alter

Alterpartiet i Notre-Dame du Haut i Ronchamp, Frankrike, av Le Corbusier.

Alter av /SCODE. Gjengitt med tillatelse

Alter i romansk stil i baptisteriet i Parma.

av . Falt i det fri (Public domain)

Alter i et Gurdwara, som er sikhenes religiøse samlingssted.

Alteret i Gurdwara Patna Sahib, Patna, Bihar av . CC BY SA 3.0

Alterskapet i Ringsaker kirke, et flamsk arbeid fra 1530-årene, regnes for å være et av landets rikeste alterskap. Med de to dørene oppslått er skapet mer enn to meter bredt og like høyt, og rikt utsmykket med scener og enkeltfigurer.

Alter (Ringsaker) av . Gjengitt med tillatelse

Et alter er et offersted der offer settes frem til en guddom. Det kan være en oppbygd, eventuelt plattformaktig, konstruksjon, men kan også være ethvert tilvirket offersted.

Faktaboks

Etymologi
latin altare, av altus, ‘høy’

Et alter kan ha en rent praktisk funksjon, for eksempel det bordet som offeret legges på, men ved siden av denne funksjonen som «bord», kan et alter også være guddommens «trone». Alteret symboliserer guddommens nærvær.

Alterets ulike funksjoner og utforminger kommer tydelig frem i den greske og romerske antikken: Det oppbygde alteret ble brukt til kulten av himmelske guder; en grop ble gravd der offer til underverdenens guder ble plassert; offer til jordens guder ble lagt på marken.

Drikkoffer kan helles på alteret eller i offergropen, eller offeret kan fremsettes på alteret som et måltid, eller formidles til gudene ved hjelp av ild.

Altere kan være i friluft, i private hjem (eventuelt identisk med ildstedet), eller i spesielle sakrale bygg (templer, kirker). Sakrale bygg som utelukkende tjener som forsamlingshus (moskeer, synagoger) har ikke altere.

En særlig symbolmettet form for alter er hinduismens ildalter, utformet allerede i vedisk religion. Alteret er oppbygd av 10 800 mursteiner (tilsvarende årets timer) i fem lag (tilsvarende både den indiske inndeling av året i fem årstider og de fire himmelretninger samt sentrum). Ildalteret symboliserer derfor både kosmos og året, og å bygge alteret er å gjenskape universet og fornye tiden.

I kristendommen

Historikk

Betegnelsen alter ble i tidlig kristendom overført til det bordet hvor nattverden ble utført. De tidlige kristne utførte gjerne nattverden på martyrenes graver. Alter og martyrgrav ble intimt forent. Denne alterformen, bestående av murt gravkammer over martyrgrav, kalles confessio. Der man ikke hadde en grav å bygge alter over, ble noen ben av en martyr, senere relikvier av helgener i alminnelighet, lagt under eller inn i selve alteret.

Den eldste formen for alter, som et bord båret av fire søyler, ble i middelalderen som oftest avløst av det oppmurte, rektangulære alteret, som oventil ble dekket av en hel steinplate. I midten av platen var en fordypning (sepulcrum, det vil si grav) hvor relikviene ble lagt, dekket av en liten plate (sigillum). Det var som oftest innhugd kors ved de fire hjørnene og i midten av alterplaten.

I de ulike kirkesamfunnene

I den katolske kirke finnes foruten hovedalter, gjerne innviet til kirkens tittelhelgen, sidealter, votiv- eller messealter, i de større kirker i betydelig antall. Den katolske kirke har foruten de faste altere også små løse, portative altere, såkalte reisealtere, som misjonærer, høyere geistlige og fyrster med pavelig tillatelse kan anvende på reiser.

I den ortodokse kirke er alteret atskilt fra menigheten av ikonostasen, som bare åpnes under bestemte deler av gudstjenesten. Bare prestene kan nærme seg alteret bak ikonostasen.

Ved reformasjonen avskaffet den reformerte kirke alteret og gjeninnførte nattverdbordet. De evangelisk-lutherske kirkene beholdt derimot alteret.

Plassering og utforming

I tidlig kristendom stod alteret frittstilt fremme i koret, senere ble det rykket tilbake mot kornisjen; sidealteret ble stilt inn mot korets eller skipets vegger eller piller. Ett eller flere trinn førte opp mot alteret. Den nordre siden av alteret kalles evangeliesiden eller brødsiden, fordi evangeliet ble opplest der og brødet ble satt der; den søndre siden kaltes epistelsiden, kalksiden, av tilsvarende grunn.

Over alteret ble av og til reist en baldakin (ciborium) båret av søyler, og mellom søylene ble hengt tepper som kunne trekkes for når forvandlingsunderet foregikk. Slike ciboria er mest kjent fra Italia, men forekommer også i Skandinavia, for eksempel i Hopperstad stavkirke.

Alterets forside ble i middelalderen smykket med et prydelig forheng, antependium, eller dekket av en dekorativ tre- eller metallplate, antemensale.

Oppå alteret langs dets bakre kant ble i den tidlige middelalder ofte murt en smal forhøyning (retabulum) og på denne ble stilt de hellige kar til altertjenesten og relikvieskrin; senere i høymiddelalderen ble her oppstilt alterskap.

Altertavler

Etter reformasjonen ble skapene avløst av altertavler; de eldste bare med innskrifter (nattverdens innstiftelsesord, trosartiklene), fra begynnelsen av 1600-tallet også med rikere utstyr av figurskulptur og gjerne forgylling og rik bemaling med innfelte religiøse malerier.

Det finnes mange vakre altertavler i barokkstil og rokokko i norske kirker og museer, utført av norske kunstnere.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg