upanishader

Upanishader er hinduiske skrifter, siste del av Veda, de eldste kjente hellige skriftene i India. I hinduismens lære deles Vedaens tekster i to: en handlingsdel, karmakanda, og en erkjennelsesdel, jnanakanda. Karmakanda består av samhita- og brahmana-tekstene. Jnanakanda består av aranyaka-tekstene og upanishadene.

Upanishadene er opptatt av å forstå verden og hvordan ting henger sammen. Upanishad betyr 'sette ved siden av'. Dette henviser til korrespondanser mellom virkelighetens forskjellige elementer og særlig mellom mikrokosmos og makrokosmos. Søken etter slike korrespondanser begynte i brahmana-tekstene og ble et av upanishadenes viktigste temaer. Upanishad kan også bety sitte ved siden av. Dette refererer da til disiplene som sitter ved lærerens eller guruens føtter. Mange hinduer i den levende hinduismen tolker upanishad på denne måten og avleder av dette betydningen «hemmelig lære».

For mange hinduer er det viktigste budskapet i upanishadene relasjonen mellom atman (selvet) og brahman (universets værensgrunn). I tolkningen til advaita vedanta-skolen («ikke-dualistisk tolkning av upanishadene») er forholdet mellom atman og brahman identitet. Den mest berømte setningen fra Upanishadene «slik er du», tat tvam asi, fra Chandogya Upanishad 6.8.7, tolkes da til å bety at atman er identisk med brahman.

De eldste upanishadene regnes som de viktigste (for eksempel Brihadaranyaka, Chandogya, Aitareya, Kaushitaki og Taittiriya) og stammer sannsynligvis fra 500-tallet fvt. og de påfølgende århundrene. Men upanishadene omfatter over 100 tekster, og de fleste, som Yoga-upanishadene, er av forholdsvis sen dato. Noen er så sene som fra 1500-tallet. De som tenkeren Shankara skrev kommentarer til, regnes som de klassiske upanishadene.