Den reformerte kirke, fellesbetegnelse for kirker preget av Calvins reformasjon på 1500-tallet. Ifølge Calvin står reformert for en kirke som har vært igjennom en reformasjon og er «fornyet etter evangeliets orden». Som lutheranerne vendte kalvinistene seg mot pavens og tradisjonens autoritet og hevdet prinsippet om at Skriften alene skal være norm for de kristne. Se reformasjonen og kristendommen (historie).

Statistikken for antall reformerte er usikker, men anslås til ca. 45 millioner på verdensbasis.

Den reformerte kirke har i likhet med den lutherske bygd ned skillet mellom prester og lekfolk. Kirken ledes av presbytere eller eldste fra legfolket (se presbyterialforfatning), i tillegg til prester. Eldsterådet har ofte hatt ansvaret for å overvåke den kirkelige disiplin. I tillegg til prester og eldste finnes det to typer embeter til i kirken: lærere og diakoner. Biskoper finnes ikke, med unntak for den reformerte kirken i Ungarn.

Liturgien er svært enkel, med ordet og bønnen i sentrum. Kirken er oftest ren for billedlig kunst, da kalvinistene var enda mer kritiske enn lutheranerne til bruk av bilder og skulpturer i kirkene. Som den lutherske kirke har den reformerte to sakramenter, dåp og nattverd; sakramentene har her imidlertid ingen objektiv virkning, de er bare symboler som Gud ikke har bundet seg til.

Den reformerte kirke har tradisjonelt lagt sterk vekt på Bibelen som lov for alle livsområder, også for samfunnet. Den har vært preget av en puritansk, nøysom og disiplinert livsførsel. I dag har imidlertid denne puritanismen fått en mer moderat og åpen form.

Tanken om Guds suverenitet og Guds ære har medført en sterk vektlegging på læren om predestinasjon, dvs. læren om at Gud fra evig tid av har forutbestemt hvem som er utvalgt til frelse. Den reformerte kirke har forsøkt å utforme denne læren på en måte som ikke virker lammende på kristen livsutfoldelse og etisk motivasjon; forutbestemmelsen til frelse skal inspirere til et rett kristent liv, som det avgjørende tegnet, både for den troende selv og for verden, på at man er utvalgt.

Sosiologen Max Weber fremhevet dette som et hovedpunkt i protestantisk etikk, som han mente har spilt en nøkkelrolle som åndelig drivkraft for kapitalismens fremvekst. Ifølge Weber ble det særlig viktig for de reformerte at troens frukter skulle være synlige, da et vellykket verdslig liv var et tegn på at man hadde fremgang i det kristne livet og dermed var en av de utvalgte.

Mange viktige teologer har hatt sin bakgrunn i reformert tradisjon. Den mest kjente på 1900-tallet er Karl Barth.

På reformasjonstiden hadde den reformerte retningen sitt sentrum i Genève, Sveits, men bredte seg fort til flere områder i Europa, bl.a. til Frankrike, flere tyske landområder, Nederlandene og Skottland. Også for utviklingen av anglikansk kristendom ble innflytelsen fra reformert tradisjon viktig. De nasjonale reformerte kirkene utformet ulike bekjennelsesskrifter, hvor reformert lære ble sammenfattet på litt forskjellig vis. Blant de mest kjente er den sveitsiske Confessio Helvetica posteriorfra 1562, den tyske Heidelbergkatekismen fra 1563 og den engelske Westminster-konfesjonen utformet under borgerkrigen i 1646.

I Sveits, Skottland og i Nederlandene har det vært dominerende reformerte kirker helt siden 1500-tallet. I det katolske Frankrike ble den reformerte kirken med visse begrensninger godkjent 1598 med Det nantiske edikt.Ediktet ble opphevet i 1685, og mange reformerte utvandret da til Preussen, hvor de utgjorde en økonomisk og intellektuell elite på 1700-tallet. I Det tyske riket var de reformerte blitt offisielt godkjent som en konfesjon sidestilt med katolikker og lutheranere etter trettiårskrigen i 1648.

På slutten av 1900-tallet finner man tyngden av reformert kristendom i USA. Om lag halvparten av alle de ca. 45 mill. reformerte kristne bor her, og er tilsluttet enten presbyterianske eller såkalte unerte kirker. De fleste andre bor i de sentrale, reformerte områdene i Europa. Men også i andre verdensdeler finnes det store reformerte minoritetskirker. Bl.a. etablerte de nederlandske utflytterne allerede på 1600-tallet en reformert kirke i Sør-Afrika, og den har spilt en viktig rolle i Sør-Afrikas historie.

De reformerte kirkene har helt siden 1877 hatt en internasjonal sammenslutning, World Alliance of Reformed Churches holding the Presbyterian System, som avholder generalforsamling hvert 5. år. Det har fra reformert side vært drevet utstrakt misjonsarbeid og en god del økumenisk arbeid. Mellom reformerte og lutheranere ble det i 1973 inngått en avtale om nattverds- og prekenfellesskap i den såkalte Leuenbergkonkordien.

Det finnes ingen egen reformert eller presbyteriansk kirke i Norge, men den reformerte kirkes kirkeordning og enkle liturgi har øvd innflytelse på Den evangelisk-lutherske Frikirke og Norsk Luthersk Misjonssambands kirkedannelser på misjonsfeltene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.