seriell musikk

Darmstadtskolen hadde stor betydning for serialismen, der Schönbergs tolvtonemetode ble utvidet til å også omfatte musikalske parametere som tonelengder, styrkegrader, rytmer og akkorder. Luigi Nono, Pierre Boulez og Karlheinz Stockhausen forbindes særlig med dette miljøet. Bildet viser Pierre Boulez foran partituret til Stockhausens Klavierstück XI.
Av /AKG / Scanpix.

Seriell musikk er musikk komponert med seriell teknikk. Seriell teknikk er en komposisjonsmetode hvor man organiserer to eller flere av musikkens elementer i på forhånd fastlagte rekker eller serier, som så danner utgangspunkt for komposisjonsarbeidet. Slike elementer kan være tonehøyde, tonens varighet, tonens styrkegrad, anslag, ansats, taktart, oktavbeliggenhet, og pause.

Ordet serialisme brukes ofte synonymt med seriell musikk. Det er også vanlig å tenke at serialisme er en mer historisk betegnelse knyttet opp til Darmstadtskolens serielle musikk på 1950-tallet, og at seriell musikk er en bredere og mer generell betegnelse for musikk som er komponert med seriell teknikk.

Det var Karlheinz Stockhausen som først tok i bruk betegnelsen serielle Musik for å skille Darmstadtskolens serialisme fra tolvtoneteknikken. På engelsk er derimot serialism en fellesbetegnelse på all musikk som er basert på serier, også tolvtoneteknikken, mens de bruker total serialism, eller integral serialism, for å spesifisere at det dreier seg om den serielle musikken fra 1950-tallet og fremover.

Sentrale navn og verk

I Norge er det først og fremst Finn Mortensen som forbindes med den serielle musikken. Bilde fra 1964.

Av /NTB Scanpix.

Olivier Messiaens Mode de valeurs et d’intensités (1949) regnes som en av de første gjennomført serielle komposisjonene. Her organiserte Messiaen 36 tonehøyder, 24 varigheter, 12 anslag og 7 styrkegrader i serier, og kombinerte disse i tre forskjellige grupper, som han så satte sammen til et trestemmig pianostykke. Resultatet er en rekke isolerte «klangpunkter» som oppstår fordi seriene på forhånd har bestemt den enkelte tones karakter. Dette kan minne om mye av Anton Weberns musikk, og blir gjerne kalt «punktmusikk» eller «stjernemusikk».

Både Karlheinz Stockhausen og Pierre Boulez ble sterkt påvirket av dette stykket. Boulez responderte med det som har blitt stående som et av de mest notoriske verkene innenfor serialismen, Structures Ia (1952). Boulez så i den serielle teknikken en måte å fri seg fra konvensjonen på, samt å undersøke hva en slik automatiseringsprosess kan føre til av musikalske nyvinninger. Verkene Le Marteau sans maître (1954) og Pli selon pli (1958–1962) blir regnet som hovedverk innenfor den serielle musikken.

Stockhausens mest kjente serielle verk er nok Gesang der Jünglinge (1955–56), men har applisert serielle teknikker på det meste av sin musikk. For Stockhausen var noe av appellen med den serielle musikken at det lå en lovmessighet til grunn for alt som skjedde på overflaten. Når man lytter til Ludvig van Beethovens 5. symfoni, sier han, så hører man det samme i forskjellige landskaper, men når man lytter til seriell musikk, da hører man stadig nye ting i det samme landskapet. Et annet sted snakker han om meditativ lytting, at man ikke trenger noe før eller etter for å persipere det individuelle nå, den individuelle lyd. Den serielle musikken fordrer med andre ord at man lærer seg å lytte på en nye måter.

Andre viktige serielle komponister er blant annet Luigi Nono, Bruno Maderna, Karel Goeyvaerts, Henri Pousseur og Milton Babbitt, alle sammen med sine forskjellige versjoner av den serielle musikken. Nono var eksempelvis både mer eksplisitt politisk og mer opptatt av tradisjonelle musikalske verdier, som melodi og taktart, enn det Boulez og Stockhausen var.

I Norge er det først og fremst Finn Mortensen som forbindes med den serielle musikken, gjerne gjennom betegnelsen «ny-serialisme». Mortensen karakteriseres av musikkviteren Elef Nesheim som «en modernistisk romantiker», fordi hvis «teknikken 'ikke stemte med hans egne ideer', måtte teknikken vike for hans kompositoriske intuisjon».

Musikkhistorisk bakgrunn

Den tidligste forløperen for den serielle musikken finner vi i isorytmikken, en teknikk utviklet i ars nova på 1300-tallet. Isorytmikk består av to predefinerte serier, en tonehøydeserie som kalles color og en rytmisk serie som kalles talea, som kombineres. Resultatet er musikkhistoriens første serielle konstruksjonsprinsipp. Boulez trekker frem Guillaume de Machauts musikk som særlig viktig. Boulez nevner også Carlo Gesualdo og Johann Sebastian Bachs Musikalisches Opfer som tidlige musikkhistoriske inspirasjonskilder.

Den andre wienerskole er likevel den mest åpenbare forløperen til Darmstadtskolens serialisme. Arnold Schönbergs tolvtoneteknikk gjør på sett og vis med tonehøyder som den serielle musikken velger å gjøre med flere parametre. Webern, som av Darmstadskolen ble sett på som viktigere enn Schönberg, begynte ikke bare å eksperimentere med serier på flere parametre enn tonehøyder, men forlot gjennom det også den tradisjonelle musikkens retorikk. I hans musikk, skriver komponisten Karl Aage Rasmussen, «var al sprog-logik borte, der var ingen årsakssammenhænge, ingen dynamisk bevægelse fra start til slut, kun et univers af rene musikalske objekter, balancer og relationer». Musikken var ikke lenger «en kalkuleret kommunikation af følelser og idéindhold».

Flere påpeker også Claude Debussys påvirkning, og Boulez mente at han for serialismen var like viktig som Webern. Boulez trekker frem det at Debussy frigjorde klangen og klangfargen og oppdaget skjønnheten i den enkelte tone, og det ikke-retoriske gjennom det han kalte «den elliptiske pulverisering av språket».

En ikke-retorisk musikk, en ideologi- og verdifri musikk som ikke søker å forføre, kombinert den andre wienerskolens stempel som Entartete Musik i Tyskland og formalistisk i Sovjetunionen, samt at både Schönberg og Alban Berg var jøder, kan nok bidra til en historisk forklaring på hvorfor mange unge komponister etter den andre verdenskrig valgte å ta utgangspunkt i nettopp dette: En kunstnerisk plattform å bygge videre på som ikke var kompromittert av de totalitære politiske ideologiene.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Grant, Morag Josephine. (2001). Serial Music, Serial Aesthetics: Compositional Theory in Post-War Europe. Cambridge University Press.
  • Griffiths, Paul. (2010). Modern Music and After. Oxford University Press.
  • Maconie, Robin (red.) og Karlheinz Stockhausen. (1991). Stockhausen on Music. Marion Boyars.
  • Mortensen, Finn og Nils E. Bjerkestrand (red.). (1991). Kortfattet innføring i tolvtoneteknikk og serialisme. Norsk musikkforlag.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg