Tiltalte Marinus van der Lubbe (stående) under rettssaken. Av /NTB. Begrenset gjenbruk

Riksdagsbrannen i Berlin

Natten mellom 27. og 28. februar 1933 brant den tyske riksdagen. Brannen var påsatt.
Av .
Riksdagsbygningen før brannen
.

Artikkelstart

Riksdagsbrannen i Berlin var ødeleggelsen av den tyske riksdagsbygningen gjennom brannstiftelse 27. februar 1933. Nederlenderen Marinus van der Lubbe (1909–1934) ble pågrepet på åstedet og mistenkt for å ha antent bygningen. Den sittende tyske rikskansler Adolf Hitler og hans parti NSDAP hevdet at brannen var et resultat av en kommunistisk konspirasjon, og utnyttet straks situasjonen til å sette i gang en langvarig terrorbølge mot kommunistene, sosialdemokratene og andre motstandere av nasjonalsosialistene. I kjølvannet av brannen ble partisystemet avskaffet og Hitler tok full diktatorisk kontroll over Tyskland.

Formannen i kommunistenes riksdagsgruppe, Ernst Torgler, og de bulgarske kommunistene Georgij Dimitrov, Blagoi Popov og Wassil Tanev ble arrestert og tiltalt for medvirkning til brannstiftelsen. Dagen etter brannen ble dødsstraff for brannstiftelse innført ved en lov som fikk tilbakevirkende kraft. 23. desember 1933 ble van der Lubbe dømt til døden, mens Torgler, Dimitrov, Popov og Tanev ble frikjent. Bulgarerne ble etterpå utvist til Sovjetunionen. Van der Lubbe ble halshugget i Leipzig 10. januar 1934.

Lenge ble det antatt at riksdagsbrannen var en nasjonalsosialistisk provokasjon, men senere forskning har sannsynliggjort at van der Lubbe var ansvarlig for brannen. I 1967 ble dødsdommen mot ham omgjort til åtte års fengsel av vesttyske myndigheter, og i 2008 ble domfellelsen opphevet helt med bakgrunn i en lov om nasjonalsosialistisk urett.

Brannen

Store deler av riksdagen ble fullstendig ødelagt i brannen. Bildet viser restene av Riksdagens plenumskammer.
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0
Brannstifteren knuste et vindu i balkongdøren for å ta seg inn i bygningen.

Om kvelden 27. februar 1933 var det ingen møtevirksomhet i Riksdagen, de siste medarbeiderne var gått for dagen og lysene slukket. Sikkerhetstiltakene i bygningen var svært beskjedne. Eneste tilstedeværende var en nattevakt som normalt ville gå sin første runde i 22-tiden. Litt over klokken 21.00 hørte en forbipasserende mann lyden av glass som ble knust. Han fikk øye på en mannsperson på en balkong i riksdagsbygningens andre etasje, like ved restauranten nær hovedinngangen. Vedkommende bar på en påtent gjenstand mens han fortsatte å knuse vindusrutene. Vitnet tilkalte patruljerende politimann i området, Karl Buwert, og forlot deretter stedet. Både Buwert og et annet vitne som også hadde varslet ham, løp deretter til innbruddsstedet.

På innsiden brant det allerede kraftig. Buwert observerte en skikkelse blant flammene. Han avfyrte flere pistolskudd mot denne, men uten å treffe. Politiløytnant Emil Laiteit kom raskt til stedet sammen med tre konstabler. De tok seg inn i bygningen klokken 21.20 og gikk mot plenumssalen, hvor de to minutter senere fant at flere branner allerede var startet. Laiteit antok likevel at plenumssalen fortsatt kunne reddes av brannmannskapene som var i ferd med å ankomme Riksdagen, og forberedte seg og sine kolleger på å lete etter gjerningsmannen. Like etter observerte Laiteit branntilløp i enda flere deler av bygningen og trakk seg ut for å hente politiforsterkninger. Brannmannskaper som samtidig rykket inn i bygningen, etter innledningsvis å ha trodd at brannen begrenset seg til restauranten, konstaterte en sterk varme- og røykutvikling i plenumssalen klokken 21.24. Tre minutter senere, idet en brannslange var på vei, inntraff en mindre eksplosjon og plenumssalen ble overtent.

Samtidig gjennomsøkte en av Laiteits konstabler den bakre delen av hovedetasjen sammen med Riksdagens husinspektør. Inne i venterommet til Riksrådets kontorer påtraff de en blek, svettende mann i bar overkropp. Mannen forsøkte ikke å flykte og gjorde ikke motstand idet de pågrep ham. Ved hjelp av passet identifiserte de mannen straks som Marinus van der Lubbe. Umiddelbart etter, klokken 21.25, ble han ført til politivakten ved Brandenburger Tor og derfra videre til Berlin-politiets hovedkvarter for avhør. Brannen i plenumssalen ble bekjempet fra alle fire kanter med brannslanger, men grunnet varmeutviklingen klarte ikke mannskapene å nærme seg brannsenteret. 15 brannbiler deltok i innsatsen. Først da en brannbåt kunne bistå i slukningsarbeidet fra elven Spree ble det mulig å få kontroll over brannen i plenumssalen, og klokken 00.25 var den slukket helt. Plenumssalen var da totalskadd, mens riksdagsbygningens glass- og jernkuppel øverst var sterkt skadet. Restauranten og korridorene utenfor plenumssalen hadde fått mindre skader.

Den mistenkte

Marinus van der Lubbe i 1933
Marinus van der Lubbe
Av .

Marinus van der Lubbe var en 24 år gammel utdannet murer fra Leiden i Nederland. Han var svaksynt på begge øynene etter arbeidsulykker med kalkstøv i 1924 og 1927. Den siste ulykken gjorde det umulig for ham å fortsette i mureryrket. Fra da av spedde han på sin magre uførepensjon med strøjobber. Han ble av de som kjente ham oppfattet som godhjertet, intelligent og samfunnsinteressert. Fra slutten av 1920-årene engasjerte han seg i kommunistiske organisasjoner. Van der Lubbe hadde begynt å gå til fots til Tyskland etter at han fikk vite at Adolf Hitler var utnevnt til rikskansler. 18. februar 1933, etter ti dagers marsj, nådde han Berlin. Der ble han observert idet han kjøpte fire bokser tennbriketter. Ifølge egen forklaring forsøkte van der Lubbe uoppdaget å sette fyr på velferdskontoret i Neukölln, rådhuset i Berlin og Berlins byslott 25. februar.

I første avhør på politihuset tilsto van der Lubbe å ha antent Riksdagen og forklarte seg utførlig. Etter eget utsagn mislyktes han i å få fyr med brennbriketter, men brukte i stedet skjorten sin til å tenne opp ild i fem forskjellige rom. Van der Lubbe hevdet han var alene om ugjerningen og at han hadde begått den uten hjelp eller oppfordring. Han oppga at motivet for brannstiftelsen var å protestere mot Tysklands nye regjering.

Politiske konsekvenser

Morgenen etter riksdagsbrannen
Bundesarchiv.
I forbindelse med innføringen av fullmaktsloven 23. mars 1933, taler Adolf Hitler i Krolloperaen som ble Riksdagens midlertidige lokaler etter brannen.
Bundesarchiv.

Preussens kriminalpoliti gjennomførte den kriminaltekniske etterforskningen av riksdagsbrannen, mens Preussens politiske politi, som fra april 1933 het Gestapo, undersøkte spørsmålet om hvem som stod bak ildspåsettelsen og hvorfor. Rudolf Diels, sjefen for Preussens politiske politi, deltok aktivt i etterforskningen. Han konkluderte raskt med at van der Lubbe snakket sant. Det viste seg å ikke være antent flere branner i riksdagsbygningen enn de van der Lubbe innrømmet å stå bak.

Hitler og Preussens innenriksminister Hermann Göring, som begge straks engasjerte seg sterkt i saken, la imidlertid politiske føringer for den videre etterforskningen. De insisterte på at brannen inngikk i en større kommunistisk sammensvergelse og var opptakten til et kommunistisk kuppforsøk. Den natten forbød Göring alle kommunistiske presseorganer i Preussen. Allerede få timer etter at brannen var slukket startet den første bølgen av arrestasjoner av tyske kommunister. Kommunistenes parlamentariske leder i Riksdagen, Ernst Torgler, ble straks etterlyst for medvirkning til brannen. Han meldte seg for politiet neste morgen for å renvaske seg for den grunnløse anklagen, men ble varetektsfengslet.

Den tyske regjeringen møttes 28. februar for å diskutere mulige lovforslag som kunne gi de pågående massearrestasjonene juridisk ryggdekning. Innenriksminister og NSDAP-medlem Wilhelm Frick la frem et forslag til nødforordning som innebar store innskrenkninger av personlig frihet, ytringsfrihet, pressefrihet, forenings- og forsamlingsrett, foruten å gi hjemmel til å overvåke all skriftlig kommunikasjon. Regimet fikk dessuten rett til å foreta husransakelser og gå til arrestasjoner uten rettslig kjennelse og uten juridisk saksbehandling. Nødforordningen fikk navnet «Rikspresidentens forordning til beskyttelse av folk og stat», men ble i alminnelighet kjent som riksdagsbrannforordningen. På Hitlers henstilling ble den formelt utstedt av president Paul von Hindenburg samme dag. Eneste statsråd i regjeringen som protesterte mot forordningen var Franz von Papen.

Hitlers regjering, bestående av 13 menn, hadde på dette tidspunktet bare to statsråder fra NSDAP. 196 av den tyske Riksdagens totalt 584 mandater tilhørte NSDAP. I neste riksdagsvalg, 5. mars 1933, som ikke hadde karakter av fritt valg, økte partiet sin oppslutning fra 33,1 til 43,9 prosent og fikk dermed 288 seter i Riksdagen. NSDAP oppnådde flertall gjennom de 52 setene som det nasjonalistiske støttepartiet Deutschnationale Volkspartei vant, men manglet fortsatt det totredjedels flertallet i nasjonalforsamlingen som krevdes for å forandre Weimarforfatningen. 23. mars 1933, to dager etter at Riksdagen gjenåpnet i Garnisonskirken i Potsdam, la Hitler imidlertid frem et lovforslag om å overdra lovgivende myndighet fra Riksdagen og presidenten til regjeringen. Fullmaktsloven (Ermächtigungsgesetz), som den ble kalt, ble neste avgjørende skritt mot innføring av diktatur. Riksdagsrepresentantene fra kommunistpartiet, Kommunistische Partei Deutschlands (KPD), ble nektet å møte opp til stemmegivningen, som forløp under SA-mannskapers truende tilstedeværelse. Bare de 94 representantene fra det sosialdemokratiske partiet, Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD), stemte imot lovbestemmelsen (ytterligere 26 SPD-representanter var allerede arrestert og dermed hindret i å møte opp). Hindenburg undertegnet fullmaktsloven samme dag. Den hadde offisielt gyldighet i fire år, men ble siden stadig forlenget og ble et lovmessig grunnlag for en permanent unntakstilstand i Tyskland like til mai 1945. I praksis avskaffet fullmaktsloven det parlamentariske systemet og Weimarrepublikkens grunnlovfestede borgerrettigheter.

Etter riksdagsbrannen var KPD i praksis forbudt. Partiets leder Ernst Thälmann valgte å gå i dekning, men ble etter angiveri pågrepet den 3. mars 1933. Fortsatte massearrestasjoner rammet både kommunister, SPD-medlemmer og regimekritiske venstreorienterte intellektuelle, men uten å utløse voldelig motstand. SPD ble offisielt forbudt 22. juni. De øvrige partiene oppløste seg selv, med Deutsche Zentrumspartei som det siste, 5. juli, før ettpartistaten ble lovfestet 14. juli 1933 gjennom en lov som forbød stiftelsen av nye partier.

Innen årets utgang hadde 100 000 politiske opposisjonelle, hovedsakelig kommunister, havnet i fengsler og i SA-styrte provisoriske fangeleirer. Blant disse var også de profilerte bulgarske kommunistene Blagoi Popov, Vasil Tanev og Georgi Dimitrov. De ble arrestert 9. mars 1933 da politiet aksjonerte mot en restaurant etter tips fra en kelner om at en gruppe antatt sovjetiske eller polske menn samlet seg jevnlig på restauranten og leste kommunistiske aviser. Kelneren påsto å ha sett van der Lubbe noen måneder tidligere i selskap med disse mennene.

Rettssaken

Marinus van der Lubbe under rettssaken i oktober 1933. Hans apatiske opptreden fikk mange observatører til å mistenke at han bIe neddopet i fengselet.

Nationaal Archief NL.
Marinus van der Lubbe
Bundesarchiv.
Fransk antifascistisk postkort til støtte for de mistenkte for medvirkning til Riksdagsbrannen (fra venstre), Ernst Torgler, Blagoi Popov, Georgij Dimitrov og Wassil Tanev, samt den tyske kommunistlederen Ernst Thälmann (lengst til høyre), som var blant de mange kommunistene som ble arrestert etter brannen.

Van der Lubbe ble tiltalt for høyforræderi og ildspåsettelse, mens Popov, Tanev, Dimitrov og Ernst Torgler ble tiltalt for høyforræderi og medvirkning til ildspåsettelse. Etterforskningen hadde da ikke avdekket troverdige bevis som knyttet de tre sistnevnte til riksdagsbrannen eller van der Lubbe. Etter tysk lov kvalifiserte ingen av tiltalepunktene til dødsstraff på tidspunktet for riksdagsbrannen. Imidlertid utvidet Riksdagsbrannforordningen av 28. februar 1933 dødsstraffen til å gjelde både ildspåsettelse og forræderi med tilbakevirkende kraft fra 31. januar 1933.

Rettssaken startet 21. september 1933. Den gikk for Riksretten (Reichsgericht) i Leipzig, Tysklands øverste føderale domstol, under stor medieoppmerksomhet. Rettssaken minnet om en skueprosess. I nesten samtlige 57 dager rettssaken varte fremsto van der Lubbe vidt forskjellig fra inntrykket han tidligere hadde gitt. Han var apatisk, lite talefør og snakket for lavt til å kunne høres. Som oftest svarte han med enstavelsesord. Med få unntak hang van der Lubbe konstant med hodet. Atferden hans vakte velbegrunnede mistanker om at han var blitt neddopet. Under utspørringen 23. november svarte han derimot artikulert og klart. Han vedgikk å ha satt fyr på Riksdagen, men benektet nå å ha hatt politiske motiver og sa han hadde handlet «av personlige årsaker.»

23. desember 1933 ble van der Lubbe funnet skyldig og dømt til døden. Han virket selv ute av stand til å oppfatte det som ble sagt. Forsvareren Philipp Seuffert (1871–1957) hadde prosedert på at Riksdagsforordningen var ugyldig siden den fikk tilbakevirkende kraft, men retten begrunnet dommen med at tiltalepunktene ikke var nye i straffeloven og at forordningen bare forandret strafferammene for dem. De medtiltalte Dimitrov, Tanev og Popov ble frikjent. Frikjent ble også Torgler, som aktoratet hadde lagt ned påstand om dødsstraff for. Hoveddommer Wilhelm Bünger erklærte at frikjennelsene skyldtes manglende bevis, men at han selv trodde riksdagsbrannen skyldes en kommunistisk konspirasjon.

Etter den rettskraftige dommen mot van der Lubbe ble prosessen frem mot domfullbyrdelsen fremskyndet. Hindenburg avslo benådning 6. januar 1934 på Hitlers anbefaling. Van der Lubbe ble henrettet med falløks (Fallbeil) av skarpretter Alwin Engelhardt 10. januar klokken 07.28 i luftegården til varetektsfengselet i Leipzig. Før henrettelsen opptrådte van der Lubbe klar, fattet og ytret ingen ord.

På Hitlers ordre ble Dimitrov, Tanev og Popov løslatt 27. februar 1934 og satt på fly til Moskva. Torgler ble imidlertid holdt fengslet uten lov, tiltale eller dom frem til sin løslatelse i juni 1935. I sterk misnøye med frikjennelsene av de fire besluttet Hitler i etterkant at ingen politiske straffesaker heretter skulle prøves i det uavhengige rettsvesenet, men i stedet gå for en politisk domstol, Folkedomstolen (Volksgerichtshof), som formelt ble opprettet 24. april 1934.

Ettertidens mistanker, anklager og debatt

Utsnitt av tunnelen som førte fra Riksdagen til riksdagspresident Görings residens (Reichstagspräsidentenpalais).
.
Lisens: CC BY NC 3.0
Hans Bernd Gisevius i vitneboksen i Nürnberg
US Army Signals Corps/National Archives. .
Lisens: CC BY 2.0
Karl Ernst i 1933. Han hadde en ledende stilling i Sturmabteilung (SA) i Berlin og ble av flere, uten belegg i sikker dokumentasjon, hevdet å være hjernen bak brannen i Riksdagen. Ernst ble sammen med flere andre SA-ledere etter ordre fra Hitler drept under De lange knivers natt, 30. juni 1934.
Bundesarchiv.
Lisens: CC BY 2.0

Etterforskningen, som omfattet avhør av over 500 vitner, avdekket ikke konkrete spor etter medhjelpere, men teoretisk var det fullt mulig for en brannstifter å ta seg usett vekk fra åstedet, for en underjordisk tunnel gikk mellom riksdagsbygningen og Görings bolig. I etterkant av brannen bredte det seg en antagelse om at nasjonalsosialistene selv hadde tent på bygningen eller at van der Lubbe ikke hadde handlet alene. Muligheten for at den svaksynte van der Lubbe uten hjelp hadde beveget seg rundt i en mørklagt og for ham ukjent riksdagsbygning, virket mindre sannsynlig. Det forble også høyst tvilsomt at brannen kunne ha fått et så stort omfang, så raskt, med de antenningsmidlene som van der Lubbe hadde for hånden den korte tiden han befant seg inne i bygningen. Brannsjef Walter Gempp, som ledet slukningsarbeidet, forklarte etterpå at varslingen av brannen hadde blitt bevisst forsinket, at rundt 20 SA-menn var på stedet da brannvesenet ankom og at Göring hadde nektet ham å slå katastrofebrannalarm. Gempp erklærte seg overbevist om at van der Lubbe hadde medsammensvorne, men ble fire uker senere avskjediget fra brannvesenet.

I august 1933 utkom en omfattende bok, Braunbuch über Reichstagsbrand und Hitlerterror, skrevet av en gruppe kommunistiske forfattere og journalister på initiativ av Willi Münzenberg (1889–1940) og under redaksjon av Alexander Abusch (1902–1982). Den omhandlet dels riksdagsbrannen og hevdet at en nasjonalsosialistisk sammensvergelse lå bak brannstiftelsen. Boken ble en suksess og fikk betydelig innvirkning på internasjonal opinion i skyldspørsmålet. Mye av den fremlagte dokumentasjonen var motstridende eller viste seg senere å være fabrikkert. Münzenberg spilte også en sentral rolle da en ukelang «liksomrettssak» ble gjennomført i London i september 1933 av en internasjonal gruppe opposisjonelle, under ledelse av advokat Denis Nowell Pritt (1887–1972), som tilsvar på den forestående riksdagsbrannprosessen. Ingen vitner for motparten eller troverdige bevis ble presentert i det som fremsto som et publisitetsstunt, der utfallet ble en kjennelse som frifant de tiltalte i Leipzig og utpekte nasjonalsosialistene som skyldige. Hendelsen fikk stor medieoppmerksomhet og viste hvordan riksdagsbrannen var blitt tema for en propagandakamp som naziregimet kom tapende ut av.

Hans Bernd Gisevius (1904–1974), som i januar 1934 var blitt skjøvet ut av Gestapo etter uoverensstemmelser med Diels, hevdet under Nürnbergprosessen i april 1946 at et lag SA-menn, i samarbeid med Gestapo, hadde stått bak riksdagsbrannen. Ifølge Gisevius hadde SA-mennene, under uklare omstendigheter, fått tak i van der Lubbe og ført ham til Riksdagen før brannen. Gisevius identifiserte SA-mannen Hans Georg Gewehr (1908–1976) som lagets leder. Gewehr var innad i organisasjonen kjent for sin kompetanse på og erfaring med politisk motiverte ildspåsettelser. Også Diels hevdet i et avhør å vite at Gewehr hadde medvirket i brannen. Han utpekte dessuten SA-lederen i Berlin, Karl Ernst (1904–1934), som brannens hovedmann. I et avhør, på spørsmål om riksdagsbrannen, holdt Göring selv muligheten åpen for at Ernst kunne være involvert.

Ernst ble drept under De lange knivers natt 30. juni 1934, da flere SA-ledere ble drept på Hitlers ordre. Gewehr overlevde utrenskningene i SA, gikk senere inn i SS og overlevde andre verdenskrig. I ettertid ga han motstridende forklaringer om hvor han befant seg brannkvelden. Diels trakk tilbake sin forklaring etter Nürnbergprosessen, men fortsatte senere å endre forklaringer. I et intervju like før sin død i 1957 erklærte han at han trodde brannen var nasjonalsosialistenes verk, og fortalte at Gewehr var eneste gjenlevende vitne til ildspåsettelsen.

Fritz Tobias (1912–2011), en embetsmann i delstaten Niedersachsens innenriksministerium, fattet nærmere interesse for riksdagsbrannen i 1956 og gjorde som privatmann undersøkelser som munnet ut i en serie på elleve artikler i det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel i 1959–1960, der han utpekte van der Lubbe som eneste gjerningsmann bak brannen. Artikkelserien, kalt «Reis Dem van der Lubbe», var formodentlig et tilsvar til en kampanje som van der Lubbes bror Jan gjennom 1950-tallet hadde ført for å renvaske ham. Tesen til Tobias ble utvidet i en bok han ga ut i 1962. Hans arbeid representerte den hittil grundigste granskningen av riksdagsbrannen basert på kildene som da var tilgjengelige. I etterkant ble Tobias kritisert for ukritisk omgang med nasjonalsosialistiske kilder, selektiv bruk av kilder og nære bånd til tidligere Gestapo-medarbeidere. Aldri motbeviste påstander om at Tobias under krigen tjenestegjorde i Geheime Feldpolizei, belastet hans omdømme ytterligere. Likevel fikk Tobias’ argumentasjon for at van der Lubbe var alene om brannstiftelsen bred tilslutning fra faghistoriske miljøer i landet.

Nye rettslige etterspill

Gisevius kritiserte Tobias’ artikkelserie i fire artikler publisert i den tyske avisen Die Zeit i 1960 og gjentok at Gewehr hadde satt fyr på Riksdagen. Det resulterte i at Gewehr, som konsekvent nektet for enhver befatning med brannen, saksøkte Gisevius og fikk Oberlandesgericht Düsseldorfs medhold i februar 1962. I en kjennelse som vitnet om dårlig skjult sympati for naziregimet, dømte retten Gisevius til å betale saksomkostningene og påla ham å trekke tilbake påstandene sine om Gewehr og aldri gjenta dem. Statsadvokaten i Düsseldorfs etterforskning av Gewehr i årene 1960–1962 for brannstiftelse endte i henleggelse.

Gisevius anket dommen inn for ankedomstolen, som fant at Gewehrs medvirkning verken kunne bevises eller motbevises, samt at bevisene ikke entydig utpekte van der Lubbe som eneste skyldige. Retten dømte ikke Gisevius til å trekke tilbake påstanden om Gewehr, men påla ham å avstå fra å gjenta den. Forbundsrepublikkens høyesterett avviste i 1966 Gisevius’ ankebegjæring. Ankerundene frembrakte ikke nye beviser og det gjorde heller ikke søksmålet som Gewehr fulgte opp med å anlegge mot både Die Zeit og Gisevius. Etter nye høringer og anker ble saken endelig avgjort av Oberlandesgericht Düsseldorf i 1969 med en kjennelse som dømte Die Zeit og Gisevius til å betale Gewehr henholdsvis 30 000 DM og 26 307 DM i oppreisning.

Gewehrs injuriesak ble siste gangen påstått involverte nasjonalsosialister i riksdagsbrannen var part i en rettsprosess eller pågående politietterforskning knyttet til hendelsen. Andre SA-menn, navngitte som navnløse, ble både før og etterpå nevnt som mulige deltagere i brannen eller en konspirasjon rundt denne. I tillegg har tallrike, ofte gjensidig utelukkende, versjoner som beskriver nasjonalsosialisters angivelige medvirkning i brannstiftelsen sirkulert. Ingen av påstandene har ved nærmere undersøkelser styrket tesen om nasjonalsosialistiske brannstiftere. Diskusjonene om ansvarsforholdene rundt brannen har imidlertid forblitt politisk ladet og dels følelsesladde, ettersom hendelsen inngår som et sentralt ledd i en begivenhetsrekke som førte frem til innføringen av en nasjonalsosialistisk ettpartistat og et brutalt diktatur i Tyskland. Denne omstendigheten har også undergravd faglige forsøk på å bevise eksistensen av en nasjonalsosialistisk konspirasjon, slik det skjedde da en kildesamling i to bind, utgitt av en gruppe historikere i henholdsvis 1972 og 1978, Der Reichstagsbrand: Eine wissenschaftliche Dokumentation, senere viste seg å bestå gjennomgående av forfalskede dokumenter. Helt siden Tobias’ artikler og bok har det blant forskere på feltet Nazi-Tyskland, med noen unntak, vært enighet om at van der Lubbe var alene om riksdagsbrannen. En utbredt oppfatning er at Hitler og hans nære partikrets var svært raske med å utnytte riksdagsbrannen til egen politiske fordel eller trodde oppriktig at brannen var startskuddet for et kommunistisk kupp. Samtidig erkjennes det i dag at de ennå ubesvarte spørsmålene rundt brannen neppe noensinne vil komme nærmere endelige svar.

Dommen mot van der Lubbe for høyforræderi ble opphevet av Landgericht Berlin i Vest-Berlin i 1967 og dødsdommen omgjort til åtte års fengsel i strafferegisteret. Samme domstol frikjente i 1980 van der Lubbe også for brannstiftelsen, men kjennelsen ble året etter omstøtt av ankedomstolen. I 2008 ble hele dommen opphevet. Det skjedde på grunnlag av en lovgivning fra 1998, som tillot annullering av rettsstridige straffedommer avsagt under naziregimet, og med begrunnelsen at domfellelsen hadde vært politisk motivert. Domstolen tok imidlertid ikke stilling til om van der Lubbe rent faktisk hadde tent på Riksdagen.

2019: Gjennombrudd i brannmysteriet?

26. juli 2019 avslørte den tyske avisen Hannoversche Allgemeine Zeitung funnet av et hittil ukjent vitneutsagn, avgitt under ed til Amtsgericht Hannover i 1955 av Hans-Martin Lennings (1904–1962). Han hadde i februar 1933 tilhørt en spesialtropp i SA og ikke tidligere figurert i beretninger om riksdagsbrannen. Lennings' forklaring gikk ut på at han på oppdrag, sammen med to andre SA-menn, hadde hentet Marinus van der Lubbe, kjørt ham til Riksdagsbygningen og ført ham inn i bygningen på et tidspunkt da denne allerede var i brann. Nyheten om dokumentfunnet vakte raskt betydelig oppsikt, også langt utenfor Tysklands grenser, og ble på en rekke hold tatt som endelig bevis på nasjonalsosialistenes skyld i brannen og van der Lubbes uskyld. Vitnemålet skilte seg ut ved å være den første kjente kilden der en person sto frem som medskyldig til riksdagsbrannen. Lennings oppga å ha handlet på oppdrag fra Karl Ernst, men forklaringen inneholdt ikke opplysninger som gjorde det mulig å identifisere eventuelle andre medhjelpere.

I etterkant av offentliggjøringen reiste historikere sterk tvil om Lennings' forklaring var en riktig gjengivelse av hendelsesforløp rundt riksdagsbrannen. Det kom frem dokumentasjon som viste at Lennings senere på 1930-tallet havnet under psykiatrisk behandling og at han da var blitt diagnostisert som «psykopat», samt beskrevet i en legeattest som «ustødig, instinktiv rastløs, svindlersk og løgnaktig.» Videre harmonerte ikke forklaringen til Lennings med de mange vitneutsagnene innhentet under etterforskningen av riksdagsbrannen. En rekke vitner fortalte at de hadde sett van der Lubbe i nærheten av riksdagsbygningen i forkant. Saken utviklet seg til det den britiske historikeren Richard J. Evans (født i 1947) omtalte som et eksempel på massemedier som var for raske til å trekke konklusjoner som ikke var understøttet av øvrige beviser.

Papirene fra politiets etterforskning og rettsvesenets behandling av riksdagsbrannen, omfattende 50 494 sider, var lenge ansett som tapt. De ble tatt som krigsbytte av den sovjetiske hæren i 1945, brakt til Moskva og oppbevart der inntil sovjetiske myndigheter i all stillhet i 1982 donerte dem til SEDs partiarkiv i Øst-Berlin. Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble materialet overført til Bundesarchiv (Forbundsarkivet) i Berlin, hvor det siden 1992 har vært tilgjengelig for forskning. Arkivmaterialet er fordelt på 207 bind og plassert i arkivet til Oberreichsanwalt beim Reichsgericht (arkivsignatur R 3003).

Papirene fra Fritz Tobias' langvarige granskninger av riksdagsbrannen ble i 2013, to år etter hans død, avlevert til Bundesarchiv i Koblenz, hvor det oppbevares som arkivet Sammlung Tobias, Fritz (arkivsignatur ZSG 163). Materialet var ved avleveringstidspunktet fordelt på 2000 ringpermer og omfatter, etter at det i 2017 var ferdigordnet og gjort tilgjengelig, 724 arkivstykker. I Tobias’ etterlatte papirer ble også forklaringen til Hans-Martin Lennings funnet. Tobias nevnte aldri beretningen i noen av sine arbeider og festet tilsynelatende ikke lit til den, trolig etter å ha blitt advart om Lennings' fantasifulle omgang med fakta av dennes bror Heinrich.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Artikkelserien til Fritz Tobias i Der Spiegel, «Reis Dem opp, van der Lubbe»:

Litteratur

  • Bahar, Alexander og Wilfried Kugel: Der Reichstagsbrand. Geschichte einer Provokation (Neue Kleine Bibliothek: Köln, 2013)
  • Deiseroth, Dieter (red.): Der Reichstagsbrand und der Prozeß vor dem Reichsgericht (Tischler Verlagsgesellschaft: Berlin, 2006)
  • Evans, Richard J.: The Coming of the Third Reich (Allen Lane: London, 2003)
  • Evans, Richard J.: The Third Reich in Power (Allen Lane: London, 2005)
  • Evans, Richard J.: The Hitler Conspiracies (Oxford University Press: Oxford, 2020)
  • Giebeler, Marcus: Die Kontroverse um den Reichstagsbrand. Quellenprobleme und historiographische Paradigmen (Peter Lang Gmbh: München, 2010)
  • Grüttner, Michael: Brandstifter und Biedermänner. Deutschland 1933–1939 (Klett-Cotta: Stuttgart, 2015)
  • Hett, Benjamin Carter: Burning the Reichstag. An investigation into the Third Reich's enduring mystery (Oxford University Press: Oxford, 2014)
  • Kellerhoff, Sven Felix: Der Reichstagsbrand. Die Karriere eines Kriminalfalls (Weltbild: Berlin, 2008)
  • Kershaw, Ian: Hitler 1889–1936. Hubris (Allen Lane: London, 1998)
  • Koch, Hansjoachim Wolfgang (red.): Aspects of the Third Reich (Macmillan: London, 1985)
  • Podewin, Norbert og Lutz Heuer: Ernst Torgler. Ein Leben im Schatten des Reichstagsbrandes (Trafo: Berlin, 2006)
  • Tobias, Fritz: Der Reichstagsbrand. Legende und Wirklichkeit (Grote: Rastatt, 1962)
  • Tobias, Fritz og Fred Duswald: Polit-Kriminalfall Reichstags-Brand. Legende und Wirklichkeit (Grabert Verlag: Tübingen, 2011)
  • Wendt, Bernd Jürgen: Das nationalsozialistische Deutschland (Leske Budrich: Opladen, 2000)

Kommentarer (5)

skrev Sigmund Stendal

Iflg nye opplysninger tyder det likevel på at nazistene var ansvarlig for brannen.
(Jf Nrk, Wikipedia eller Aftenposten)

svarte Gunnar D. Hatlehol

De opplysningene du viser til ble offentliggjort i avisen Hannover Allgemeine Zeitung i juli 2019 og ble siden plukket opp av mange andre medier. Utgangspunktet er oppdagelsen av en forklaring avgitt i 1955. Denne forklaringen finner du avbildet nederst i vår artikkel , som nå har blitt kraftig utvidet og oppdatert for å gi leseren et mye bedre grunnlag for å sette seg inn i et svært komplisert historisk saksområde. Originaldokumentet med forklaringen, som stammer fra en Hans-Martin Lennings, finner du nederst i artikkelen. Dokumentfunnet er også diskutert i et avsluttende avsnitt. Det hører med til historien at forklaringen til Lennings var delvis kjent fra før. Det vil si: En versjon som gjenga utdrag av forklaringen, der Lennings selv var anonymisert, ble omtalt i en bok som utkom i 2001. Også disse "nye opplysningene" må behandles kildekritisk og når alt kommer til alt bidrar de ikke til at historien om Riksdagsbrannen må skrives om. Det er det bred enighet om blant historikere som er spesialister på denne delen av Nazi-Tysklands historie.

skrev Jon Storm-Mathisen

Kan SNL korrigere og oppdatere oppslaget om Riksdagsbrannen?
SNL bør være like oppdatert og opplysende som f eks Wikipedia.
Temaet er aktualisert av USAs avtroppende president.
https://no.wikipedia.org/wiki/Riksdagsbrannen
https://www.nrk.no/urix/riksdagsbrannen-kan-vaere-oppklart-_-86-ar-etter-1.14640499

svarte Ida Scott

Hei! Tusen takk for kommentar. Fagansvarlig for kategorien har fått beskjed, og artikkelen er på lista hans over artikler som trenger oppdatering. Vi ber om forståelse for at våre fagansvarlige ofte har stort arbeidspress og derfor ikke alltid har mulighet til oppdatere en artikkel med én gang det skjer noe på området. SNL er heller ikke ment å være en kanal for "nyheter", men for etablert forskning. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

svarte Gunnar D. Hatlehol

Da har fagansvarlig skrevet en helt ny artikkel om Riksdagsbrannen for vårt tid, solid forankret i den omfattende forskningen som er gjort på temaet. Forhåpentligvis vil du finne den minst like oppdatert og opplysende som Wikipedia eller andre kanaler det er naturlig å sammenligne oss med. Og forhåpentligvis vil artikkelen vår tjene som en god veiviser dersom du skulle ønske å gå til kildene for å fordype deg enda mer i temaet Riksdagsbrannen.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg