dolkestøtlegenden

Karikaturtegning fra 1924 som viser sosialdemokratene Philipp Scheidemann og Matthias Erzberger dolke tyske soldater i ryggen. På tegningen står det «Deutsche, denkt daran!» («Tysker, husk det!»).
Scheidemann proklamerte Republikken Tyskland 9. november 1918, mens Erzberger var mannen som undertegnet våpenstillstanden to dager senere.

Dolkestøtlegenden var en myte som fikk utbredelse i Tyskland de første årene etter første verdenskrig. Myten gikk ut på at Tysklands nederlag i krigen skyldtes svik på hjemmefronten som følge av sosialistisk og defaitistisk propaganda, og ikke det militære styrkeforholdet ved fronten («dolkestøtet i ryggen på de seierrike tropper»).

Faktaboks

Etymologi
av tysk die Dolchstosslegende

Dolkestøtlegenden var et forsøk på å rasjonalisere Det tyske keiserrikets krigsnederlag og legge ansvaret for nederlaget på Tysklands sivile regjering under krigen, fremfor på den militære ledelsen. Myten undergravde også legitimiteten til det etterfølgende regimet, som etablerte Weimarrepublikken.

I ettertid har fremfor alt Adolf Hitler og nasjonalsosialistene blitt assosiert med dolkestøtlegenden. Nazistpartiet NSDAP dyrket en antisemittisk dolkestøtlegende som inkluderte en fortelling om at en jødisk konspirasjon hadde forrådt den tyske hæren under første verdenskrig.

Ringvirkningene av dolkestøtlegenden fortsatte å gjøre seg gjeldende under andre verdenskrig. Forestillingene om at svik knyttet seg til Tysklands militære sammenbrudd i 1918 ble for mange tyskere en begrunnelse for å avstå fra å opponere mot naziregimet.

Bakgrunn

Tyske soldater vender tilbake til Berlin etter våpenstillstanden, november 1918.

Tysklands feilslåtte våroffensiv på vestfronten, fra 21. mars til 18. juli 1918, påførte hæren veldige tap i mennesker og materiell, og gjorde landets strategiske situasjon enda mer håpløs. Med hærens offensive kraft borte, frontavdelingene utmattet og moralen blant mannskapene sviktende, nærmet frontlinjene seg Tysklands grenser. Likevel forsøkte det tyske propagandaapparatet like til oktober 1918 å gi befolkningen inntrykk av at krigseieren var innen rekkevidde.

Nyheten om våpenstillstanden måneden etter nådde en stort sett mentalt uforberedt befolkning. Nederlaget ble for den vanlige tysker enda vanskeligere å forholde seg til siden krigsmotstanderen ennå ikke stod inne på tysk territorium, og store områder i Øst-Europa fortsatt var tyskokkupert. Befolkningens søken etter forklaringer som kunne gi et tilsynelatende uforståelig krigsnederlag mening, ga grobunn for forestillinger om at nederlaget skyldtes forræderi i egne rekker. Slike ideer spilte videre på insinuasjoner fra ledende tyske militære siden 1916 om at tilbakeslagene ved fronten egentlig skyldtes sivil inkompetanse og indre motarbeidelse.

Fredsforhandlingene som ledet til Versailles-traktaten i juni 1919 vakte sterke reaksjoner i Tyskland på tvers av politiske skillelinjer. Tyskland hadde ikke blitt invitert med som forhandlingspart, men ble presentert for et avtaleutkast med knallharde betingelser, som tyske myndigheter først gikk med på å undertegne etter et regjeringsskifte og under trussel fra de allierte om å invadere landet.

I respons på debatten som oppstod om Tysklands krigsskyld og krigsutfallet, nedsatte den tyske Riksdagen 21. august 1919 en granskningskommisjon (Untersuchungsausschuss für die Schuldfragen des Weltkrieges) for å undersøke Tysklands ansvar for at første verdenskrig startet, vurdere hvilke muligheter Tyskland hadde hatt til å oppnå en forhandlingsløsning før det militære sammenbruddet, ta stilling til om Tyskland brøt internasjonale lover under krigens gang, samt finne svar på hva som forårsaket sammenbruddet ved fronten og innenlands. Underkomiteen som fikk i oppgave å utrede sistnevnte spørsmål gjennomførte 122 møter frem til 1927. Arbeidet resulterte i 12 bind, og sjette bind, publisert i 1928, omhandlet dolkestøtspørsmålet.

Debatten om «dolkestøtet»

Jødene var blant gruppene som fikk skylden for Tysklands nederlag i første verdenskrig. Østerriksk postkort fra 1919 der en karikert jøde dolker en tysk soldat i ryggen.
Friedrich Ebert, Tysklands president fra 11. februar 1919 til sin død 25. februar 1925. Han var en sentral person i dolkestøtdebatten og ble utsatt for jevnlige anklager fra den politiske høyresiden om medskyldighet i Tysklands krigsnederlag.
Bundesarchiv.
Lisens: CC BY ND 3.0

Under sitt vitnemål ved underkomiteens høring 18. november 1919 fortalte Tysklands generalstabssjef, generalfeltmarskalk Paul von Hindenburg, feilaktig at den britiske general Frederick Maurice hadde sagt til ham: «Den tyske armé har blitt dolket bakfra.» Hindenburg hadde beholdt sin høye aktelse i allmennheten også etter krigen, og dolkestøt-metaforen kom deretter i vanlig bruk. Også Hindenburgs nestkommanderende under krigen, general Erich Ludendorff, la hovedskylden for krigstapet på en indre fiende fremfor på militæret. Både Hindenburg og Ludendorff gjorde seg til talsmenn for dolkestøt-myten, i likhet med andre toneangivende tyske militære ledere, enda det var de to som opprinnelig anmodet keiser Wilhelm 2 om å søke våpenstillstand, seks uker før denne kom i stand.

I det offentlige rom fikk påstandene om dolkestøtet først og fremst funksjon som partipolitisk virkemiddel for å mobilisere den nasjonalistiske velgermassen og splitte sosialistene. Det konservative høyre og det radikale høyre gjorde felles sak og frontet dolkestøtlegenden, i det som også ble et angrep på den nyopprettede republikkens legitimitet. Flere forskjellige versjoner av dolkestøtlegenden vokste frem. I noen versjoner ble den samlede politiske venstresiden beskyldt for å ha medvirket til hærens sammenbrudd, mens andre versjoner la skylden på den ytterste venstrefløyen.

Også mer moderate versjoner av dolkestøt-tesen ble lansert. En del moderate politikere trakk linjer fra generalstreiken i mars 1918 og revolusjonen som startet i november det året. De argumenterte for at disse hendelsene ledet til den påfølgende oppsmuldringen av hæren, med den følgen at Tyskland ikke disponerte en troverdig forsvarsstyrke mens fredsforhandlingene i Versailles pågikk. Hadde det motsatte vært tilfelle, lød argumentet, kunne de allierte ha blitt beveget til å godta fredsbetingelser som var mindre ugunstige for Tyskland. Generalløytnant og militærhistoriker Hermann von Kuhl mente at krigsnederlaget skyldtes en kombinasjon av de alliertes militære overlegenhet og demoraliseringen av egne hærstyrker gjennom hjemlig revolusjonær agitasjonsvirksomhet. Slik han vurderte det burde dessuten den tyske hæren ha falt tilbake til en sterkere forsvarslinje, hvor den kunne ha holdt stand og dermed gitt Tyskland en bedre forhandlingsposisjon foran en våpenstillstandsavtale.

Aktører innenfor den antisemittiske bevegelsen, samt den høyreradikale avisen Deutsche Zeitung, fremmet den mest radikale versjonen av dolkestøtlegenden, der krigsnederlaget ble koblet til en jødisk konspirasjon.

Dolkestøtlegenden ble et tilbakevendende tema i den politiske debatten i Tyskland, og hadde særlig sprengkraft i årene 1919–1920 og 1924–1925. Underkomiteen la i 1925 frem sin utredning, bestående av en flertallsinnstilling og to mindretallsinnstillinger. På grunnlag av dette materialet konkluderte den tyske riksdagens flertall med at Tysklands krigsnederlag skyldtes et kompleks av årsaker og at skyld ikke burde rettes mot noe konkret hold. Etter Hindenburgs innsettelse som president i 1925, og med overgangen til mer stabile samfunnsforhold, gled dolkestøtlegenden i bakgrunnen som politisk faktor. Innen tre år hadde den forsvunnet helt fra dagsordenen til alle politiske partier bortsett fra NSDAP.

Nasjonalsosialistenes dolkestøtlegende

Løpeseddel fra Reichsbund jüdischer Frontsoldaten som svar på antisemittiske dolkestøtanklager i 1920. Rundt 85 000 jødiske soldater tjenestegjorde for Tyskland under første verdenskrig. 12 000 av dem falt i strid. På løpeseddelen står det: «Til den tyske moren. 12 000 jødiske soldater har falt i krig med ære for fedrelandet. Kristne og jødiske helter har sammen kjempet og hviler sammen på fremmed jord. 12 000 jøder falt i kamp! Blindt, rasende parti-hat stopper ikke ved foten av de dødes graver. Tyske kvinner, tål ikke at den jødiske moren blir hånet i sin smerte. Riksforbundet jødiske frontsoldater.»

I ettertid har fremfor alt Adolf Hitler og nasjonalsosialistene blitt assosiert med dolkestøtlegenden. Begrepet «dolkestøtet» benyttet de riktignok sjelden i sin politiske kommunikasjon, selv om de fra første stund omfavnet denne konspirasjonsteorien. I stedet foretrakk NSDAP betegnelsen «Novemberforbryterne» på kreftene de hevdet hadde beseiret Tyskland under krigen. Begrepet henspilte på måneden da Tyskland inngikk våpenstillstandsavtalen i 1918, var rettet mot den til enhver tid sittende tyske regjeringen og ble tatt i alminnelig bruk av Hitler etter Frankrikes okkupasjon av Ruhr i januar 1923. Tidligere hadde Hitler dels forklart krigsnederlaget med den tyske befolkningens karakterløshet og feighet, men fordi slike retoriske utfall motvirket hans ambisjoner om økt velgeroppslutning, gikk han heretter over til å frikjenne den tyske hæren for skyld i nederlaget. I sine senere taler varslet Hitler stadig et fremtidig oppgjør med «Novemberforbryterne», som han holdt ansvarlig for både våpenstillstanden og Versaillestraktaten.

Dolkestøtmyten som NSDAP dyrket fikk også en sterk antisemittisk slagside idet det inngikk i fortellingen at en jødisk konspirasjon hadde forrådt den tyske hæren under første verdenskrig. Nasjonalsosialistenes versjon av dolkestøtlegenden skilte seg ut fra andre versjoner på den tyske politiske høyresiden ved å hevde at Tyskland i november 1918 hadde hatt krigsseieren innenfor nær rekkevidde. NSDAP var et marginalt parti og ingen landsdekkende aktør i de årene da den nasjonale debatten om dolkestøtlegenden pågikk mest aktivt, men opplevde i årene etter 1928 en kraftig vekst i velgertilstrømningen. Det påståtte sviket ved krigens slutt ble et nøkkeltema i partiets propaganda mot Weimarrepublikkens regjering, særlig etter at Tyskland gikk inn i den økonomiske krisen mot slutten av 1920-tallet.

Konsekvenser

Utbredelsen av dolkestøtlegenden førte ikke til Weimarrepublikkens fall, men forble et destabiliserende element for dens ulike regjeringer. Ringvirkningene av myten fortsatte å gjøre seg gjeldende under andre verdenskrig. Forestillingene om at svik knyttet seg til Tysklands militære sammenbrudd i 1918 ble for mange tyskeres vedkommende en begrunnelse for å avstå fra å opponere mot naziregimet, mens eksistensen av dolkestøtlegenden styrket de alliertes besluttsomhet om å føre krig inntil Tyskland kapitulerte betingelsesløst, for slik å hindre en lignende legende i å oppstå i etterkrigstidens tyske samfunn.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Barth, Boris: Dolchstoßlegenden und politische Desintegration. Das Trauma der deutschen Niederlage im Ersten Weltkrieg 1914-1933 (Düsseldorf: Droste, 2003)
  • Gross, Gerhard P.: Das Ende des Ersten Weltkriegs und die Dolchstosslegende (Ditzigen: Reclam, 2018)
  • Krumeich, Gerd: Die unbewaltigte Niederlage. Das Trauma des Ersten Weltkriegs und die Weimarer Republik (Freiburg: Herder, 2018)
  • Stephenson, Scott: The Final Battle. Soldiers of the Western Front and the German Revolution of 1918 (Cambridge: Cambridge University Press, 2009)
  • Sammet, Rainer: 'Dolchstoss'. Deutschland und die Auseinandersetzung mit der Niederlage im Ersten Weltkrieg (1918-1933) (Berlin: Trafo, 2003)
  • Vasik, George S. og Mark R. Sadler (red.): The Stab-in-the-Back Myth and the Fall of the Weimar Republic. A History in Documents and Visual Sources (London: Bloomsbury, 2016)
  • Das Werk des Untersuchungsausschusses der Deutschen Verfassungsgebenden Nationalversammlung und des Deutschen Reichstages 1919–1926. Verhandlungen / Gutakten / Urkunden. Vierte Reihe. Die Ursachen des Deutschen Zusammenbruchs im Jahre 1918, 12 bind (Berlin, 1925-1929)

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg