middelalderen (musikk)

Neume-notasjonen tjente som støtte for hukommelsen for sangere som i prinsippet kunne melodiene utenat. På starten av 1000-tallet formulerte Guido fra Arezzo konseptet for et linjesystem. En rød og en gul linje hadde funksjonen av en F- og en c-nøkkel. Nå var det mulig å synge en ukjent sang bare ved å lese notasjonen uten hjelp fra en annen sanger.

Neume-notasjonen ga opprinnelig ingen informasjon om nøyaktig tonelengde. Problemet ble først løst rundt 1260–1280, da teoretikere som Franco av Köln beskrev reglene til den såkalte mensuralnotasjonen. Den var et perfekt verktøy for å notere komplekse rytmer i selvstendige stemmer som klinger samtidig. På samme måte som vårt moderne system med takter baserer den mensurale notasjonen seg på en abstrakt deling av tidsenheter. Det ligger imidlertid ikke noen iboende faste aksentueringsmønstre i mensuralnotasjonen, slik som i vårt takt-begrep. Vår taktstrek ble innført ganske sent, i løpet av 1400–1500-tallet. Bindebuen kom først på 1500-tallet.

I middelalderen brukte og forfinet man eldre instrumenter som fløyte, horn og harpe, trompet-varianter uten ventiler (i Norge: luren). Det ble også utviklet viktige nye instrumenter. Et eksempel er lutt, som delvis ble utviklet på grunn av kontakt med orienten og/eller den muslimske kulturkretsen. Andre typiske middelalderske instrumenter er sekkepipen og skalmeien (oboens forløper), fela og dreieliren (en blanding mellom et stryke- og et tasteinstrument). Orgelet har vært kjent siden 800-tallet i Europa, men det var først på 1400-tallet at det ble et vanlig instrument i kirkene og i hjem, da i mindre størrelse (portativ, et bærbart orgel). Blant forløperne til de moderne tasteinstrumentene finner vi klavikordet og clavicymbalum (cembalo).

Fra 1400-tallet har vi de første bevarte eksemplene på såkalt tabulatur-notasjon – en spesiell notasjon for instrumenter som orgel, klavikord og lutt. Notasjonen bruker både noter og bokstaver for å notere musikken. Prinsippet er fortsatt i bruk i dag, blant annet i musikk for gitar.

Allerede før år 900 hadde det i forbindelse med den enstemmige gregorianikken blitt utviklet et bredt spekter av musikalske former og sjangere (antifonale og responsoriale sanger, strofiske hymner, formene til messe-ordinarium). Opp til 1500-tallet ble tusenvis av melodier som følger disse formelle rammene, komponert. Tropus og sekvens er nye varianter av gregorianikken som utvikler seg på 900-tallet og senere. De tallrike liturgiske spillene som finnes fra 900-tallet av, benytter seg av disse formene.

Den flerstemmige musikken er blant middelalderens viktigste utviklinger. De første eksemplene finnes allerede rundt 850 (musica og scholica enchiriadis). Flerstemmighetens prinsipp var å tilføye musikalsk materiale til en cantus prius factus, det vil si at komponistene tok en gregoriansk sang (eller et utdrag) og tilføyde nye stemmer i tillegg etter bestemte kontrapunktiske regler. På 800-tallet ble den forutbestående sangen kalt vox principalis, rundt 1200 tenor og rundt 1500 cantus firmus. Vanligvis ligger denne i en av de laveste stemmene. Etter middelalderen har det vært vanligere at hovedmelodien blir fritt komponert og ligger i den øverste stemmen. Å ha hovedmelodien «på toppen» er altså en senere utvikling og stammer i hovedsak fra verdslig eller ikke-liturgisk musikk.

Tidlig flerstemmighet ble improvisert og bare unntaksvis skrevet ned. De tidligste bevarte eksemplene på flerstemmig musikk på 800- til 1100-tallet kommer fra lærebøker i flerstemmig improvisasjon. Blant de få praktiske eksemplene fra før 1200 er en rekke organum-stemmer i Winchester-troper (rundt 1000), polyfoni i håndskriftene fra Saint-Martial i Limoges og noen stykker i Codex Calixtinus (1100-tallet).

Den tidligste flerstemmige musikken ble kalt organum (flertall organa) og var i starten tostemmig. De tidligste kildene med firestemmig vokalmusikk finner vi i verker av komponisten Perotin som var aktiv i Notre-Dame i Paris rundt år 1200.

Rundt 1230 ble motetten utviklet på grunnlag av enkelte passasjer fra organa-reportoartet. Standardbesetningen i motetter på 1300-tallet var tre stemmer (tenor, motetus, triplum), men stemmetallet kunne komme helt opp i tolv, for eksempel i Et ecce terrae motus av Antoine Brumel (rundt 1460–1512/1513). Som oftest sang de to øvre vokale stemmene hver sin egen tekst. I tillegg kommer tenorstemmen (den gregorianske «grunnmelodien»), som gjerne ble spilt instrumentalt.

På 1300-tallet forenes flerstemmige messe-ordinariumsatser (Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus-Benedictus, Agnus Dei) til en syklus, hvor alle satsene deler det samme musikalske materialet med hverandre (for eksempel den kjente Messe de Nostre Dame av Guillaume de Machaut). Motetter og ordinarium-sykluser fra 1300- til 1500-tallet er ofte svært komplekse verk som er eksakt matematisk organisert gjennom såkalt isorytme og proporsjoner (iblant etter det gylne snitt). De må anses blant de mest avanserte komposisjonene ikke bare i middelalderen, men i hele den vestlige musikkhistorien. Et sent eksempel er Guillaume Dufays motett Nuper rosarum flores til innvielsen av domkirken i Firenze i 1436.

Den bevarte verdslige musikken starter med produksjonen av trubadurene og trouvères i Sentral- og Sør-Frankrike. Disse var som oftest adelige diktere og sangere. Vi kjenner til rundt 4500 bevarte dikt, hvorav om lag en fjerdedel er overlevert med enstemmige melodier. Denne produksjonen er del av den såkalte «amour courtoise»-kulturen (adelig kjærlighetsdiktning ved hoffet) på 1100-tallet, som ble kopiert i Tyskland (Minnesänger) og England (menestrels).

Den senere verdslige flerstemmige musikken tok denne kulturen delvis opp, for eksempel i verket av Guillaume de Machaut med former som rondeau, virelai og balladen. I Italia skjedde det i komposisjoner av Trecento-komponister som Francesco Landini, med former som caccia, ballata og den tidlige strofiske madrigalen.

Instrumenter må ha vært med på å ledsage vokalmusikk fra starten av. Fra 1200-tallet er det også overlevert (enstemmige) danser, noe som er vestens første kjente rene instrumentalmusikk. Former i denne sammenhengen er carole og estampi.

Det er i hovedsak bare musikk fra samfunnets eliter som er bevart fra middelalderen. Det var bare kirken og adelen som hadde de økonomiske og kulturelle ressursene som skulle til for å kunne skrive ned musikk. Vi må derfor anta at det meste av musikken til de lavere sosiale sjiktene aldri ble notert og derfor har gått tapt.

I overgangen til senere epoker forsvant også det meste av middelalderelitenes former og stiler. Bare gregorianikken ble bevart over århundrene, men den turbulente perioden rundt reformasjonen førte også her til store tap. I reformerte kontekster ble mange katolske kirkemusikalske bøker tilintetgjort. Samtidig kuttet Trienterkonsilet (1545–1563) på katolsk side alle troper og nesten alle sekvenser fra liturgisk praksis. Rundt 1600 ble det gregorianske sangrepertoaret sterk bearbeidet etter humanismens synspunkter.

Det er først gjennom musikkhistorisk forskning fra andre halvdelen av 1800-tallet av og framover at middelalderens musikk har blitt rekonstruert og utgitt i form av moderne utgaver. Berømte serier er Polyphonic music of the fourteenth century og Corpus Mensurabilis Musicae. Det er i dag et relativt stort miljø som fremfører middelaldermusikk basert på disse utgavene (se tidligmusikk). Den rekonstruerte middelaldermusikken har også virket inspirerende for moderne musikalsk produksjon, både for komponister av orkester- og kammermusikk (for eksempel Olivier Messiaen) samt for kommersielle sjangre (noen ganger kalt «gregorian»).