt utgraving av kanaler reverserer denne utviklingen, og skaper temporære dammer som utnyttes av vanninsekter, fisk, pattedyr og fugler knyttet til vann og sumpmark.

Forekomsten av naturskog med mange døde og døende løvtrær er avgjørende for hulerugende fuglearter. Hakkespettene søker både føde og lager reirplass i løvtrær. I Norge er 25 fuglearter avhengige av de reirhull som 7 spettearter produserer. Høy bestand av hakkespetter og hulerugende fuglearter er således et indirekte tegn på at et skogområde har naturskogpreg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.