Upanishader, gammelindiske teologisk-filosofiske skrifter. Ordet kommer av et verb med betydningen sitte eller sette ved siden av. Én tolkning er at dette har med disiplenes sitting ved lærerens føtter å gjøre, en annen at det er et uttrykk for den mystiske ekvivalens eller korrespondanse mellom virkelighetens forskjellige elementer (mellom mikrokosmos og makrokosmos osv.), som er et av upanishadenes viktigste temaer.

I denne enhetslære er den høyeste ekvivalens, nemlig identiteten mellom atman (det individuelle selv) og brahman (den høyeste, eneste verdensgrunn), uttrykt i formelen «det er du», tat tvam asi.

Upanishadene omfatter over 100 skrifter, de fleste er av forholdsvis sen dato, noen er så sene som fra 1500-tallet. Noen av de eldste og også de viktigste (f.eks. Brihadaranyaka, Chandogya, Aitareya, Kaushitaki og Taittiriya) stammer sannsynligvis fra 600–500-tallet fvt.

Noe yngre, men av særdeles stor betydning for forståelsen av den mer systematiske filosofis opprinnelse, er Shvetashvatara-upanishaden.

Gjennom Anquetil Duperron ble upanishadene kjent i Europa ca. 1800 og fikk betydning for romantikkens tenkning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.