klientstat

Uttrykket skriver seg fra det historisk/sosiologiske begrepsparet «patron-klient». Relasjoner mellom patron og klient var et fremtredende trekk ved det romerske samfunnet under Romerriket. En patron i det gamle Roma var en beskytter, en sterk person, og den som ble beskyttet var hans klient. Til gjengjeld for beskyttelsen gjorde klienten tjenester for sin patron. De samme begrepene har også vært brukt om det romerske rikets relasjoner med svake stater i Romas nærhet.

I det 21. århundre er patron-klient-ordningen fortsatt et velkjent system for sosiale relasjoner i mange land, for eksempel i Filippinene og forøvrig i andre land i Sørøst-Asia, Latin-Amerika, Afrika og Eurasia.

Uttrykket har altså vandret videre fra beskrivelser av sosiale relasjoner til analyser av internasjonal politikk. Den viktige forskjellen mellom de to er at i personlige forhold er begge parter innforstått med hva som gjelder, mens i internasjonal politikk i det 21. århundre er dette som regel uklart, fordi det er andre regler som regnes som legitime, først og fremst suverenitetsprinsippet. Å være klientstat er ganske enkelt ikke legitimt etter avviklingen av kolonisystemet.

De fleste stater som kan kalles – eller i vår tid har vært kalt – klientstater er medlemmer av FN og har dermed formell selvstendighet. Eksempler er Panama, som er USAs klientstat, eller Libanon, som lenge var klientstat for Syria. Under den kalde krigen var mange av landene i Øst-Europa (Bulgaria, Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Øst-Tyskland) klientstater (oftere kalt satellittstater) under Sovjetunionens kontroll, samtidig som de var medlemmer av FN. (Albania, Jugoslavia, og periodevis også Romania, fulgte en mer uavhengig linje.)

Et særtilfelle under den kalde krigen var Hviterussland og Ukraina, som den gang var delstater i Sovjetunionen. Som et storpolitisk kompromiss i 1945 fikk Sovjetunionen disse to delstatene akseptert som «selvstendige» medlemmer av FN, men de tok aldri selvstendig standpunkt i noen sak. Sovjetunionen hadde dermed i realiteten tre stemmer i FNs hovedforsamling. Denne situasjonen tok tilsynelatende slutt i desember 1991, da Russland overtok Sovjetunionens FN-medlemskap. Hviterussland og Ukraina ble da selvstendige FN-medlemmer. Hviterussland har senere inngått union med Russland, og deres militærforsvar er nært knyttet til det russiske. Likevel har landet fortsatt eget FN-medlemskap. Mye taler for at Hviterussland fortsatt er Russlands klientstat.

Israel regnes ofte som klientstat for USA på grunn av israelsk avhengighet av USAs militære beskyttelse. USAs innflytelse over Israel er likevel begrenset i saker som ikke gjelder det militære. Israels venner i USA har en lobbygruppe med stor innflytelse i USAs Kongress, særlig med hensyn til amerikansk israelpolitikk og midtøstenpolitikk. Innflytelsen mellom disse to landene går dermed begge veier.

Andre eksempler på klientstater kan være land som ikke har oppnådd den støtte som kreves av stormaktene for å bli FN-medlem, for eksempel Nord-Kypros, som er opprettet av Tyrkia etter en tyrkisk okkupasjon, men som ikke får anerkjennelse fra andre stater. Taiwan får ikke FN-medlemskap på grunn av Kinas motstand, men er ellers et selvstyrt demokrati. Kina har erklært at Taiwan er kinesisk territorium og at de vil ta landet når de finner det for godt, om nødvendig med militærmakt. Taiwan er derfor avhengig av USAs militære beskyttelse.

Når ordet klientstat brukes, er det ofte som en politisk vurdering uten noen juridisk eller formell politisk betydning. I media blir det ofte brukt nedsettende.

Klientstat bør ikke forveksles med det juridiske begrepet «biland», eller andre begrep som klientstat kan ha delvis overlappende betydning med, som for eksempel «ikke-selvstyrt område», «selvstyrt område», «koloni», «de-factostat» eller «kvasistat». (Disse siste to begrepene er ikke helt solid etablert i studiet av internasjonal politikk. Se nedenfor.)

Et ikke-selvstyrt område er en tidligere koloni som ennå ikke har fått selvstyre og som er registrert av FN som ikke-selvstyrt, for eksempel Vest-Sahara. Et selvstyrt område er en autonom del av en etablert og anerkjent stat, for eksempel Grønland (del av Danmark), eller Åland (del av Finland).

De kategoriene som hittil er diskutert kan anses som noenlunde likefremme begreper som er mye brukt i internasjonal praksis. Litt mindre klart blir det når det handler om de to siste begrepene, kvasistater og de-factostater.

«Kvasistater» (engelsk: quasi-states) er et begrep lansert av statsviteren Robert H. Jackson som navn på stater som har FN-medlemskap, men som har vist gjennom lengre tid at de ikke er i stand til å styre seg selv. Somalia er et godt eksempel, Kongo et annet.

En de-factostat er derimot et land som ikke har oppnådd anerkjennelse av andre stater og derfor heller ikke har FN-medlemskap, men som for øvrig er i stand til å styre seg selv. Ofte er de-factostater områder som har revet seg løs (sesesjon) fra et eksisterende FN-medlem, ikke sjelden med oppmuntring fra et annet land som siden blir dets beskytter. De-factostater er med andre ord ofte også klientstater. Et velkjent eksempel på en de-factostat er Taiwan, omtalt ovenfor som eksempel på en klientstat.

Om en klientstat også kan være en de-factostat, som nettopp påpekt, så kan likevel ikke en klientstat være en kvasistat, for en kvasistat har ingen beskytter.

• statsvitenskap

• Pål Kolstø, «Kvasistater i internasjonal politikk», Nordisk Østforum, 2003, vol. 17. nr. 2, ss. 151-72.
• Robert H. Jackson, Quasi-states: Sovereigty, International Relations and the Third World. Cambridge (UK): Cambridge University Press 1990.
• Scott Pegg, "De Facto States in the International System". Institute of International Relations. The University of British Columbia. Working Papers No. 21, February 1998.