Upanishader, gammelindiske teologisk-filosofiske skrifter. Ordet kommer av et verb med betydningen sitte eller sette ved siden av. Én tolkning er at dette har med disiplenes sitting ved lærerens føtter å gjøre, en annen at det er et uttrykk for den mystiske ekvivalens eller korrespondanse mellom virkelighetens forskjellige elementer (mellom mikrokosmos og makrokosmos osv.), som er et av upanishadenes viktigste temaer.

I denne enhetslære er den høyeste ekvivalens, nemlig identiteten mellom atman (det individuelle selv) og brahman (den høyeste, eneste verdensgrunn), uttrykt i formelen «det er du», tat tvam asi.

Upanishadene omfatter over 100 skrifter, de fleste er av forholdsvis sen dato, noen er så sene som fra 1500-tallet. Noen av de eldste og også de viktigste (f.eks. Brihadaranyaka, Chandogya, Aitareya, Kaushitaki og Taittiriya) stammer sannsynligvis fra 600–500-tallet fvt.

Noe yngre, men av særdeles stor betydning for forståelsen av den mer systematiske filosofis opprinnelse, er Shvetashvatara-upanishaden.

Gjennom Anquetil Duperron ble upanishadene kjent i Europa ca. 1800 og fikk betydning for romantikkens tenkning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.