Chick Corea på scenen med The Spanish Heart Band i Lviv, Ukraina, juni 2019. Av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

Chick Corea

Faktaboks

Chick Corea

egentlig Armando Anthony Corea

Uttale
kårˈiə
Født
12. juni 1941, Chelsea, Massachusetts, USA
Død
9. februar 2021

Chick Corea på scenen i Krakow, Polen, 8. mai 2017.

Chick Corea
Av /Shutterstock.

Artikkelstart

Chick Corea var en amerikansk jazzpianist og komponist fra Chelsea i Massachusetts, USA.

Chick Corea er en av den moderne jazzhistoriens sentrale utøvere, og var fra slutten av 1960-tallet en stilskapende og innflytelsesrik pianist og komponist. Gjennom egne ensembler og som musiker i ensemblene til blant annet Miles Davis, bidro Corea på mange av jazzhistoriens sentrale utgivelser og var sentral i utviklingen av fusion-sjangeren og i moderniseringen av tradisjonell jazz.

Corea har vunnet 23 Grammys og er innlemmet i DownBeats Hall of Fame (2010). Han utga over 80 album under eget navn.

Chick Corea døde 9. februar 2021, i en alder av 79 år, etter kort tids kamp mot kreft.

Musikalsk uttrykk

Corea var en svært virtuos pianist, som med en særegen og umiddelbart gjenkjennelig spillestil regnes som en av jazzhistoriens fremste og mest innflytelsesrike. I hans spill møtes det tradisjonelle og det moderne, det tilgjengelige og det avantgardistiske, og lettfordøyelige melodier og utfordrende harmonikk. Corea hadde tydelige røtter i tradisjonell og hardtsvingende jazz, inspirert av utøvere som Bud Powell, McCoy Tyner og Bill Evans, men en del av hans særpreg er at han blandet disse røttene med elementer fra avantgardismen, klassiske komponister som Bartók og Stravinskij og spansk musikk.

Han var blant de tidlige jazzutøverne som tok i bruk elektriske instrumenter, og var en pioner for bruken av el-piano og synthesizer i moderne jazz. Gjennom store deler av sin karriere brukte han synthesizere, el-piano og akustisk piano likeverdig i utøving og komposisjon.

I store deler av sin karriere jobbet Corea tilsynelatende parallelt med både lettilgjengelig og avantgardistisk, kommersiell og ikke-kommersiell og akustisk og elektrisk musikk. En del av hans særpreg er at han var en stilskaper på begge fronter.

Tidlig karriere

Corea fattet interesse for piano som 4-åring, og oppga Bud Powell og Horace Silver, samt komponistene Mozart og Beethoven som hans tidlige innflytelser. Hans profesjonelle karriere startet på starten av 1960-tallet som musiker i gruppene til Blue Mitchell, Herbie Mann og Stan Getz. Spillestilen hans i denne perioden var fortsatt preget av bebop, hardbop og tradisjonelle innflytelser. I 1966 spilte han inn sitt debutalbum som bandleder, Tones for Joan’s Bones, utgitt i 1968.

Det virkelige gjennombruddet under eget navn kom i 1968, da han med trommeslager Roy Haynes og bassist Miroslav Vitous utga trioplaten Now He Sings, Now He Sobs (Solid State Records); et ikonisk og svært innflytelsesrikt album. Med denne utgivelsen tok Corea et stort steg mot å etablere sin særegne stil som pianist og komponist. Her hører man sterke melodier og virtuose boplinjer i McCoy Tyner-stil slik som tidligere i karrieren, men nå med mer komplisert tonespråk, åpnere struktur på komposisjoner og soli, og innslag av klangeksperimenter som hinter til inspirasjon fra både nyere klassisk musikk og frijazz.

Miles Davis og avantgarde

I 1968 ble Corea med i Miles Davis’ kvintett, i det som skulle bli starten av Davis’ elektriske periode og en ny epoke i jazzhistorien. På milepælene Filles de Kilimanjaro (1968), In A Silent Way (1969) og Bitches Brew (1970) blandet kvintetten jazz og rock med innslag av psykedelisk musikk og funk, og dannet grunnlaget for sjangeren fusion (eller jazzrock). Denne nye musikalske stilen og bruken av Fender Rhodes, synthesizere og effektpedaler brakte Corea med seg videre i karrieren.

Corea forlot Davis’ kvintett i 1970, for å videre utforske avantgarde-jazz i kvartetten Circle, bestående av Corea, bassist Dave Holland, saksofonist Anthony Braxton og trommeslager Barry Altschul. De utga tre album som kvartett, og ett album som trio uten Braxton, på det tyske labelet ECM.

Return To Forever

Al Di Meola og Chick Corea på scenen i Rochester, New York i 1976.

I 1971 skiftet Corea musikalsk retning nok en gang. Med utgivelsene Piano Improvisations Vol. 1 og Vol. 2, komposisjoner for solopiano utgitt på ECM, returnerte han til en langt mer tonal og melodisk stil hvor man kan høre trekk fra både impresjonisme og modaljazz blandet med Coreas personlige tonespråk.

Senere samme år stiftet Chick Corea, sammen med bassist Stanley Clarke, perkusjonist Airto Moreira, vokalist Flora Purim og saksofonist Joe Farrell, den nye supergruppen Return to Forever. Deres første album, selvtitulerte Return To Forever, utkom i 1972, i en stil som blandet jazz, latinamerikansk musikk og rock. Gruppen, tross stadig utskiftninger i besetning, regnes som helt sentral i fusion-bevegelsen på 1970-tallet, og fikk svært stor kommersiell suksess. Med kjente låter som Spain, La Fiesta, 500 Miles High og Crystal Silence, fikk Corea og Return to Forever anerkjennelse og berømmelse også utenfor jazzkretser.

Elektric og Akoustic Band

Fra 80-tallet var Coreas mest aktive ensembler gruppene Chick Corea Elektric Band og Chick Corea Akoustic Band; to forskjellige besetninger som spilte Coreas musikk i henholdsvis elektrisk og akustisk stil. Elektric Band kan sjangermessig klassifiseres som fusion, mens Akoustic Band spilte akustisk jazz og tidvis standardlåter i en grooveorientert stil. Elektric Band debuterte med selvtitulerte The Chick Corea Elektric Band og ga ut 7 studioalbum, siste i 2004 med To The Stars. Sistnevnte er dedikert til historier fra scientologikirken, som Corea var aktivt medlem av og oppga som en stor inspirasjonskilde for hans musikk. Med Akoustic Band utga han to album; The Chick Corea Akoustic Band (1989) og Alive (1991). Begge grupper turnerte sporadisk frem til hans død.

Øvrige ensembler

Blant Coreas over 80 utgitte album, finner man svært mange samarbeidsprosjekter. Blant de mest kjente er duoen med vibrafonist Gary Burton, som resulterte i flere studio- og livealbum, blant annet den anerkjente Crystal Silence (ECM, 1973). Forøvrig samarbeidet han med navn som Bobby McFerrin, Béla Fleck, Steve Gadd, Eddie Gomez og Paul Motian og John McLaughlin i The Five Peace Band.

Corea besøkte Norge en rekke ganger, og var Artist in Residence ved Moldejazz i 2000. Her gjorde han blant annet en opptreden med Trondheim Jazz Orchestra som resulterte i utgivelsen Live in Molde (2005). Samarbeidet førte til en Norgesturné året etter.

Utvalgte utgivelser

I eget navn

  • Tones for Joan’s Bones (1968)
  • Now He Sings, Now He Sobs (1968)
  • My Spanish Heart (1976)
  • Touchstone (1982)
  • Children’s Songs (1984)
  • The Chick Corea Elektric Band (1986)
  • Alive (1991, med Akoustic Band)
  • Paint The World (1993, med Elektric Band)
  • Past, Present And Futures (2001)
  • To The Stars (2004, med Elektric Band)
  • Live in Molde (2005, med Trondheim Jazz Orchestra)
  • The Vigil (2013)
  • Antidote (2019, med The Spanish Heart Band)

Med Return to Forever

  • Return To Forever (1972)
  • Light As A Feather (1973)
  • Romantic Warrior (1976)
  • Returns (2009)

Med Gary Burton

  • Crystal Silence (1972)
  • Duet (1979)
  • Lyric Suite for Sextet (1983)
  • The New Crystal Silence (2008)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg