marxistisk filosofi

Særlig ideen om og begrepet historisk materialisme har en viktig posisjon i den marxistiske filosofien. Ifølge den historiske materialismen styres samfunnets utvikling av basis, hvilket vil si produksjonsforholdene og produktivkreftene i et samfunn. De fenomenene som tilhører overbygningen, herunder lover, kunst, filosofi og politikk, har en sekundær rolle og endres i kraft av endringer i basis.

Marx var imidlertid selv uklar på om det var snakk om et deterministisk forhold mellom basis og overbygning eller ikke. Dette har derfor vært et tilbakevendende tema innenfor marxistisk filosofi og har resultert i to store, fortsatt pågående debatter:

1. Hva mente Marx egentlig om forholdet mellom basis og overbygning? I denne debatten har målestokken for sannhet vært Marx' skrifter.
2. Uavhengig av Marx' mening, hvordan skal man forstå forholdet mellom basis og overbygning? I denne debatten har målestokken for sannhet vært historiens utvikling slik den har utspilt seg i virkeligheten. De to debattene har imidlertid ofte gått over i hverandre.

Et eksempel på en meget deterministisk fortolkning av Marx er Paul Lafargue, som argumenterte for at endringer i overbygningen kun var et resultat av endringer i basis.

Den italienske filosofen Antonio Gramsci, derimot, argumenterte for viktigheten av å kontrollere den kulturelle ideologien i et samfunn for å kunne gjennomføre en vellykket revolusjon. Dette betød med andre ord at endringer i overbygningen, ifølge Gramsci, kunne bidra til endringer i basis.

Et ytterligere trekk som kjennetegner marxistisk filosofi, er kritikken av kapitalismen. Marx' historiske materialisme innebærer en spådom om at det kapitalistiske samfunnet vil oppløse seg selv som et resultat av indre motsetninger og erstattes av det klasseløse samfunnet. Dette er også en tematikk som har generert to betydelige diskusjoner innenfor den marxistiske filosofien.

Den første diskusjonen omhandler hvorvidt overgangen fra kapitalisme til kommunisme er en nødvendig overgang som kommer til å skje uavhengig av viljen og innsatsen til konkrete mennesker, eller om dette er noe som må jobbes aktivt for, og som følgelig også kan feile om denne viljen er fraværende.

Den andre diskusjonen er knyttet til hvorvidt denne endringen vil skje i ett stort eller flere små skritt.

Her er Marx selv mindre tvetydig og argumenterte for at kapitalismens opphør måtte skje gjennom en revolusjon, selv om eksempelvis hans støtte til lovgivning for regulert arbeidstid også vitner om visse reformistiske tendenser.

Striden mellom de revolusjonære og reformistene begynte allerede på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Rosa Luxemburg var et eksempel på en overbevist revolusjonær og mente at skrittvise endringer i samfunnet som kom proletariatet til gode, var et hinder snarere enn en støtte for revolusjonen.

Eduard Bernstein, som var en av sosialdemokratiets første ideologer, argumenterte på sin side for at det nettopp var ved hjelp av skrittvise reformer man kunne endre samfunnet til arbeiderklassens fordel.

Imidlertid er det verdt å legge til at den gang sto sosialdemokratene marxistene mye nærmere enn det som er tilfellet i dag. Spørsmålet om revolusjon eller reformer var derfor i stor grad et spørsmål om strategi, og ikke om ulike målsetninger.

Etter at realitetene i Josef Stalins regime, og de mange millioner som døde av sultkatastrofer, og de mange tusen som ble henrettet av politiske grunner, ble kjent i Vesten, oppsto en ny teoretisk utfordring for den marxistiske filosofien. Hvordan kunne man på den ene siden bevare kritikken av kapitalismen, uten på den andre siden å ende opp med å forsvare et regime med flere totalitære trekk?

Før Stalin hadde såkalt ortodoks marxisme stått sterkt – en doktrine som hevdet at den eneste kilden til sannheten om virkeligheten var å finne Marx' skrifter. En representant for dette var blant annet Karl Kautsky. På grunn av stalinismen ble det imidlertid påtvingende å undersøke hvorvidt det var noe ved Marx' filosofi i seg selv som ledet i en totalitær retning, og i så tilfelle hvilke teoretiske endringer som måtte gjøres for å bøte på dette.

Frankfurter-skolens «marxisme med et menneskelig ansikt» er betegnende for det flere marxistiske filosofer søkte i etterkant av Stalins regime. Flere av representantene for Frankfurter-skolen endte imidlertid opp med å kun fokusere på kritikken av kapitalismen og var meget sparsomme med forslag til alternative samfunnsformer. Et illustrerende eksempel i så måte er Theodor W. Adorno.

Denne innfallsvinkelen – at kritikken av det bestående står i sentrum, framfor å lage utkast til alternativer – kan sies å være karakteristisk også for Marx' egen filosofi. Marx vier adskillig mer plass i sine skrifter til å beskrive hva som er galt med det nåværende samfunnet, og hvorfor det uunngåelig kommer til å opphøre, enn å beskrive hvordan det framtidige samfunnet skal organiseres. Denne negative funksjonen ble trukket frem av Karl Korsch som et av marxismens fremste kjennetegn – en tese som ser ut til å holde seg relativt godt, også om man anvender den på samtidens marxistiske filosofer som eksempelvis Alain Badiou, Jacques Rancière eller Slavoj Žižek.

• marxisme
• nymarxisme
• marxisme-leninisme
• leninisme
• kommunisme
• eurokommunisme
• austromarxisme

• For en samling av de fleste av Marx' tekster besøk Marxists Internet Archive.
• For et bredt utvalg av utgivelser av nålevende og tidligere marxistiske filosofer besøk Verso books sine nettsider.
• Se Slavoj Žižek forelese over temaet "What does it mean to be a revolutionary today?" i denne Youtube-videoen.

• Kołakowski, Leszek, Main Currents of Marxism, 2005. Finn boken i Bibsys.
• Fraser, Ian & Lawrence Wilde, The Marx Dictionary, 2011.