Reservat i USA
Ved begynnelsen av 1900-tallet hadde urfolkene i Nord-Amerika mistet det meste av sine områder. Resten ble tildelt små reservater. Bildet viser innkjøringen til Duck Valley-reservatet på grensen mellom Idaho og Nevada i USA. Duck Valley er et av et dusin reservater i denne regionen som ble opprettet mellom 1877 og 1911 for shoshoner (samt mindre grupper av andre beslektede urfolk) etter at fangstmenn og nybyggere fra det østre USA hadde presset dem vekk fra sine opprinnelig områder.

Reservat er et landområde som blir satt av til eksklusiv bruk for en nasjons urbefolkning. Reservatene er karakteristiske produkter av europeisk kolonialisme.

Faktaboks

Uttale
reservˈat
Også kjent som

urfolksreservat

Kolonimaktene erobret stadig nye områder. For å ekspandere fordrev de den lokale befolkningen fra territoriene de ønsket å utnytte. De opprettet reservater, og stammer og folkegrupper ble tvangsflyttet til disse.

Ordet reservat kommer fra USA, der urbefolkningsgrupper reserverte et landområde for seg selv når de solgte ut territoriene sine til kolonimakten, ofte under press eller falske forutsetninger.

Nord-Amerika

To kvinner i et innu-reservat i Quebec.
.
Lisens: CC BY NC 2.0

I 1763 utstedte den britiske regjeringen en proklamasjon om planer for et reservat vest for Appalachene i Nord-Amerika (både USA og Canada). Ifølge denne skulle det være forbudt å annektere eller kjøpe jord tilhørende urbefolkningen. Det ble slått fast at urbefolkningene var suverene og uavhengige, med fulle rettigheter til egne besittelser.

Grensen ved Appalachene var aldri ment å vare evig, men ville kunne flyttes vestover ved behov gjennom rettslige prosesser. Grensen kunne også krysses av begge parter (urfolk og nybyggere), men man kunne bare kjøpe land på egen side.

I USA ble 1763-proklamasjonen fulgt opp av Indian Removal Act i 1830 og en serie lovgivninger kalt Nonintercource Act fra 1790 til 1834, som alle bidro til å forsterke ideen om reservater for urbefolkningen. Disse lovgivningene ga regjeringen rett til å inngå forhandlinger med enkeltgrupper, men siden urbefolkningen hadde lite handlingsrom, tok dette i praksis form som tvangsflytting. I løpet av hundre år måtte urbefolkningen avstå mesteparten av sine jakt- og dyrkningsområder til fordel for mindre fruktbare områder der økologien og livsbetingelsene varierte fra det de kjente og var vant med.

Både i USA og Canada har det vært vanlig at reservatene rommer flere ulike grupper. Noen ganger har dette vært et strategisk valg fra urbefolkningen selv, i håp om at det ville gi dem større handlingsrom. Andre ganger har det vært myndighetsbestemt. I begge land har det vært flere lange stridigheter mellom myndighetene og enkeltgrupper. I begge land har det også skjedd gjentatte brudd på opprinnelige avtaler fra myndighetenes side, uten at gruppene det gjelder har fått tilstrekkelig kompensasjon. I dag er livet på reservatene som regel preget av store sosiale utfordringer og lav levestandard.

På 1900-tallet ble det gjort forsøk på å få urbefolkningen til å oppgi sin stammeidentitet og dele reservatene opp i private eiendommer. Dette har imidlertid snarere bidratt til en gjenoppblomstring av kulturelle tradisjoner og verdier og en styrking av stammerådene. Men fortsatt er problemene mange og store.

Ytterst få av disse områdene gir tilstrekkelig næringsgrunnlag, enten det gjelder tradisjonell tilpasning eller andre, «moderne» måter å livberge seg på. Fordi urbefolkningen fremdeles regnes som suverene nasjoner, har de i USA egne lovgivinger som ofte avviker fra de statene de er innlemmet i. Det er derfor mange reservater som tillater pengespill og som driver kasinovirksomhet for å tekkes turister.

Sør- og Mellom-Amerika

Også i Latin-Amerika har det, særlig på 1900-tallet, funnet sted en fordriving av urbefolkninger fra distrikter som nasjonale og internasjonale interesser har lagt beslag på. I dag finnes det reservater og avgrensede urbefolkningsterritorier i Bolivia, Brasil, Colombia, Costa Rica og Peru.

I Bolivia har det vært store sosiale bevegelser for å sikre etablering av egne urfolksterritorier som et ledd i en større kamp om urfolks rettigheter. For enkelte folkegrupper i Brasil har reservatene vist seg å få katastrofale følger, både på grunn av en raskere spredning av smittsomme sykdommer og fordi næringsgrunnlaget svikter totalt.

I en regnskogsøkologi vil en reservatpolitikk lett innebære en «tvangstrøye» for befolkningen, og det tildelte området kan vise seg i siste instans ikke å representere noe særlig annet enn en gravplass. Urfolksterritoriene i Amazonasområdet blir også jevnlig invadert av nybyggere, ulovlig industri som tømmerhogst og gruvedrift.

Australia

I Australia ble det fra 1800-tallet oppretter reservater for landets urfolk, som inkluderer ulike aboriginer og øyfolk fra Torresstredet, som tok sikte på å holde urfolk og nybyggere atskilt. Dette var i utgangspunktet en velmenende handling fra kolonimyndighetenes side, på papiret ment for å beskytte urbefolkningen fra voldelige sammenstøt med nybyggerne. Effekten var likevel tvangsflytting til områder som var ukjente og der livsgrunnlaget var karrig.

Konsekvensen av denne tvangsflyttingen var blant annet at urbefolkningen mistet grunnleggende menneskerettigheter, som bevegelsesfrihet, selvråderett, omsorgsrett for egne barn og så videre. I tillegg ble de utsatt for tvangsinternering, og mange aboriginer-barn ble revet vekk fra familiene sine, noe som resulterte i det som har blitt kalt Australias stjålne generasjon.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg