Vedanta, betegner dels upanishadene, dels de spekulasjoner som gjør krav på å tolke og fordype den enhetslære som upanishadene inneholder. Disse spekulasjonene blir klassifisert som det sjette av de seks «ortodokse» filosofiske systemene, selv om det innen Vedanta finnes flere forskjellige løsninger på grunnleggende filosofiske og religiøse problemer (se indisk filosofi).

Forskjellene spenner fra radikal enhetslære, advaita, representert ved Shankara (ca. 788–820), over modifisert enhetslære, vishishta-advaita, representert ved Ramanuja (1000-tallet), til dualisme, dvaita, representert ved Madhva (1238–1317). Vallabha (1479–1531) er igjen representant for en streng enhetslære, som er meget forskjellig fra Shankaras, idet Vallabha (likesom Ramanuja og andre) ikke kunne akseptere Shankaras illusjonslære. Opposisjonen mot Shankaras system har for en stor del bunnet i vanskeligheten med å forene en radikal enhetslære med tanken om en personlig høyeste Gud og frelse ved Guds nåde osv., som i hinduismens utvikling kom til å spille en stadig større rolle.

Shankaras utforming av enhetslæren har likevel vært den som sterkest har preget utviklingen i hinduisk tenkning. De moderne utforminger av Vedanta ved Vivekananda og andre er blitt støttet av idealistiske tendenser i vesterlandsk tenkning. Blant representanter for moderne Vedanta kan nevnes Sarvepalli Radhakrishnan, Aurobindo Ghosh og Aldous Huxley.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.