orgel

Orgel. Baksiden av et orgel, hvor en novise betjener belgene. På forsiden sitter en munk og spiller. Miniatyr. Carnavalet-museet, Paris.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Orgel, pipeorgel, tangentinstrument med en eller flere tangentrekker, vanligvis også pedaler. Pipeorgelet er i prinsippet et blåseinstrument, fordi lyden dannes av luft under trykk som ledes gjennom piper av ulik konstruksjon. 

Betegnelsen orgel kan omfatte både pipeorgelet og nyere varianter som hammondorgelelektronisk orgel og digitalorgel. I dagligtale omtales også harmonium som orgel. Denne artikkelen omtaler pipeorgelet. 

Orgelet er et av de eldste musikkinstrumentene vi kjenner, og har siden opprinnelsen i antikken forekommet i svært mange varianter. Fra siste del av middelalderen har orgelet først og fremst vært et kirkeinstrument, med en hovedfunksjon i den kristne gudstjeneste-musikken.

Pipeorgelet består av fem hoveddeler: Luftforsyning, vindlader, traktur, pipeverk og orgelhus.

Luftforsyningen, også kalt vindforsyning, kommer fra en motorisert vifte, som sender luften gjennom vindkanaler til belgene. Disse lagrer luften for videre fordeling. Før elektrisiteten fikk orgelet luft ved at såkalte kalkanter pumpet luften, enten med håndpumper eller pedaler. Tidlige belgtyper var kilebelg og kassebelg, men fra første del av 1800-tallet ble magasinbelgen den vanligste belgtypen, fordi den bedre sikret et stabilt lufttrykk.

Vindladen fordeler luften til pipene. Den er inndelt i parallelle rom, såkalte kanseller. Kansellene inneholder ventiler som er forbundet med spillepultens spilletraktur og registertraktur. Mindre orgler har én enkelt vindlade, i større orgler med flere seksjoner, vanligvis kalt verk,  har hvert verk en egen vindlade.

Den vanligste vindladetypen er tonekanselladen. Denne er konstruert slik at piper tilknyttet samme tangent står på felles kansell. En annen variant, registerkanselladen, har én kansell for hver stemme. Denne ble hovedsakelig brukt i en avgrenset tidsperiode fra siste del av 1800-tallet, men ble forlatt til fordel for tonekansellen, grunnet dennes overlegne tekniske stabilitet og klanglige egenskaper.

Trakturen er den primære mekanismen for organistens kontroll over orgelet, og består av spilletrakturen og registertrakturen. Spilletrakturen er forbindelsen mellom tangentene i spillepulten og vindladenes spilleventiler, mens registraturen er forbindelsen mellom spillepultens registeringskontroller og vindladens mekanismer for inn- og utsjalting av stemmene.

Forbindelsen mellom spillepult og vindlade er vanligvis mekanisk. Pneumatiske og elektriske løsninger brukes også, eventuelt kombinasjoner mellom de ulike variantene. Den mekaniske trakturen er vanligst, fordi den gir organisten den mest direkte og presise kontakten med instrumentet. I store orgler med lange avstander, mange stemmer, og høyt lufttrykk, kan den mekaniske trakturen bli tungspilt. Da brukes ofte en barkermaskin, som er en pneumatisk assistanse for å lette spilletyngden i tangenten. Barkermaskinen er oppkalt etter oppfinneren Charles Barker.

Orgelets spillepult er sentralen i betjening av trakturen. Spillepulten består av orgelets klaviaturer, registreringsanordninger, og eventuelle andre hjelpemidler for styring av klangen. Blant disse er en eller flere svellpedaler, som åpner og lukker sjalusiluker inne i orgelet og gir variasjon i styrkegrad. Spillepulten kan også inneholde kombinasjonsanlegg, som gjør det mulig å forhåndsinnstille registreringer. Ved hjelp av kombinasjoner kan organisten håndtere registreringsendringene smidig under spillet, uavhengig av assistent ved spillepulten. Kombinasjonene kan være fast innstilt, såkalte kollektiver, men den vanligste typen er frie kombinasjoner der organisten selv velger hvilke stemmer som skal sjaltes inn og ut i løpet av spillet. Moderne kombinasjonsanlegg benytter digital teknologi, med mulighet for nærmest uendelig antall kombinasjoner.

Pipeverket er den klingende delen av orgelet. Pipeverket er organisert i stemmer, som er inndelt i grupper og tilknyttet klaviaturene i spillepulten. En stemme er et antall piper med felles konstruksjon og klang fra klaviaturets dypeste tone til den høyeste. Stemmenes sammensetning, orgelets disposisjon, varierer avhengig av orgelets funksjon og stilistiske tilhørighet, men følger noen grunnprinsipper.

Et universelt konsept er å organisere stemmene etter mønster av de fem nederste overtonene, i sjeldne tilfeller også andre overtoner. Det vil si at tonenes lydstyrke og klang kan bygges opp ved å legge til oktaver, kvinter og terser. Betegnelsen på oktavleie uttrykkes i fot. I en 8 fot stemme er største åpne pipe (dypeste tone) ved manualklaviaturets normale omfang (store C til trestrøken g) cirka åtte fot lang. I en 4 fot stemme har største pipe halvparten av denne lengden, dvs. fire fot, osv.

Pipeverket kan inndeles i to hovedgrupper, bestemt av prinsippet for pipenes frambringelse av tonen. Labialpipene utgjør den ene og vanligvis største gruppen. Her dannes tonen ved at luftstrømmen settes i svingninger når den passerer pipens labium (leppene). Prinsippet er det samme som i en blokkfløyte

Lingualstemmene er den andre hovedgruppen av piper. Her frambringes tonen ved at en metalltunge inne i pipen settes i vibrasjon av luftstrømmen. Prinsippet er det samme som i munnspill, trekkspill og harmonium

Orgelhuset består av veggene som omslutter orgelet, og orgelets fasade. Orgelhusets funksjon er å samle klangen og gi god utstråling i rommet, omtrent som fiolinens og gitarens klangbunn. Orgelhuset, særlig orgelets fasade, er dessuten det viktigste elementet i orgelets visuelle uttrykk. Piper fra orgelets hovedstemmer plasseres vanligvis i fasaden. I utforming av orgelfasaden er det tradisjon for at design og pipeoppstilling skal gjenspeile orgelets klanglige estetikk.

Det første kjente orgelet ble bygd på 200-tallet f.Kr., og tilskrives Ktesibios fra Alexandria. Dette orgelet var trolig en sammensmeltning av panfløyten og sekkepipen, og besto av en piperekke koblet til et luftmagasin. Fordi vann ble brukt i regulering av lufttrykket blir orgeltypen kalt vannorgel, eller hydraulis.

Den bysantinske keiser Konstantin Kopronymos forærte i år 757 e.Kr. et orgel til frankerkongen Pipin. Dette antas å være starten på orgelets utbredelse i vesten.

Omkring år 1000 hadde man funnet frem til en pneumatisk vindregulering, og i middelalderen ble det utviklet flere overgangsformer (portativ og positiv). Eget pedalklaviatur kom først på slutten av 1300-tallet. Da var også toneomfanget utvidet, og oppdelingen av piperekkene i separate stemmer og fordeling på flere klaviaturer begynte. Rundt år 1500 var orgelet hovedsakelig ferdig utviklet, med de bestanddeler vi kjenner i dag.

I hundreårene etter middelalderen gikk orgelutviklingen videre med ulikt tempo og på forskjellig måte. Ulikhetene avspeiler både kirkelige konfesjoner og økonomiske forhold i kirke og samfunn. I Nordeuropa gav den lutherske protestantismens kunstsyn og framveksten av den orgelakkompagnerte koralen gode vekstvilkår for orgelkulturen. I England medførte puritanismen under Cromwellstyret at utviklingen nærmest stod stille.

Det sørtyske barokkorgelet regnes som forløperen for det romantiske orgelet på 1800-tallet. Her kom tendensen til å prioritere grunntoneklangen tydeligst til syne, noe som er et vesentlig kjennetegn ved den romantiske orgelestetikk. Parallelt med symfoniorkesteret utviklet orgelet seg mot et tyngre og kraftigere klangbilde, og med mulighet for subtile klangnyanser særlig i grunntoneleiet. Dette ble oppnådd ved å øke antallet grunnstemmer i orglene. Høyere lufttrykk og tiltakende størrelse på orglene resulterte i nye teknologiske løsninger, først ved bruk av pneumatisk traktur, deretter elektrisk.

Endringer i kirkens posisjon i samfunnslivet etter opplysningstiden, og svekkelsen av kirkemusikkens hegemoni, bidro til at orgelet fant veien til den sekulære sfære på 1800-tallet. Mange av konserthusene som ble oppført fikk installert et stort orgel. Både klangpreferanser og kompositorisk praksis lente seg mot orkesterets og konsertsalens kultur, for eksempel ved at sonater og symfonier, samt karakterstykker med tema fra natur og menneskeliv, var vanlige komposisjonsformer. Fra å være tilpasset polyfon musikalsk tekstur ble orgelet et symfonisk instrument med gode forutsetninger for orkestralt uttrykk.

Det orkesterimiterende og teknologitunge romantiske orgelet fikk en reaksjon. Rundt år 1900 oppstod derfor den såkalte orgelbevegelsen, som ønsket å gjeninnføre en klassisk orgelestetikk med grunnlag i barokkens idealer og prinsipper. Utviklingen skjedde langt på vei parallelt med generelle nyklassiske og historiserende tendenser i musikklivet, samt restaureringsbestrebelser i salmesang og liturgi. I første omgang resulterte orgelbevegelsen i en orgeltype som ved bruk av elementer fra klassisk orgelbygging skulle gjengi et bredt og allsidig orgelrepertoar, det såkalte allroundorgelet. Denne orgeltypen blir gjerne betraktet som 1900-tallets typiske orgelstil. Mot slutten av århundret ble den historiserende tendensen videreført i orgler som kopierte profilerte orgelbyggeres personstil, historiske stilretninger, eller bestemte historiske instrumenter.

Trolig ble orgelet tatt i bruk i kirker rundt 800-900-tallet. Det finnes teorier om at orglene var pedagogiske hjelpemidler for lærde munker i studiet av matematikk og proporsjoner i musikken. Fra klostrene var veien over til gudstjenesten kort. En viktig begrunnelse var nok også at ingen andre instrumenter hadde den samme evnen til å fylle store og akustisk krevende kirkerom med lyd av varierende styrke og klang. Orgelet etablerte seg som fast inventar i de store kirkene i Vest-Europa i løpet av den sene middelalderen. Fra da og til vår egen tid har orgelet vært den kristne kirkens viktigste musikkinstrument.

Med beliggenhet i Europas periferi, skrint befolket, tok det lang tid før Norge ble en del av den europeiske orgelkulturen. Riktignok ble det bygget et orgel til Nidarosdomen allerede i 1328-29, og i de andre hovedkirkene i landet de påfølgende fire–fem århundrene. Men først i siste del av 1800-tallet hadde de fleste kirker i norske bygder og byer et orgel. Det er vanlig å forklare den store økningen i antall orgler i denne perioden med et ønske om kvalitetsheving i ledelsen av kirkesangen. 

Den tidligste profesjonelle orgelbyggingen i Norge ble utført av danske og tyske orgelbyggere. En egen norsk orgelbyggertradisjonen vokste fram fra elever av disse, samt fra en frodig orgelbyggerkultur ved amatører på bygdene rundt Mjøsa og i Trøndelag på 1700- og 1800-tallet, de såkalte bygdeorgelbyggerne.

  • Hellsten, Hans (2002). Instrumentens drottning: orgelns historia og teknik, Natur og kultur
  • Kolnes, Stein Johannes (1987). Norsk orgelkultur: instrument og miljø frå mellomalderen til i dag, Samlaget
  • Williams, Peter (1980). A new history of the organ: from the Greeks to the present day. Indiana University Press

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.