alter

Pergamonmuseet, Berlin.
Terrakottaaltere fra Ishtar-tempelet i byen Assur i Assyria (cirka 2.400 fvt.)
Lisens: CC BY SA 3.0
Alteret som sto foran tempelet i Jerusalem kan ha hatt liknende form, bare større.
Rekonstruksjon av alter fra Be´er Sheva, Israel (700-tallet fvt.) Israel Museum, Jerusalem.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Et alter er et offersted der offer settes frem til en guddom. Alterets utforming og størrelse kan være svært forskjellig innenfor ulike kulturer. Det kan dreie seg om alt fra en liten enkel gjenstand av keramikk eller stein til en større plattformaktig konstruksjon beregnet på ofring av større dyr. Men det kan også være et praktfullt utformet moderne kirkealter der nattverden settes frem.

Faktaboks

etymologi:
latin altare, av altus, ‘høy’

Et alter kan ha en rent praktisk funksjon og være det bordet som offeret legges på. Ulike altere er beregnet på offer av forskjellig art og størrelse. Det kan ofres røkelse, frukt og grønnsaker, blomster, større dyr, og i noen kulturer ble også mennesker tidligere ofret til gudene. Offeret kan også være flytende og helles på alteret, i en krukke eller rett i offergropen. Offergaven kan både bli liggende urørt på alteret til gaven visner, eller brennes slik at gudene kan nyte aromaen fra røyken. Ved siden av denne funksjonen som «bord», kan et alter også være guddommens «trone». Alteret symboliserer alltid guddommens nærvær.

Altere kan være i friluft, i private hjem (eventuelt identisk med ildstedet), eller i spesielle hellige bygg som templer og kirker. Religiøse bygninger eller rom som tjener som forsamlingshus og/eller lærested (moskeer, synagoger) har ikke altere.

Utforminger

Alter i et Gurdwara, som er sikhenes religiøse samlingssted.

Alteret i Gurdwara Patna Sahib, Patna, Bihar
Lisens: CC BY SA 3.0

Arkeologiske utgravninger har vist at altere ble brukt allerede i tidlig historisk tid. Fra det gamle Mesopotamia og Egypt har vi et stort antall små og store altere fra både bronsealderen og jernalderen, og som var viet til ulike guder og gudinner. Også i området Syria/Palestina og Det gamle Israel er det funnet mindre keramikkaltere, smykket med både dyr og gudinnefigurer. I tempelet i Jerusalem sto et stort alter beregnet på brennoffer foran inngangen, men det var også mindre altere til ofring av røkelse.

Alterets ulike funksjoner og utforminger kommer tydelig frem i den greske og romerske antikken. Det oppbygde alteret ble brukt til kulten av de olympiske gudene. En grop ble gravd der offer til underverdenens guder ble plassert. Offer til jordens guder ble lagt på marken.

En særlig symbolmettet form for alter er hinduismens ildalter, utformet allerede i vedisk religion. Alteret er oppbygd av 10 800 mursteiner (tilsvarende årets timer) i fem lag (tilsvarende både den indiske inndeling av året i fem årstider og de fire himmelretninger samt sentrum). Ildalteret symboliserer derfor både kosmos og året, og å bygge alteret er å gjenskape universet og fornye tiden.

Også innenfor zorastrismen spiller ildalteret fremdeles en viktig rolle. Ilden regnes som hellig, og ildalteret er det viktigste stedet i templene.

I kristendommen

Alterskapet i Ringsaker kirke, et flamsk arbeid fra 1530-årene, regnes for å være et av landets rikeste alterskap. Med de to dørene oppslått er skapet mer enn to meter bredt og like høyt, og rikt utsmykket med scener og enkeltfigurer.

Alter (Ringsaker)
Av .

Alter i romansk stil i baptisteriet i Parma.

Alterpartiet i Notre-Dame du Haut i Ronchamp, Frankrike, av Le Corbusier.

Alter
Av /SCODE.

Historikk

Betegnelsen alter ble i tidlig kristendom overført til det bordet hvor nattverden ble utført. De tidlige kristne utførte gjerne nattverden på martyrenes graver. Alter og martyrgrav ble intimt forent. Denne alterformen, bestående av murt gravkammer over martyrgrav, kalles confessio. Der man ikke hadde en grav å bygge alter over, ble noen ben av en martyr, senere relikvier av helgener i alminnelighet, lagt under eller inn i selve alteret.

Den eldste formen for alter, som et bord båret av fire søyler, ble i middelalderen som oftest avløst av det oppmurte, rektangulære alteret, som oventil ble dekket av en hel steinplate. I midten av platen var en fordypning (sepulcrum, det vil si grav) hvor relikviene ble lagt, dekket av en liten plate (sigillum). Det var som oftest innhugd kors ved de fire hjørnene og i midten av alterplaten.

I de ulike kirkesamfunnene

I den katolske kirke finnes foruten hovedalter, gjerne innviet til kirkens tittelhelgen, sidealter, votiv- eller messealter, i de større kirker i betydelig antall. Den katolske kirke har foruten de faste altere også små løse, portative altere, såkalte reisealtere, som misjonærer, høyere geistlige og fyrster med pavelig tillatelse kan anvende på reiser.

I den ortodokse kirke er alteret atskilt fra menigheten av ikonostasen, som bare åpnes under bestemte deler av gudstjenesten. Bare prestene kan nærme seg alteret bak ikonostasen.

Ved reformasjonen avskaffet den reformerte kirke alteret og gjeninnførte nattverdbordet. De evangelisk-lutherske kirkene beholdt derimot alteret.

Plassering og utforming

I tidlig kristendom stod alteret frittstilt fremme i koret, senere ble det rykket tilbake mot kornisjen; sidealteret ble stilt inn mot korets eller skipets vegger eller piller. Ett eller flere trinn førte opp mot alteret. Den nordre siden av alteret kalles evangeliesiden eller brødsiden, fordi evangeliet ble opplest der og brødet ble satt der; den søndre siden kaltes epistelsiden, kalksiden, av tilsvarende grunn.

Over alteret ble av og til reist en baldakin (ciborium) båret av søyler, og mellom søylene ble hengt tepper som kunne trekkes for når forvandlingsunderet foregikk. Slike ciboria er mest kjent fra Italia, men forekommer også i Skandinavia, for eksempel i Hopperstad stavkirke.

Alterets forside ble i middelalderen smykket med et prydelig forheng, antependium, eller dekket av en dekorativ tre- eller metallplate, antemensale.

Oppå alteret langs dets bakre kant ble i den tidlige middelalder ofte murt en smal forhøyning (retabulum), og på denne ble stilt de hellige kar til altertjenesten og relikvieskrin; senere i høymiddelalderen ble her oppstilt alterskap.

Altertavler

Etter reformasjonen ble skapene avløst av altertavler; de eldste bare med innskrifter (nattverdens innstiftelsesord, trosartiklene), fra begynnelsen av 1600-tallet også med rikere utstyr av figurskulptur og gjerne forgylling og rik bemaling med innfelte religiøse malerier.

Det finnes mange vakre altertavler i barokkstil og rokokko i norske kirker og museer, utført av norske kunstnere.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg