inkarnasjon

I mange tidligere kulturer ble kongen sett på som inkarnasjonen av en guddom. Mest er kjent er den egyptiske farao, som ble anett for å være en inkarnasjon av solguden Ra. Egyptisk religion gir også mange andre eksempler på inkarnasjon i form av dyr, for eksempel Apis-oksene som de inkarnerte gudene Ptah og Osiris.

I hinduismen spiller læren om guden Vishnus nedstigninger, avatara, i form av Fisken eller Villsvinet, eller i menneskeskikkelse som Rama eller Krishna, en sentral rolle.

I tibetansk buddhisme inkarneres bodhisattvaen Avalokiteshvara i Dalai Lama, og buddhaen Amitabha i Panchen Lama.

I kristen teologi brukes begrepet inkarnasjon for å betegne forestillingen om Jesus som en åpenbaring av kristendommens Gud. Utgangspunktet er Johannes kapittel 1, vers 14 der det står: «Ordet ble menneske».

Ideen forutsetter en form for pre-eksistens, at Jesus var hos Gud før han kom til Jorden, slik det klarest er formulert i den urkristne hymnen som står i Paulus' brev til filipperne i Det nye testamentet (Filipperne 2,6–11). Poenget er å si at Gud var i Kristus (2 Korinterbrev 5,19), eller med den senere dogmatiske formel, at Jesus var «sann Gud og sant menneske».

Etter langvarige dogmatiske diskusjoner ble kirkelæren om Kristi to naturer fastslått på kirkemøtet i Khalkedon i 451 og innarbeidet i den såkalte Nikenske trosbekjennelse. Problemet er å fastholde at det virkelig er Gud som virker og gir seg til kjenne i Jesus, uten at Jesus opphører å være et ekte menneske.

Ifølge kristen teologi betyr inkarnasjon ikke at Gud er kommet til jorden forkledt som et menneske, men at vi likevel i mennesket Jesus møter Gud slik at «den som har sett meg, har sett Faderen» (Johannes 14,9–11).

• reinkarnasjon
• Jesus
• kristendom
• hinduisme
• buddhisme
• religiøs dyresymbolikk