Alter i romansk stil i baptisteriet i Parma.

SCODE. begrenset

Alter. Alterpartiet i Notre-Dame du Haut i Ronchamp, Frankrike, av Le Corbusier.

SCODE. begrenset

Alter, en oppbygd, eventuelt plattformaktig konstruksjon der offer settes frem til en guddom; kan også betegne ethvert tilvirket offersted. Et alter kan ha en rent praktisk funksjon, f.eks. det bord som offeret legges på, men ved siden av denne funksjonen som «bord», kan et alter også være guddommens «trone». Alteret symboliserer guddommens nærvær.

Alterets ulike funksjoner og utforminger kommer tydelig frem i den gresk-romerske verden: Det oppbygde alter ble brukt til kulten av de himmelske guder; en grop ble gravd der offer til underverdenens guder ble plassert; offer til jordens guder ble lagt på marken.

Drikkoffer kan helles på alteret eller i offergropen, eller offeret kan fremsettes på alteret som et måltid, eller formidles til gudene ved hjelp av ild.

Altere kan være i friluft, i private hjem (eventuelt identisk med ildstedet), eller i spesielle sakrale bygg (templer, kirker). Sakrale bygg som utelukkende tjener som forsamlingshus (moskeer, synagoger) har ikke altere.

En særlig symbolmettet form for alter er hinduismens ildalter, utformet allerede i vedisk religion. Alteret er oppbygd av 10 800 mursteiner (tilsvarende årets timer) i fem lag (tilsvarende både den indiske inndeling av året i fem årstider og de fire himmelretninger samt sentrum). Ildalteret symboliserer derfor både kosmos og året, og å bygge alteret er å gjenskape universet og fornye tiden.

Betegnelsen alter ble i oldkirken overført til det bord (mensa) hvor nattverden ble nytt; istedenfor det hedenske offer trådte den symbolske gjentagelse av Kristi offerdød. De eldste kristne nøt gjerne nattverden på martyrenes graver, alter og martyrgrav ble intimt forent. Denne alterform, bestående av murt gravkammer over martyrgrav, kalles confessio. Hvor man ikke hadde en grav å bygge alter over, ble iallfall noen ben av en martyr (senere relikvier av helgener i alminnelighet) lagt under eller inn i selve alteret.

Den eldste form for alter, som et bord båret av fire søyler, ble i middelalderen som oftest avløst av det oppmurte, rektangulære alter, som oventil ble dekket av en hel steinplate, i hvis midte var en fordypning (sepulcrum, dvs. grav) hvor relikviene ble lagt, dekket av en liten plate (sigillum). Det var som oftest innhugd kors ved de fire hjørner og i midten av alterplaten.

Foruten hovedalter, gjerne innviet til kirkens tittelhelgen, finnes i den romersk-katolske kirke sidealter, votiv- eller messealter, i de større kirker i betydelig antall. Den romersk-katolske kirke har foruten de faste altere også små løse, portative altere, såkalte reisealtere, som misjonærer, høyere geistlige og fyrster med pavelig tillatelse kan anvende på reiser.

I den ortodokse kirke er alteret atskilt fra menigheten av ikonostasen, som bare åpnes under bestemte deler av gudstjenesten. Bare prestene kan nærme seg alteret bak ikonostasen.

Ved reformasjonen avskaffet den reformerte kirke alteret og gjeninnførte nattverdbordet; den lutherske kirke derimot beholdt alteret.

Alteret stod i oldkirken frittstilt fremme i koret, senere ble det rykket tilbake mot kornisjen; sidealteret ble stilt inn mot korets eller skipets vegger eller piller. Ett eller flere trinn førte opp mot alteret. Den nordre siden av alteret kalles evangeliesiden eller brødsiden, fordi evangeliet ble opplest der og brødet ble satt der; den søndre siden kaltes epistelsiden, kalksiden, av tilsvarende grunn.

Over alteret ble undertiden reist en baldakin (ciborium) båret av søyler, og mellom søylene ble hengt tepper som kunne trekkes for når forvandlingsunderet foregikk. Slike ciboria kjennes mest fra Italia, men forekommer også i Skandinavia (Hoprekstad stavkirke).

Alterets forside ble i middelalderen smykket med et prydelig forheng, antependium, eller dekket av en dekorativ tre- eller metallplate, antemensale.

Oppå alteret langs dets bakre kant ble i den tidlige middelalder ofte murt en smal forhøyning (retabulum) og på denne ble stilt de hellige kar til altertjenesten og relikvieskrin; senere i høymiddelalderen ble her oppstilt alterskap.

Etter reformasjonen ble skapene avløst av altertavler; de eldste bare med innskrifter (nattverdens innstiftelsesord, trosartiklene), fra begynnelsen av 1600-tallet også med rikere utstyr av figurskulptur og gjerne forgylling og rik bemaling med innfelte religiøse malerier. Mange vakre altertavler i barokkstil og rokokko finnes i våre kirker og museer, utført av hjemlige kunstnere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.