inkarnasjon

Inkarnasjon, legemliggjørelse. I religiøs betydning er inkarnasjon en guddoms tilsynekomst i form av et menneske eller et dyr, en forestilling som er utbredt i religionshistorien.

I mange kulturer ble kongen sett på som inkarnasjonen av en guddom, for eksempel den egyptiske farao som den inkarnerte solguden Ra. Egyptisk religion gir også mange eksempler på inkarnasjon i form av dyr, for eksempel Apis-oksene som de inkarnerte gudene Ptah og Osiris.

I hinduismen spiller læren om guden Vishnus nedstigninger, avatara, i form av Fisken eller Villsvinet, eller i menneskeskikkelse som Rama eller Krishna, en sentral rolle.

I tibetansk buddhisme inkarneres bodhisattvaen Avalokiteshvara i Dalai Lama, og buddhaen Amitabha i Panchen Lama.

I kristen teologi brukes begrepet inkarnasjon for å betegne forestillingen om Jesus som en åpenbaring av Gud. Utgangspunktet er Johannesevangeliet kapittel 1, vers 14 der det står: «Ordet ble menneske».

Ideen forutsetter en form for pre-eksistens, at Jesus var hos Gud før han kom til Jorden, slik det klarest er formulert i den urkristne hymnen som står i Paulus’ brev til filipperne i Det nye testamentet (Fil 2,6–11). Poenget er å si at Gud var i Kristus (2 Kor 5,19), eller med den senere dogmatiske formel, at Jesus var «sann Gud og sant menneske».

Etter langvarige dogmatiske diskusjoner ble kirkelæren om Kristi to naturer fastslått i paradoksale formuleringer på kirkemøtet i Khalkedon i 451 og innarbeidet i den såkalte Nikenske trosbekjennelse. Problemet er å fastholde at det virkelig er Gud som virker og gir seg til kjenne i Jesus uten at Jesus opphører å være et ekte menneske. Inkarnasjon betyr ikke at Gud er kommet til jorden forkledt som et menneske, men at vi likevel i mennesket Jesus møter Gud slik at «den som har sett meg, har sett Faderen» (Joh 14,9 f.).

• Jesus
• kristendom
• hinduisme
• buddhisme
• religiøs dyresymbolikk