Motetten Nuper rosarum flores. Av /Modena, Bibl. Estense, a.X.1.11, fol. 67v-68r (70v-71r).. Falt i det fri (Public domain)

middelalderen (musikk)

Fragment fra et antifonale (bok med sanger til tidebønnene) som ble brukt i Nidaros Domkirke, rundt 1250-1275. Fragmentet overleverer blant annet en del av Olavsoffisiet og er den eneste bevarte kilden til Fingergullsoffisiet. Den tronende kong Olav ses til venstre for den langstrakte initialen I. Bladene har vært brukt som bindemateriale om regnskaper fra 1624 til 1630. Fragmentet oppbevares i dag i København, Det Kongelige Bibliotek (MS. Add. 47 2°). Bildet er tatt fra folio 4 verso.

Av .
Allegorisk framstilling: komponisten Guillaume de Machaut til høyre, Naturen i midten, tre av hennes barn til venstre: Sens (sans, forstand), Retorique (retorikk) og Musique (musikk). Fra Guillaume de Machaut: Poésies. Bibliothèque Nationale (Ms. Fr. 1584).
Av .

Artikkelstart

Middelalderen er den historiske perioden mellom antikken, det vil si Det vestlige Romerrikets slutt (476/480), og renessansen (1350–1600). Middelaldermusikkens egentlige start ligger imidlertid på 800-tallet, hvor vi finner de første bevarte kildene som overleverer det enstemmige gregorianske sangrepertoaret.

Gregorianikken markerer en ny begynnelse, siden kontakten til den antikke musikalske tradisjonen på denne tiden praktisk sett var fullstendig brutt, og danner grunnlaget for den vestlige flerstemmige musikken. Middelaldermusikk må derfor anses som starten på den vestlige kunstmusikalske tradisjonen. På grunn av dette mener noen at det finnes ikke noe sånt som en «middelaldermusikk» i vestlig musikkhistorie, siden musikken i denne perioden er starten på en ny musikalsk kultur, ikke en periode mellom to kulturer.

De fleste bevarte kildene med middelaldermusikk ble produsert for sosiale eliter, det vil si kirken og hoffet. Musikken til lavere sosiale sjikt ble ikke skrevet ned og er derfor nesten fullstendig tapt i dag. Det bevarte repertoaret er i stor grad dominert av enstemmighet, i første rekke gregorianikk, trubadur-trouvère-sanger og så videre. Flerstemmighet (polyfoni) ble produsert og framført i langt mindre grad, som oftest i tilknytning til noen få politiske og kulturelle sentra, som de store hoffene, større klostre, eller store katedraler som Notre-Dame i Paris.

Flerstemmigheten ble i hele perioden komponert med nær tilknytning til enstemmigheten. Dette skjedde først som improviserte tilføyelser til en fast melodi, senere som en kontrollert kompositorisk prosess som ofte følger presise (matematiske) regler. Basisen til denne komposisjonspraksisen danner kirketoneartene og kontrapunktikkens regler. Komposisjonene ble skrevet ned med neume-notasjonen fra 800-tallet (enstemmighet), modalnotasjonen fra rundt 1200 (Notre-Dame-repertoaret) og mensuralnotasjonen fra rundt 1280 (både flerstemmighet og enstemmighet).

Inndeling av perioden

Samtidig avbildning av to av høymiddelalderens sentrale komponister: Guillaume Dufay til venstre og Gilles Binchois til høyre. Fra Martin le Franc: Le Champion des Dames (1440)
Av /Gallica.bnf.fr/Bibliothèque nationale de France.

Den tradisjonelle historiske periodiseringen av middelalderen (rundt 500–1400/1500) gjelder ikke helt for musikkhistorien. Gregorianske musikkteoretikere refererte riktignok til antikk musikkteori (spesielt Pytagoras og Boëthius), men kontakten med den levende antikke musikktradisjonen var brutt. Den gregorianske sangen var i tillegg funksjonell musikk i den kristelige gudstjenesten. Den fungerte dermed i en ganske annen kontekst enn den antikke musikken og ble derfor også utformet annerledes.

Middelaldermusikkens tidsramme tidfestes gjerne til rundt 800–1600 og er dermed vesentlig større enn de andre periodene i vestlig musikkhistorie (renessansen, barokken, klassisismen og så videre). Dette er ikke et tegn på ensformethet eller stagnasjon, men heller på nåtidens udifferensierte perspektiv på perioden. Perioden kan lett deles i flere underenheter. Innen flerstemmighet bruker man for eksempel denne periodiseringen:

  • 800–1200 (tidlig flerstemmighet)
  • rundt 1200–1300 «ars antiqua»
  • rundt 1320–1400 «ars nova» og «trecento»
  • rundt 1400 «ars subtilior»

Litt andre periodiseringer brukes for enstemmigheten.

Det er også omdiskutert når middelalderens musikk som epoke er slutt. For noen ligger det rundt 1450, når innovative komponister som John Dunstable (1390–1453) og Guillaume Dufay (rundt 1397–1474) var aktive. Andre argumenterer for andre halvdelen av 1500-tallet, hvor mange av de vesentlige kjennetegnene på middelaldermusikk ble erstattet med senere konsepter.

Musikkteori og ny musikkteknologi

Gregorianske musikkteoretikere refererte til antikk musikkteori (spesielt Pytagoras og Boëthius) i forsøket på å gjenbruke den for datiden. Illustrasjonen viser en side fra et middelaldermanuskript om Boëthius sin musikkteori.

Illuminasjon av den blinde trecento-komponisten Francesco Landini som spiller på et orgelpositiv. Orgelet var et av middelalderens store musikkteknologiske nyvinninger.

Fløytespiller på et elfenbensskrin fra Bysants (800-tallet) hentet fra Raymond Meylan: Die Flöte (Bern, 1975)
Fløyte
Av .

I løpet av 800-tallet førte utviklingen av det gregorianske sangrepertoaret til to sentrale nyvinninger: en helt ny måte å notere vokalmusikk (såkalt «neume-notasjon») og en ny måte å strukturere gregorianske melodier teoretisk.

For å kunne beskrive det bestående repertoaret ble en diatonisk skala definert (Gamma A H C D E F G a h c d e f g aa). Skalaen ble matematisk konstruert gjennom deling av en streng i enkelte proporsjoner: oktav 1:2, kvint 2:3, kvart 3:4 og så videre. Spor av halvtoneskritt som e-ess, f-fiss i noen gregorianske sanger viser at skalaen hadde som hensikt å danne en enhetlig teoretisk basis for en praksis som delvis hadde blitt skapt uavhengig av den. Senere ble den diatoniske skalaen utvidet med hjelp av fortegn (# og b). Like viktig var innføringen av de åtte kirketoneartene.

Notasjon

Neume-notasjonen tjente som støtte for hukommelsen for sangere som i prinsippet kunne melodiene utenat. På starten av 1000-tallet formulerte Guido fra Arezzo konseptet for et linjesystem. En rød og en gul linje hadde funksjonen av en F- og en c-nøkkel. Nå var det mulig å synge en ukjent sang bare ved å lese notasjonen uten hjelp fra en annen sanger.

Neume-notasjonen ga opprinnelig ingen informasjon om nøyaktig tonelengde. Problemet ble først løst rundt 1260–1280, da teoretikere som Franco av Köln beskrev reglene til den såkalte mensuralnotasjonen. Den var et perfekt verktøy for å notere komplekse rytmer i selvstendige stemmer som klinger samtidig. På samme måte som vårt moderne system med takter baserer den mensurale notasjonen seg på en abstrakt deling av tidsenheter. Det ligger imidlertid ikke noen iboende faste aksentueringsmønstre i mensuralnotasjonen, slik som i vårt takt-begrep. Vår taktstrek ble innført ganske sent, i løpet av 1400–1500-tallet. Bindebuen kom først på 1500-tallet.

Instrumenter

I middelalderen brukte og forfinet man eldre instrumenter som fløyte, horn og harpe, trompet-varianter uten ventiler (i Norge: luren). Det ble også utviklet viktige nye instrumenter. Et eksempel er lutt, som delvis ble utviklet på grunn av kontakt med orienten og/eller den muslimske kulturkretsen. Andre typiske middelalderske instrumenter er sekkepipen og skalmeien (oboens forløper), fela og dreieliren (en blanding mellom et stryke- og et tasteinstrument). Orgelet har vært kjent siden 800-tallet i Europa, men det var først på 1400-tallet at det ble et vanlig instrument i kirkene og i hjem, da i mindre størrelse (portativ, et bærbart orgel). Blant forløperne til de moderne tasteinstrumentene finner vi klavikordet og clavicymbalum (cembalo).

Fra 1400-tallet har vi de første bevarte eksemplene på såkalt tabulatur-notasjon – en spesiell notasjon for instrumenter som orgel, klavikord og lutt. Notasjonen bruker både noter og bokstaver for å notere musikken. Prinsippet er fortsatt i bruk i dag, blant annet i musikk for gitar.

Musikalske kjennetegn

Starten av repertoaret som synges på første søndag i advent («I de adventu dni = domini») i Hartker-antifonariet skrevet i neumer

Av /e-codices.unifr.ch.
Lisens: CC BY SA 2.0

Mye middelaldersk musikk fokuserer på oktav, kvint og kvart som konsonerende intervaller. På grunn av den diatoniske skalaen og kirketoneartene er mange melodiforløp preget av nesten fullstendig pentatoniske strukturer, særlig i gregorianikken. Middelaldersk musikk skiller seg derfor sterk fra våre moderne forventninger.

Tersen, som er så vesentlig for nåtidens flerstemmighet, etablerte seg sent som akseptert intervall – i hvert fall på kontinentet. Engelsk musikk var imidlertid antakelig allerede tidlig preget av hyppig bruk av terser. Eksempler er den såkalte «faburden», en improvisasjonsteknikk som bruker parallelle kvarter og sekster, og sommerkanonen Sumer is icumen in fra 1300-tallet.

Middelalderens komponister var opptatt av tekstens grammatiske struktur. Syntaktiske pauser (cesurer) tas opp i musikkens frasering, og tekstens aksenter reflekteres iblant med kontraster i melodiforløpet. Tekstens innhold og emosjoner blir imidlertid vanligvis ikke reflektert i musikken (noe som blir vanlig i renessansen og barokken). Hvorvidt og i hvilket omfang middelalderske sangere tok opp tekstens emosjoner i sine framføringer, vet vi ikke.

Bevart repertoar

Geistlig musikk

Tostemmig organum fra en beskrivelse i Scolica enchiriadis

Av /Scolica enchiriadis, Bamberg, Staatsbibliothek, Var. 1, fol 55r.
Fra Guillaume de Machauts Messe de Nostre Dame, notert i svart mensuralnotasjon
Av /Gallica/Bibliothèque nationale de France. Département des Manuscrits. Français 9221, fol. 164v. .

Allerede før år 900 hadde det i forbindelse med den enstemmige gregorianikken blitt utviklet et bredt spekter av musikalske former og sjangere (antifonale og responsoriale sanger, strofiske hymner, formene til messe-ordinarium). Opp til 1500-tallet ble tusenvis av melodier som følger disse formelle rammene, komponert. Tropus og sekvens er nye varianter av gregorianikken som utvikler seg på 900-tallet og senere. De tallrike liturgiske spillene som finnes fra 900-tallet av, benytter seg av disse formene.

Den flerstemmige musikken er blant middelalderens viktigste utviklinger. De første eksemplene finnes allerede rundt 850 (musica og scholica enchiriadis). Flerstemmighetens prinsipp var å tilføye musikalsk materiale til en cantus prius factus, det vil si at komponistene tok en gregoriansk sang (eller et utdrag) og tilføyde nye stemmer i tillegg etter bestemte kontrapunktiske regler. På 800-tallet ble den forutbestående sangen kalt vox principalis, rundt 1200 tenor og rundt 1500 cantus firmus. Vanligvis ligger denne i en av de laveste stemmene. Etter middelalderen har det vært vanligere at hovedmelodien blir fritt komponert og ligger i den øverste stemmen. Å ha hovedmelodien «på toppen» er altså en senere utvikling og stammer i hovedsak fra verdslig eller ikke-liturgisk musikk.

Tidlig flerstemmighet ble improvisert og bare unntaksvis skrevet ned. De tidligste bevarte eksemplene på flerstemmig musikk på 800- til 1100-tallet kommer fra lærebøker i flerstemmig improvisasjon. Blant de få praktiske eksemplene fra før 1200 er en rekke organum-stemmer i Winchester-troper (rundt 1000), polyfoni i håndskriftene fra Saint-Martial i Limoges og noen stykker i Codex Calixtinus (1100-tallet).

Den tidligste flerstemmige musikken ble kalt organum (flertall organa) og var i starten tostemmig. De tidligste kildene med firestemmig vokalmusikk finner vi i verker av komponisten Perotin som var aktiv i Notre-Dame i Paris rundt år 1200.

Rundt 1230 ble motetten utviklet på grunnlag av enkelte passasjer fra organa-reportoartet. Standardbesetningen i motetter på 1300-tallet var tre stemmer (tenor, motetus, triplum), men stemmetallet kunne komme helt opp i tolv, for eksempel i Et ecce terrae motus av Antoine Brumel (rundt 1460–1512/1513). Som oftest sang de to øvre vokale stemmene hver sin egen tekst. I tillegg kommer tenorstemmen (den gregorianske «grunnmelodien»), som gjerne ble spilt instrumentalt.

På 1300-tallet forenes flerstemmige messe-ordinariumsatser (Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus-Benedictus, Agnus Dei) til en syklus, hvor alle satsene deler det samme musikalske materialet med hverandre (for eksempel den kjente Messe de Nostre Dame av Guillaume de Machaut). Motetter og ordinarium-sykluser fra 1300- til 1500-tallet er ofte svært komplekse verk som er eksakt matematisk organisert gjennom såkalt isorytme og proporsjoner (iblant etter det gylne snitt). De må anses blant de mest avanserte komposisjonene ikke bare i middelalderen, men i hele den vestlige musikkhistorien. Et sent eksempel er Guillaume Dufays motett Nuper rosarum flores til innvielsen av domkirken i Firenze i 1436.

Verdslig musikk

Rondeauen Belle bonne sage av Baude Cordier fra Codex Chantilly, Musée Condé 564. Sangen er skrevet i svart mensuralnotasjon. De røde notene antyder en rytmisk veksel fra to- til tre-delt mensur (tilsvarende omtrent trioler i dag).

Den bevarte verdslige musikken starter med produksjonen av trubadurene og trouvères i Sentral- og Sør-Frankrike. Disse var som oftest adelige diktere og sangere. Vi kjenner til rundt 4500 bevarte dikt, hvorav om lag en fjerdedel er overlevert med enstemmige melodier. Denne produksjonen er del av den såkalte «amour courtoise»-kulturen (adelig kjærlighetsdiktning ved hoffet) på 1100-tallet, som ble kopiert i Tyskland (Minnesänger) og England (menestrels).

Den senere verdslige flerstemmige musikken tok denne kulturen delvis opp, for eksempel i verket av Guillaume de Machaut med former som rondeau, virelai og balladen. I Italia skjedde det i komposisjoner av Trecento-komponister som Francesco Landini, med former som caccia, ballata og den tidlige strofiske madrigalen.

Instrumenter må ha vært med på å ledsage vokalmusikk fra starten av. Fra 1200-tallet er det også overlevert (enstemmige) danser, noe som er vestens første kjente rene instrumentalmusikk. Former i denne sammenhengen er carole og estampi.

Tap og rekonstruksjon

Det er i hovedsak bare musikk fra samfunnets eliter som er bevart fra middelalderen. Det var bare kirken og adelen som hadde de økonomiske og kulturelle ressursene som skulle til for å kunne skrive ned musikk. Vi må derfor anta at det meste av musikken til de lavere sosiale sjiktene aldri ble notert og derfor har gått tapt.

I overgangen til senere epoker forsvant også det meste av middelalderelitenes former og stiler. Bare gregorianikken ble bevart over århundrene, men den turbulente perioden rundt reformasjonen førte også her til store tap. I reformerte kontekster ble mange katolske kirkemusikalske bøker tilintetgjort. Samtidig kuttet Trienterkonsilet (1545–1563) på katolsk side alle troper og nesten alle sekvenser fra liturgisk praksis. Rundt 1600 ble det gregorianske sangrepertoaret sterk bearbeidet etter humanismens synspunkter.

Det er først gjennom musikkhistorisk forskning fra andre halvdelen av 1800-tallet av og framover at middelalderens musikk har blitt rekonstruert og utgitt i form av moderne utgaver. Berømte serier er Polyphonic music of the fourteenth century og Corpus Mensurabilis Musicae. Det er i dag et relativt stort miljø som fremfører middelaldermusikk basert på disse utgavene (se tidligmusikk). Den rekonstruerte middelaldermusikken har også virket inspirerende for moderne musikalsk produksjon, både for komponister av orkester- og kammermusikk (for eksempel Olivier Messiaen) samt for kommersielle sjangre (noen ganger kalt «gregorian»).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Willi Apel, The Notation of polyphonic music, Cambridge Mass. 1949.
  • Mark Everist, Thomas Forrest Kelly (ed.) The Cambridge History of Medieval Music, 2 bind, Cambridge University Press, 2018.
  • Craig Wright, Bryan Simms, Music in Western Civilization, Thomson-Schirmer, 2006.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg