Clara Schumann. Av Alfred Slocombe/Stadtmuseum Bonn. Falt i det fri (Public domain)

Clara Schumann

Faktaboks

Clara Schumann

født Clara Josephine Wieck

Uttale: ʃˈu:man
Født: 13. september 1819, Leipzig, Tyskland
Død: 20. mai 1896, Frankfurt am Main

Clara Schumann var en tysk pianist og komponist, og kanskje den mest betydningsfulle kvinnelige komponisten i tysk romantikk.

Helt fra tenårene var hun ansett som en ledende pianist. Hun reiste på flere turneer, og konsertene hennes ble enormt populære. Hun var blant de første som vanligvis spilte utenat, det vil si uten noter.

Som komponist var hun kjent for sin virtuose stil, noe som reflekterte hennes gode, lette teknikk som pianist. De første komposisjonene utga hun som 11–12-åring, korte klaverstykker som hun selv spilte på turneene. Videre komponerte hun karakterstykker og andre soloverk for klaver, en klaverkonsert, en klavertrio, romanser for fiolin og klaver, samt sanger.

Clara Schumanns konserter ble avgjørende for å gjøre musikk av Ludvig van Beethoven, Franz Schubert, Felix Mendelssohn-Bartholdy, Frédéric Chopin, Robert Schumann og Johannes Brahms kjent i Europa.

I senere år ble hun ansatt som «erste Klavierlehrerin» (første klaverlærerinne) ved det nyopprettede konservatoriet Dr. Hoch’s Konservatorium i Frankfurt am Main. Hun underviste helt til sitt dødsår og fikk betydning for generasjoner av pianister.

Clara Schumann var gift med komponisten Robert Schumann. Sammen fikk de åtte barn, hvorav sju vokste opp.

Barndom og ungdom

Navnet Clara betyr strålende. Faren, som var klaverhandler og pianolærer, ga henne visstnok dette navnet fordi han helt fra hun ble født drømte om at hun skulle bli en lysende stjerne på musikkens himmel. Med hans kyndige hjelp skulle hun bli en strålende pianistinne.

Clara Schumann som barn

Av Shutterstock editorial/Alfredo Dagli Orti/rex/NTB Scanpix.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Clara ble født i Leipzig, til foreldrene Friedrick Wieck og Marianne f. Tromlitz. Faren sørget for en unik musikkutdannelse for Clara, og hun gjorde seg tidlig bemerket for sin fine teknikk og sitt musikalske spill. Hun debuterte i hjembyen Leipzig som 9-åring og i Paris to år senere.

Som 5-åring ble Clara noe så uvanlig som et skilsmissebarn. Hun hadde rukket å få småbrødrene Alwin og Gustav, og moren var gravid med Viktor – men moren Marianne krevde faktisk skilsmisse fra sin mann. Det var sjelden at en kvinne gjorde det, ikke minst fordi de ofte var økonomisk avhengige av sin mann og fordi barna var farens juridiske eiendom. Altså skulle Clara bo hos faren, og pianotimene begynte. Etter hvert engasjerte faren byens beste privatlærere til Clara. Hun fikk timer i sang, fiolin, kontrapunkt og fransk.

Snart ble Clara emblemet på sin fars pedagogiske ferdigheter. Da hun var 8 år, begynte han å skrive dagbok – på hennes vegne. Pianoundervisningen må allerede ha gått ganske bra, for farens første dagboknotat lyder slik: «Ettersom det er bestemt at dette livet skal bli noe utenom det vanlig, må noen dokumentere det.» Litt senere leser vi samme sted, fortsatt med farens håndskrift: «Far fortjener min største andakt og takknemlighet for sin utrettelige innsats på mine vegne».

Klavervirtuos

En kadens komponsert av Clara Schumann til Wolfgang Amadeus Mozarts klaverkonsert i d-moll.

Kadens

Av Clara Schumann/Library of Congress - Gertrude Clarke Whittall Foundation..

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Allerede som 9-åring fikk hun strålende kritikker for konserter i hjembyen Leipzig. Da hun var 11, tok faren henne med på turné til Paris – og hun opptrådte blant annet med sine første egne komposisjoner. Kritikerne var begeistret. De skrev:

Vi hørte den lille Wieck fra Leipzig; hun er et sant under; …. Perfekt utførelse, upåklagelig takt, kraft, klarhet, mestring av alle slags vanskeligheter….hun er en musiker; hun føler hva hun spiller og vet hvordan hun skal uttrykke det.

De flotte anmeldelsene fortsatte. I datidens musikalske hovedstad Wien opptrådte hun med stor suksess og ble som 19-åring utnevnt til kaiserlich königlichen Kammer-Virtuosin (keiserlig-kongelig kammervirtuos). Dette var selvsagt en stor ære. Claras konsertreiser ble etter hvert mange og omfattende, blant annet til St. Petersburg vinterstid – med hest og slede på elvene nordover. Hun foretok også reiser til England, Paris og Wien, og selvsagt i Tyskland. Faren var nesten alltid med, som organisator, klaverstemmer og rådgiver. Av ham lærte Clara alt hun trengte for å mestre rollen som omreisende klaver-virtuos.

Vennskap og ekteskap med Robert Schumann

Robert og Clara Schumann. Stålstikk etter et fotografi, 1850.

Robert og Clara Schumann

Av Ukjent/KF-arkiv ※.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Da Clara var 9 år, fikk faren en ny pianoelev som skulle bo hos dem: Robert Schumann. Han var 9 år eldre, men han og Clara ble snart gode venner.

17. desember 1832 skrev den da 13 år gamle Clara til Robert Schumann:

Min kjære Herr Schumann!

Ha, ha! hører jeg Dem si, ser man det! Brev fra hun som har glemt hva hun lovte. Å nei, hun husker det nok. Les nå, og hør hvorfor jeg ikke har skrevet før. På samme dag som det var konsert hos Molique, fikk jeg nemlig skarlagensfeber. Helt til for noen dager siden kunne jeg ikke annet enn å holde den kjedelige sengen. Likevel var det et forholdsvis lett anfall, så nå kan jeg være oppe noen timer per dag og spille litt piano igjen. Men konserten i konserthuset kunne jeg ikke spille. Nå er alle redde for å bli smittet av meg, men De, kjære Herr Schumann, må ikke avstå fra å komme hit–for til nyttår er jeg sikkert helt frisk. 8. januar må jeg jo spille i Konserthuset igjen... Ach, jeg har så mye mer nytt jeg kunne fortalt Dem! Men jeg betakker meg, for om jeg forteller alt nå, blir de bare sittende i Zwickau; jeg kjenner Dem jo alt. Jeg ville bare gjøre Dem nysgjerrig, slik at De lengter til Leipzig. Nå må De hilse alle så hjertelig fra meg og snart skrive tilbake – men vennligst skriv tydelig!

Med håp om snart å se Dem her hos oss avslutter jeg mitt brev og forblir

Deres venninne Clara Wieck

Av dette brevet ser vi at den 13 år gamle Clara allerede er en hyppig gjest i Konserthuset i Leipzig (Gewandhaus), og anerkjent som en profesjonell pianistinne.

Gjensidig inspirasjon og komposisjoner

Innimellom Claras konsertreiser og Roberts studier, kunne det gå lang tid mellom hver gang de så hverandre. Men vennskapet ble opprettholdt av brev og musikk som ble sendt fra Robert til Clara og fra Clara til Robert. Til sammen skrev de faktisk over 20 000 brev til hverandre. I tillegg skrev og sendte de hverandre verk de komponerte. At de inspirerte hverandre er tydelig ut fra enkelte titler, og ettersom de bruker hverandres tematiske materiale:

Clara Wieck: Romance variée, op. 3, tilegnet Robert Schumann
Robert Schumann: Impromptus over et tema av Clara Wieck, op. 5 (1833)
Robert Schumann: Toccata, op. 7 (1830-34) (Clara urframførte dette verket i 1834)
Clara Schumann: Toccatina, op. 6 nr. 1 (1834-36)
Robert Schumann: Klaviersonate op. 1 nr. 11. Tilegnet Clara fra Florestan und Eusebius

I sonaten op. 11 inneholder første sats tematisk materiale fra Claras op. 5 nr. 4, nemlig Scene Fantastique: Le ballet des revenants. I satsens hovedtema bruker Robert både åpningstemaet og temaet fra mellomdelen nydelig forenet.

Unge Clara var både virtuos og produktiv. I 1835 skrev hun til Robert:

Jeg har vært meget flittig. Bare le, men det er sant! Jeg har avsluttet partituret mitt; jeg har skrevet ut alle stemmene selv, på kun to dager; jeg har renskrevet mine variasjoner i F-dur og også Une nuit de Sabbat (Hexenchor). [Op. 5 nr. 1] Jeg har også begynt å instrumentere klaverkonserten min.

Et annet eksempel er Robert Schumanns kjente Kinderszenen, op. 15. I et brev skrev Robert at han har tenkt på at Clara synes han er som et barn – og at dette inspirerte ham til å skrive stykker om barndommen. «Jeg har skrevet noen stykker til deg. Men du må glemme at du er virtuos», skrev Robert til Clara da han i 1838 sendte henne Kinderszenen – scener fra barndommen.

Etter hvert blir det tydelig at vennskapet mellom de to tar en romantisk retning. Claras far, Friedrich, er imidlertid lite begeistret for denne tanken, og forbyr Clara å se Robert. Imidlertid fikk hun lov til å spille hans musikk – og kanskje derfor ble deres musikalske korrespondanse spesielt betydningsfull. Til Claras 18-årsdag spør Robert faren til Clara om hans datters hånd, men blir brutalt avvist. Nye forbud nedlegges. De to forelskede må smugle brev via venner og hushjelper.

Etter mye motstand går de to rettens vei for å få gifte seg når Clara endelig fyller 21 år, som var datidens myndighetsalder. Til bryllupsdagen får Clara den vakre lied-syklusen ‘Myrthen’ (op. 21), som er en samling kjærlighetssanger. I løpet av det første året de er gift, oppfordrer Robert Clara til også å skrive noen lieder. Det gjør hun – og til deres første års bryllupsdag overrasker han henne med utgivelsen av samlingen Liebesfrühling (Claras op. 12 og samtidig Roberts op. 37) hvor de har komponert noen lieder hver.

Komponistrollen

Samlivet bød på praktiske problemer, ettersom Claras øving forstyrret Robert i hans komponering. Clara måtte øve mindre – men Robert Schumann slet med å forsørge familien. Han tok etter hvert dirigentstillinger i Dresden og Düsseldorf, mens Clara fortsatte med konserter og turnéer, ikke minst for å bidra til familieøkonomien. Robert ble syk, og da falt størsteparten av forsørgerbyrden på Clara, som intensiverte sin konsertvirksomhet. I rollen som kone, mor og forsørger kom komponisten Clara i bakgrunnen. Man kan tenkte seg hun har hatt for mye å gjøre, at turnéene ble for krevende, eller at hun ble usikker på seg selv som komponist ved siden av ektemannen.

Om det var uvanlig å være kvinnelig pianist på denne tiden, så var det nærmest uhørt å være kvinnelig komponist. Den kjente kritikeren Carl Ferdinand Becker omtalte klaverkonserten Clara skrev som 15-åring, men bemerket at noen seriøs kritikk ikke kunne komme på tale, siden det var snakk om et verk av en kvinne. Og Hans von Bülow stemte i:

«Det vakre kjønn kan nok besitte reproduktivt talent, men det produktive må bestemt avvises. En komponistinne kan det aldri bli snakk om, bare en undertrykt kopistinne. Jeg tror ikke at femininumsformen av begrepet skaper finnes. Til døden vil jeg hate alt som smaker av kvinneemansipasjon.»

Ettertiden har heldigvis gjort mer ære på Clara som komponist. Det gryende forholdet til Robert, og den musikalske utvekslingen, var utvilsomt en viktig følelsesmessig inspirasjon for dem begge.

Med tiden utviklet komponisten Clara seg bort fra den lettere virtuose stilen med hyppige tone- og akkordrepetisjoner, til en mer dypsindig og melankolsk romantikk som kan minne om Brahms. Hennes romanser for fiolin og klaver (op. 22, 1853-55, tilegnet Joseph Joachim) og de tre romansene for klaver solo er eksempler på det siste.

Claras år alene

Clara Schumann 1878

Av Franz von Lenbach.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Da Robert Schumann døde i 1856, ble altså Clara enke i en alder av 37 år og alenemor til 7 barn i alderen 2 til 15 år. Noen av barna vokste opp hos slektninger og i kostskole. Den eldste datteren, Marie, forble hennes trofaste assistent. Hele 40 år fikk Clara etter Roberts død. Familievennen Johannes Brahms ble en god trøst for henne. Deres brevveksling vitner om et godt vennskap, men Clara irettesetter også hans klumsete sosiale oppførsel ved flere anledninger. Brahms vender seg til Clara med mange spørsmål, og hun blir en viktig rådgiver for ham – kanskje til og med komposisjonslærer.

En annen god venn og kollega var fiolinisten Joseph Joachim, som også var en stor Schumann-beundrer. De to spilte over 200 konserter sammen, hvor Beethovens verk utgjorde en viktig del. Spesielt spilte de mye i England, hvor Clara organiserte flere turnéer.

En viktig del av Claras arbeid i disse årene utgjorde utgivelser av Robert Schumanns verk og skrifter. Her var både Brahms og Joachim gode rådgivere. Helt fram til i dag regnes Claras kommentarer, metronomangivelser og redigering av Schumanns verk som viktige bidrag til fortolkningshistorien.

I 1891 spilte Clara Schumann sin siste offentlige konsert. Hun var plaget av smerter i armene og hørselsforstyrrelser, men fortsatte å undervise helt fram til det siste. Betydningsfulle elever av Clara Schumann var Leonard Borwick, Nathalie Janotha , Ilona Eibenschütz og Adelina de Lara.

Verk

Verkliste over verk med opustall (for klaver solo om ikke annet er angitt):

Op. 1: Quatre Polonaises pour le pianoforte
Op. 2: Caprices en forme de Valse
Op. 3: Romance variée
Op. 4: Valses romantiques
Op. 5: Quatre pieces caractéristiques
Op. 6: Soirées musicales
Op. 7: Premier Concert pour le Piano-Forte avec accompagnement d’Orchestre
Op. 8: Variations de concert sur la Cavatine du Pirate de Bellini
Op. 9: Souvenir de Vienne
Op. 10: Scherzo d-moll
Op. 11: Trois Romances
Op. 12: 3 Rückert-Lieder
Op. 13: 6 Lieder
Op. 14: Scherzo, c-moll
Op. 15: Quatre Pièces fugitives
Op. 16: Drei Preludiuen mit Fuge
Op. 17: Klaviertrio, g-moll
Op. 20: Variationen über ein Thema von Robert Schumann
Op. 21: Drei Romanzen
Op. 22: Drei Romanzen für Violine und Klavier
Op. 23: 6 Lieder

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Schumann-portal: verkliste

Litteratur

Berthold Litzmann: Ein Künstlerleben nach Tagebüchern und Briefen (1902)
Hanns-Josef Ortheil (ed.): Briefe einer Liebe (Königstein, 1982)
Nancy B. Reich: Clara Schumann, the artist and the woman (Cornell University Press, 1985)
Eva Weissweiler: Komponistinnen aus 500 Jahren (se s. 269 for Bülow-sitatet over) (Fischer, 1981)

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Klassisk musikk på 1800-tallet

Christina Kobb

Universitetslektor, Norges musikkhøgskole