brahman

Begrepet brahman er sentralt i de teologiske systemene som fortolker og bygger på Upanishadene. Upanishadene regnes som en del av Veda, og de teologiske systemene som bygger på Upanishadene kalles Vedanta. Teksten Brahmasutra av Badarayana er grunnlagstekst for vedanta-systemene. Teksten forsøkte å gi en enhetlig tolkning av brahman i Upanishadene. Brahman i Upanishadene er værensgrunnen, den opprettholdende kraften i verden som finnes i alt. Brahmasutras hovedanliggende var spørsmålet om hva brahman er. Første linje av Brahmasutra (1.1.1) lyder på sanskrit athato brahmajijnasa som betyr «nå derfor et ønske om å erkjenne brahman».

Ifølge Shankara (788–820), den fremste tenkeren i advaita vedanta-systemet, er brahman pur væren, salighet og ren bevissthet, vårt innerste vesen, atman. Ifølge Ramanuja (1017–1137), den fremste representanten for en annen vedanta-skole, vishishtadvaita vedanta, manifesterte brahman seg i oss som antaryamin, en indre kontrollør, eller samvittigheten. Frelsesmålet er ifølge vedantasystemene en forening av atman med brahman. Hva en slik forening innebærer, varierer mellom systemene. For Shankara er brahman og atman identisk og den egentlige virkeligheten. Det finnes med andre ord bare ett selv, som vi alle er identisk med, og alt annet er egentlig ikke virkelig. Når vi realiserer brahman, innser vi det. Vi er allerede brahman selv om vi ikke vet det, men for å realisere denne sannheten trengs et omfattende åndelig arbeid. Det er uvitenhet, avidya eller maya som gjør at vi ikke opplever virkeligheten som brahman, og det er denne uvitenheten som må fjernes.

Ifølge Ramanuja forblir det alltid en forskjell på brahman og atman fordi brahman er en person, guden Vishnu. For Ramanuja er verden brahmans kropp.

I moderne hinduisme fikk ideen om brahman som nirguna (gud uten form, gud som upersonlig absolutt) og saguna (gud med form, gud som en person) stor betydning. Gud som saguna og nirguna brahman egnet seg til å samle hinduismens mangfold av guder i en teologisk forestilling om guddommelig enhet. Bak mangfoldet av guder ligger en enhetlig guddom som overstiger dem, og som de er personifikasjoner av, sier denne læren. De som tilber blant andre Shiva, Vishnu og Durga som den høyeste guddom, vil ofte identifisere denne guden med både saguna og nirguna brahman.

For Shankara var et personlig gudsbegrep en lavere forestilling enn det upersonlige brahman, men i mange av hinduismens teologiske systemer regnes saguna brahman som en høyere form enn den upersonlige nirguna, fordi det er nettopp relasjonen med en personlig gud som verdsettes. Hvis atman og brahman er identisk, kan det ikke være noen relasjon, og ritualer og templer synes da å måtte miste sin betydning.

• hinduisme
• hinduistisk filosofi