Initial med syngende munker (ca. 1500)
Syngende munker i en illuminasjon fra 1500-tallet. Gregorianske sanger framlegger liturgiske tekster på en opphøyet måte, uttrykker samstemt festglede og gir rom for meditativ åndelig fordypning.

Gregoriansk sang er et stort enstemmig sangrepertoar, overveiende på latin, som har blitt brukt i gudstjenestene i den katolske kirken fra rundt år 800 og fram til i dag. Repertoaret har sitt navn etter pave Gregor den store (cirka 540–604), selv om han ikke spilte en aktiv rolle i repertoarets tilblivelse. Latinske sangrepertoarer fra omtrent samme tidsperiode som gregorianikken er dokumentert i Milano («ambrosiansk sang»), Benevento («beneventansk sang»), og Nord-Spania («mozarabisk sang»).

Faktaboks

Uttale
gregoriˈansk sang
Etymologi
latin cantus gregorianus, cantus planus
Også kjent som

gregorianikk

De fleste gregorianske melodier baserer seg på et diatonisk toneforråd. Istedenfor vårt dur-moll-system brukes de åtte kirketoneartene (modi). Nøyaktig målte tonelengder eller taktskjemaer ble ikke tatt i bruk før i senmiddelalderen.

Gregorianske sanger framlegger de liturgiske tekster på en opphøyet måte, uttrykker samstemt festglede og gir rom for meditativ åndelig fordypning. Forholdet mellom tekst og melodi er så differensiert at melodiene kan forstås som intensiverende tolkninger av tekstens form og innhold. Sangene ble også derfor ansett som forbilledlige for senere vokalmusikk.

På grunn av sin høye status ble gregorianske sanger bevart i mange kilder fra hele Europa, inkludert Norden. Derfor er gregoriansk sang den tidligste vestlige musikken som er forholdsvis godt dokumentert. Da katolisismen fra 1500-tallet og senere ble et globalt religionssamfunn, fulgte også den gregorianske sangen med. Mange gregorianske håndskrifter er for eksempel bevart i Mexico by. De tidligste dateres til 1500-tallet.

Som resultat av liturgireformene til det andre vatikanske konsilet (1964–1965) mistet gregorianikken en del av sin sentrale stilling i katolsk kirkemusikalsk praksis. Samtidig fikk den mer og mer oppmerksomhet som «konsertmusikk» utenfor liturgien.

Siden 1990-tallet har enkelte innspillinger nådd oppsiktsvekkende salgstall på det kommersielle musikkmarkedet. Gregorianikken kontrasterer sterkt med dagens musikkstiler og virker derfor som «alternativ» musikk som oppfattes å være preget av enkelhet og stillhet. Gregorianikken fikk derfor et betraktelig nedslagsfelt i New Age-perspektiver og ny-spiritualitet. Gregorianikkens moderne rolle som «alternativ musikk» har også ført til suksess for crossover-sjangeren der den gregorianske sangen blandes med forskjellige populærmusikkstiler.

Gregorianikk i Norge

Olavssekvensen

Fragment fra Olavssekvensen «Lux illuxit». Stykket ble sunget i messen på festen til ære av Olav den hellige (29. juli, "Olsok"). Håndskriftet stammer fra det 15. århundret, mens selve sekvensen kommer fra 1100‐tallet. Fragmentet er en del av Norges dokumentarv, den norske delen av UNESCOs Memory of the World-program.

Av /arkivverket.no.

Gregoriansk sang ankom Norge med de tidligste misjonærene fra Nord-Tyskland og England i løpet av 900- og 1000-tallet. Med reformasjonen i 1537 ble de katolske sangbøkene overflødige, og sent på 1500-tallet startet derfor makuleringen av bøkene. Noen ble gjenbrukt som permer for skattedokumenter. I Stockholm og Helsingfors oppbevares i dag store mengder slike pergamentblader. Mer enn 3000 større og mindre fragmentbiter finnes i Riksarkivet i Oslo.

Martin Luthers latinske gudstjenesteordning (Formula missae) bevarte mye av den katolske tradisjonen. Derfor var gregorianske sanger lenge en del av den protestantiske liturgien. I Norge er Niels Jesperssøns Graduale (trykt i København i 1573) en viktig kilde til denne praksisen. I 2013-utgaven av «Norsk salmebok» finnes det fremdeles rundt 30 gregorianske melodier.

Musikkhistorisk betydning

Graduale Albiense
Prologen «Gregorius presul meritis» som påstår at pave Gregor 1 har sammensatt/skapet boka av messe-proprium-sangene («composuit hunc libellum musicae artis»), her i en tonesatt versjon skrevet i akvitansk notasjon (punktneumer) i et håndskrift fra St-Michel-de-Gaillac i nærheten av Albi i Sør-Frankrike (skrevet ca. 1079). Boka er et «graduale» (en bok som inneholder proprium-sangene) og oppbevares i dag i Paris, Bibliothèque Nationale de France. Signatur: Fonds latin 776. Bildet er tatt fra folio 4 verso.
Av /Bibliothèque nationale de France.

I forbindelse med gregorianikken oppsto de første elementene av vestlig musikkteori. Rundt 800 ble kirketoneartene beskrevet. Disse danner grunnlaget for all musikk opp til 1700-tallet. De første kildene med noteskrift (neumer) er datert til 800–900-tallet. De ble brukt som støtte til sangerens hukommelse, ikke som framføringsmateriale.

For å forenkle undervisningen i gregoriansk sang, noterte Guido fra Arezzo (rundt 990 til etter 1030) neumene på linjer. To av dem (F og c) tjente som nøkler og skapte dermed utgangspunktet for vår moderne musikknotasjon. Den flerstemmige musikken utviklet seg på basis av gregorianske melodier.

Gregorianske delrepertoarer

Karolingisk gregorianikk

Cod. Sang. 390, p. 13 – Antiphonarium officii
Pave Gregor den store (ca. 540–604) dikterer melodiene til den «gregorianske» sangen til en skriver som noterer dem med hjelp av neumer. På pavens skulder sitter en due – symbolet for den hellige ånd – og synger i pavens øre. Som del av Gregor-legenden understreker bildet den gregorianske sangens høye status: gregoriansk sang framstår som gudommelig inspirert musikk. Bildet finnes på starten til håndskriftet St. Gallen, Stiftsbibliothek, Cod. Sang. 390, som ble skrevet av munken Hartker fra St. Gallen c. 1000.
Av /e-codices.unifr.ch.
Lisens: CC BY SA 2.0

Den eldste delen av gregoriansk sang oppsto i regjeringstiden til de frankiske kongene Pipin den lille (751–768) og hans sønn Karl 1 den Store (771–814). For å skaffe politisk og religiøs enhet i riket bestemte Pipin at den romerske pavens gudstjenesteritual og kirkemusikk («romersk sang») skulle innføres. Den tidligere frankiske («gallikanske») liturgien inklusive dens kirkemusikk («gallikansk sang») ble da offisielt avskaffet.

Begrepet «gregoriansk sang» (cantus gregorianus) ble på denne tiden oppfunnet. For å gi et preg av autoritet til sangene fra Roma, påstod karolingiske legender at den berømte paven og kirkelæreren Gregor 1 den store (cirka 540–604) hadde skapt dem. Fra 1100-tallet brukes også begrepet «cantus planus» («den ensartede sangen»), uten fast rytme, som har blitt til det engelske «plainchant». Et annet uttrykk er «cantus choralis» (som har blitt til det tyske «Choral»).

Det er omstridt hvor mye av den gallikanske og romerske sangen som fremdeles er bevart i de karolingiske «gregorianske» melodier. Gallikanske originalkilder har fullstendig forsvunnet. Fem håndskrifter fra Roma overleverer melodiversjoner som skiller seg tydelig fra de gregorianske, men siden håndskriftene er forholdsvis sene (1000–1200-tallet) er det umulig å si i dag om disse melodiversjoner er identiske med den gamle romerske sangen som ble eksportert til frankerne på 700-tallet.

Gregorianikkens karolingiske del omfatter cirka 3500 sanger for messen og tidebønnene. Tekstene kommer fra den latinske Bibelen, ofte fra Salmenes bok (Davidssalmer). Noen sanger i messen hadde individuelle tekster og melodier, passende til hver liturgiske festdag («proprium»-sanger): introitus (her finnes om lag 130 stykker i en gjennomsnittlig middelaldersk sangbok), graduale (cirka 100), alleluia (cirka 100), tractus (cirka 20), offertorium (cirka 100) og communio (cirka 130).

Andre sanger hadde samme tekst i hver messe (ordinarium-sanger): Kyrie, Gloria, Sanctus og Agnus Dei. I karolingertiden ble ordinarium-tekstene sunget i bare noen få melodier. Produksjonen vokste imidlertid, særlig på 1400-tallet. Credo-sangen ble ikke framført overalt før 1014. I tidebønnene ble antifoner, responsorier og i stigende grad også hymner sunget. En gjennomsnittlig høymiddelaldersk bok med tidebønnssanger inneholder cirka 2000 antifoner og 900 responsorier. Tusenvis av hymnetekster og flere hundre melodier er kjent fra middelalderen.

Antifon, introitus, og communio kalles «antifonale sanger». De ble framført av hele koret i forbindelse med en salme. Responsorium, graduale, alleluia og offertorium kalles «responsoriale sanger». Koret synger den første delen. Ett eller flere solistiske «vers» følger. Kor-delen gjentas deretter delvis eller fullstendig. Hymnene skilte seg fra disse sangformer ved at de fulgte et strofisk opplegg. De var også opprinnelig de eneste sangene som ikke hadde bibelske, men poetiske tekster. Ordinarium-sangene hadde frie former.

Liturgiens mange lesninger og salmer ble «messet» (resitert). Dette skjedde med hjelp av faste melodiformler som var tilknyttet kirketoneartene. Salmene ble i høymiddelalderen framført slik at koret delte seg i to grupper som framførte salmeversene vekselvis («antifonal salmodi»).

Troper, sekvenser, liturgiske spill

På 900-tallet starter en ny fase av enstemmig liturgisk sangkomposisjon. Nå oppstår troper (tekstlige og/eller musikalske tilføyelser) til sangene fra det karolingiske repertoaret og sekvenser. Sekvensene til Notker Balbulus (840–912) er berømt. Mens tropene ble sjeldnere skrevet etter 1100, opplevde sekvensene en ny produksjonsbølge på 1100-tallet. Den berømte Olavssekvensen «Lux illuxit» tilhører dette senere stadiet. Allerede på 800-tallet starter utviklingen av liturgiske spill som får et høydepunkt i store liturgiske dramaer (som Daniel-spillet fra 1200-tallet).

Sanger til tidebønner

Antiphonarium Nidrosiense

Fragment fra et antifonale (bok med sanger til tidebønnene) som ble brukt i Nidaros Domkirke, ca. 1250-1275. Fragmentet overleverer blant annet en del av Olavsoffisiet og er den eneste bevarte kilden til Fingergullsoffisiet. Den tronende kong Olav ses til venstre for den langstrakte initialen I. Bladene har vært brukt som bindemateriale om regnskaper fra 1624 til 1630. Fragmentet oppbevares i dag i København, Det Kongelige Bibliotek (MS. Add. 47 2°). Bildet er tatt fra folio 4 verso.

Av .

Den store veksten av lokale helgenkulter i Europa medførte også stor vekst av komposisjoner. Særlig i tidebønnene ble helgenene feiret med hundrevis av nye sangsykler (ofte bestående av mer enn 30 sanger: antifoner, responsorier og hymner). Disse såkalte «helgenofficiene» het i middelalderen «historiae».

Helgenofficier viser mange nyutviklinger. Antifonene og responsoriene får tekster på antikke versemål (heksameter), eller hymneaktige tekster med rim. Toneomfanget vokser og melodiene blir iblant veldig virtuose. De stilistisk mest avanserte historiae ble skrevet av benediktineren Hermannus Contractus (1013–1054). I Norge er officiet til Olav den hellige (datert cirka 1161–1181) berømt, og også officiet som feirer ankomsten til en dråpe av Kristi blod i Nidaros i 1165 (Fingergullofficiet). Begge to baserer seg på eldre gregorianske melodier som fikk ny tekst.

I tråd med motreformatoriske målsettinger ville det tridentinske konsil (1545–1563) forbedre den katolske liturgien og dens musikk med å gå tilbake til den eldste tradisjonen. Derfor ble det bestemt at alle troper skulle avskaffes. Hundrevis av sekvenser ble redusert til bare fire stykker, og også en del helgenofficier ble avskaffet. Messesangene ble nå underlagt humanistiske estetiske regler, forkortet og forenklet. I perioden 1600–1900 ble denne versjonen framført i skyggen av den flerstemmige musikken.

Framføringspraksis

Cod. Sang. 390, p. 14 – Antiphonarium officii
Starten av repertoaret som synges på første søndag i advent («I de adventu dni = domini») i Hartker-antifonariet skrevet i neumer (St. Gallen, Stiftsbibliothek Cod. Sang. 390). Blant annet disse neumene fra St. Gallen spiller en nøkkelrolle i dagens framføringspraksis.
Av /e-codices.unifr.ch.
Lisens: CC BY SA 2.0

Gregoriansk sang ble opprinnelig sunget utenat og overveiende uten ledsagelse av instrumenter. Dette skjedde i kirken, men også utendørs for eksempel i forbindelse med prosesjoner. Legfolk deltok vanligvis ikke aktivt i framføringene. Et vanlig kor besto av geistlige, menn og/eller gutter. Alltid atskilt fra menn sang også kvinner (nonner). Ordenen til St. Birgitta (1303–1373) i Vadstena (birgittinerne) hadde sågar et eget sen-gregoriansk sangrepertoar («cantus sororum»). I tillegg er også komposisjonene av benediktinerinnen Hildegard von Bingen (1098–1179) berømt.

Rundt 1850 startet det i klosteret Solesmes i Frankrike bestrebelser med å rekonstruere den eldste gregorianikken. Dette resulterte i nye utgaver og forsøk på å gjenoppfinne den middelalderske sangtradisjonen som hadde blitt glemt. Eugène Cardine (1905–1988) grunnla den velkjente «semiologiske» framføringsmetoden som tar utgangspunkt i studien av neumene i håndskrifter fra omkring år 1000. I dag eksisterer også tallrike andre framføringsmåter.

Den middelalderske utviklingen av gregoriansk sang fra 800–1600 har resultert i et rikt repertoar preget av stilistisk mangfold. Allerede rundt 850 fantes det meget enkle salme-antifoner ved siden av de krevende offertoriene med sine virtuose solistiske vers. Før og etter denne tiden oppsto «gregorianske» sanger som viser andre stilistiske merknader. Berømte eksempler er: «Te Deum» (som muligens oppsto lenge før 800), de marianske antifoner, blant annet «Salve Regina» (cirka 1000?), sekvensen «Dies irae» (1200-tallet), eller den «duraktige» «Credo III»-melodien (1400-tallet). Gregoriansk sang ble i tillegg sunget over hele Europa.

Man må derfor gå ut fra at det fantes forskjellige lokale framføringsmåter, og at sangene ble sunget annerledes på 1400-tallet enn på 1000-tallet. Én historisk korrekt framføringsmåte, som er gyldig for alle deler av det store gregorianske repertoaret, kan derfor neppe sies å eksistere.

Utgaver (utvalg)

  • Graduale novum. Editio magis critica iuxta SC 117. Conbrio, Regensburg 2011.
  • Finn Egeland Hansen. The grammar of Gregorian tonality: an investigation based on the repertory in Codex H 159, Montpellier, 2 bind. Copenhagen: Fog, 1979.
  • László Dobszay / Janka Szendrei (red.). Responsories, 2 bind. Balassi Kiadó, Budapest 2013.
  • László Dobszay / Janka Szendrei (red.). Antiphonen, 3 bind. Bärenreiter, Kassel 1999 (Monumenta Monodica Medii Aevi, V).
  • Gisela Attinger og Andreas Haug, (red.). The Nidaros office of the Holy Blood. Liturgical music in medieval Norway. Trondheim: Tapir akademisk forlag 2004.
  • Jørund Midttun og Arne J. Solhaug, (red.). Nådens morgenlys: middelaldersk Olavsliturgi i vår tid. Trondheim: Tapir akademisk forlag 2005.
  • Eyolf Østrem. The Office of Saint Olav: a Study in Chant Transmission. Uppsala: Uppsala Univ. Library 2001.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Attinger, Gisela. A comparative study of chant melodies from fragments of the lost Nidaros antiphoner. Oslo: Unipub 1998.
  • Edwards, Owain. «Kirkens musikk før reformasjonen» i Norges musikkhistorie, Tiden før 1814. Lurklang og kirkesang, Aschehoug 2001, 57-89.
  • Hankeln, Roman. «Eystein’s liturgy and its European music», i Tore Iversen (red.). Archbishop Eystein as Legislator: The European Connection. Trondheim: Tapir 2011, s. 133–157.
  • Hiley, David. Gregorian Chant. Cambridge University Press, 2009.
  • Kruckenberg, Lori og Andreas Haug (red.). The Sequences of Nidaros: a Nordic repertory and its European context. Trondheim: Tapir akademisk forlag 2006.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg