Hugo Grotius. Utsnitt av et kobberstikk av Willem J. Delff etter portrett av Michiel van Miereveld ca. 1615.

Fri. fri

Hugo Grotius, egentlig Hugo el. Huigh de Groot, nederlandsk humanist og folkerettslærd. Grotius tilhørte en ansett slekt i Delft, og viste tidlig usedvanlige evner og kunnskaper. Allerede 8 år gammel skrev han dikt på latin. Han ble student i Leiden 1594 (11 år gammel), dr.juris i Orléans 1598, advokat i Haag 1599.

Grotius hadde senere embetsstillinger som advokatfiskal (offentlig anklager) for Holland, Zeeland og West-Friesland (1607) og ble 1613 rådspensjonær (høyeste embetsmann) i Rotterdam og medlem av Staaten-Generaal. Han hadde også oppdrag som offentlig rikshistorieskriver. På grunn av disse stillinger i den offentlige administrasjon ble han trukket inn i den religionspolitiske strid, som endte med at Jan van Oldenbarnevelt 1618 ble dømt til døden og Grotius til livsvarig fengsel. Ved sin hustrus hjelp slapp Grotius i 1621, gjemt i en bokkasse, ut av Loevestein festning, og flyktet til Frankrike, hvor han fikk en årlig understøttelse av Ludvig 13. Han vendte i 1631 tilbake til Nederland, men måtte igjen forlate landet.

I 1634 utnevnte den svenske regjeringen ham til Sveriges ambassadør i Paris. I 1645 ble Grotius kalt til Sverige, hvor han ble underrettet om at han ikke lenger var ønsket som ambassadør i Paris. Dronning Kristina ville i stedet gi ham tjeneste hos seg i Stockholm, noe han avslo. På veien tilbake forliste skipet i Østersjøen et sted ved kysten av det som i dag er Polen. Som følge av påkjenningene av en påfølgende lang, strabasiøs reise, døde Grotius i Rostock, 62 år gammel. 

Grotius regnes som den siste store humanist innenfor den nederlandske humanisttradisjon. Hans forfattervirksomhet var allsidig og omfattet typisk humanist-arbeid som nyutgivelse av antikkens verker, historiske, teologiske og juridiske verk og egen diktning, alt preget av humanismens universelle idé. Størst ry har han som folkerettsforfatter. Grotius behandlet folkeretten på grunnlag av den såkalte naturrett, mens de senere positive retninger bygger på sedvane og traktatpraksis.

Blant hans viktigste verk på dette området er Mare liberum (Fritt hav), som utkom anonymt 1609. Her imøtegår han portugisernes krav på herredømmet over de hav som lå opp til de land de hadde oppdaget, og hevder at alle nasjoner har samme frihet til seilas på det åpne hav. Som hans hovedverk regnes De jure belli ac pacis (Om krigens og fredens rett), skrevet i hans første Paris-tid, og utgitt i 1625. I dette store folkerettslige og rettsfilosofiske arbeid la Grotius grunnlaget for en frigjøring av naturretten fra den tidligere avhengighet av religionen, men uten å ta avstand fra denne. Hans budskap om at det også overfor fienden gjaldt en evig og ukrenkelig lov gjorde sterkt inntrykk, forkynt som det ble midt under Trettiårskrigens redsler. Verket la grunnen til den moderne folkerett, selv om mange nyere folkerettslærde har forlatt det naturrettslige grunnlag Grotius bygde på, og i stedet spør etter det som er positivt fastslått i sedvane og traktatpraksis.

Av hans historiske verk regnes Annales et historiae de rebus belgicis (De nederlandske statsannaler og historie, utg. 1657) som et storverk i nederlandsk historieskrivning. På det teologiske område skrev han under sitt fengselsopphold lærediktet Bewijs van den waren Godsdienst, som fikk en meget stor utbredelse, også på andre språk, og som han senere bearbeidet til det latinske prosaskrift De veritate religionis christianae (Om den kristne religions sannhet, 1627).

På det religiøse område arbeidet Grotius for kirkens enhet, og han anses som en viktig foregangsmann for økumenikk. Også som dikter inntar han en ikke ubetydelig plass med sine tre latinske dramaer. Det første er Adamus exul (1601), tragedien om syndefallet. Det andre, Christus patiens (1608) behandler Kristi lidelseshistorie, og det tredje, Sophompaneas (1635) Josefs forsoning med sine brødre.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.