Gregoriansk sang, romerkirkens enstemmige liturgiske sang. Den har sitt navn etter pave Gregor den store (ca. 540–604), hvis musikalske innsats trolig bestod i samling og redigering av det gudstjenstlige sangstoff.

Innenfor det gregorianske melodimateriale kan man sondre mellom resitasjonsformler (særlig viktige er de såkalte salmetonene til resitasjon av Davids-salmer) og friere melodier, individuelt utformet for sin spesielle tekst. Utførelsesmåten er dels responsorial (vekselsang mellom forsanger og kor), dels antifonal (vekselsang mellom to kor) og dels solistisk.

Stilistisk sondrer man mellom syllabiske (en tone for hver stavelse) og melismatiske (ofte lange toneslyngninger på en stavelse) melodier, med gruppemelodisk (også kalt neumatisk) stil som en mellomkategori. Syllabisk stil kjennetegner gjerne de metriske hymner og messens tekstrike ledd (Gloria, Credo), mens melismatisk stil er karakteristisk for solosanger som graduale og alleluja. Særlig viktige er jubilus-melismen på sluttvokalen i ordet alleluja. Med utgangspunkt i denne melismen er en egen sangform, sekvensen, vokst frem.

Det tonale grunnlag for den gregorianske sang utgjøres fra middelalderen av de 8 kirketonearter. Melodikken er gjennomført diatonisk med avgjørende vekt på trinnvis bevegelse, og et fellestrekk ved en stor del av melodiene er den såkalte gregorianske bue med høydepunkt på midten. Karakteristisk er videre den frie, svevende rytme, ubundet av ethvert taktskjema. Innen rammen av sine begrensede virkemidler dyrker den gregorianske sang det melodiske og rytmiske element til en grad av fullkommenhet som lar denne musikkform fremstå som et av høydepunktene i musikkhistorien.

Den gregorianske sang har sine røtter i jødisk synagogesang, og dens melodier er vokst frem gjennom oldkirkens liturgiske praksis. Notasjonen skjedde fra 800-tallet ved hjelp av neumer, men fra 1000-tallet ved såkalt koralnoteskrift (kvadratnoteskrift) på et firelinjet notesystem. Omkring år 1000 var et omfattende standardrepertoar fastlagt. Med flerstemmighetens fremvekst og med gjennombruddet av dur/moll-tonaliteten svekkes imidlertid sansen for den enstemmige kirketonale sang. Etter hvert begynte man endog å revidere det gregorianske melodimateriale, blant annet ved å skjære bort eller forflytte melismer.

Først på 1800-tallet våknet igjen for alvor sansen for den gregorianske tradisjon, og et omfattende reformarbeid ble satt i gang, ledet av benediktinerne i Solesmes. Sitt offisielle gjennombrudd fikk dette arbeid ved pave Pius 10s dekret Motu proprio (1903) og Vatikan-utgavene Graduale romanum (1908) og Antiphonale romanum (1912). På grunnlag av disse utgaver har den gregorianske sang hatt en blomstringsperiode i de senere år. Etter det annet Vatikan-konsil 1962–65 er imidlertid dens status innen den romersk-katolske kirke noe svekket. Til det gregorianske melodirepertoar regnes i dag ca. 3000 melodier.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.