Musikkhistorie, den gren av musikkvitenskapen som behandler musikkens utvikling under historisk synsvinkel. I eldre tider ble musikkhistoriske spørsmål gjerne behandlet innen rammen av musikkteoretiske fremstillinger. Først på 1700-tallet med opplysningstiden gjør en mer selvstendig og systematisk musikkhistorieskrivning seg gjeldende. Som epokegjørende på området regnes J. Hawkins' A General History of the Science and Practice of Music (1776), C. Burneys A General History of Music (1789), G. B. Martinis Storia della musica (1781) og J. N. Forkels Allgemeine Geschichte der Musik (1801). Berømte senere fremstillinger er A. W. Ambros' Geschichte der Musik (1862–78), H. Riemanns Handbuch der Musikgeschichte (1901–13), G. Adlers Handbuch der Musikgeschichte (1924) og samleverket Oxford History of Music (1901–05).

På nordiske språk foreligger bl.a. G. Jeanson og J. Rabe: Musiken genom tiderna (pocketutg. 1965), P. Hamburger: Musikens historie (norsk utg. 1967) og Gyldendals musikhistorie 1–4 (København 1984). I tillegg til et stort antall allmenne fremstillinger, foreligger en mengde musikkhistoriske arbeider om enkelte epoker, om forskjellige komponister, om de enkelte lands musikk m.m. En samlet historisk fremstilling av vårt lands musikk gis i N. Grinde: Norsk musikkhistorie (1971).

En oversikt over ulike musikkhistoriesyn opp gjennom tidene gis i D. W. Allen: Philosophies of Music History (1962).

Se også musikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.