tolvtoneteknikken

I den klassiske musikken er temaer med tolv ulike tonehøyder sjeldne, men ikke ukjente. For eksempel benytter Johann Sebastian Bach et tolvtonetema tema i fugen i h-moll fra Das wohltemperierte Clavier I (BWV 869, se eksempel 1). Dette temaet har imidlertid tendenstoner og en implisitt harmonikk.

I løpet av det 19. århundre søkte komponister som Richard Wagner, Gustav Mahler og den tidlige Arnold Schönberg å tilsløre musikkens tonale sentra ved å unngå kadensvendinger og bruke dissonanser som ikke oppløses til konsonanser, men videreføres til nye dissonanser gjennom kromatisk stemmeføring. Prosessen er kalt den kromatiske desentraliseringsprosess eller tonikaflukt (etter N.V. Bentzon). Schönbergs siste periode før den dodekafone, kalles hans atonale periode.

Ideen om tolvtonemusikk oppstod ikke bare hos Arnold Schönberg, men også Josef Matthias Hauer. Schönbergs elever Alban Berg og Anton Webern videreutviklet tolvtonesystemet. De tre regnes som de sentrale skikkelsene i den såkalte andre wienerskole. Andre som er kjent for å ha brukt tolvtonesystemet, er komponister som Ernst Křenek, Luigi Dallapiccola, Luigi Nono, Frank Martin, Humphrey Searle. I de nordiske land kan nevnes Karl-Birger Blomdahl, Sven-Erik Bäck, Antonio Bibalo, Finn Mortensen, Egil Hovland og Gunnar Sønstevold. I en friere form utviklet Fartein Valen sin egen atonale stil. Tolvtoneteknikken ble videreutviklet til seriell musikk av de såkalte serialistene. Her blir flere musikalske parametre enn bare tonehøyden organisert i rekker.

Fra rundt 1960 er tolvtoneteknikk blitt etablert som et emne i den høyere musikkutdanning verden over.

Rent matematisk kan de tolv tonehøydene kombineres på 479 001 600 forskjellige måter, hvorav den kromatiske skala er én. Men en rekke med bare ett intervall, små sekunder, vil mangle kunstnerisk interesse. Utformingen av rekken er et resultat av komponistens kunstneriske intensjoner. Den kan for eksempel organiseres med mange terser og hele trinn, som i Alban Bergs berømte fiolinkonsert (eksempel 2). En slik rekke kan gi musikken et mer tonalt og melodiøst preg enn en rekke med mange forskjellige intervaller. En rekke der alle intervaller innenfor oktaven forekommer, fra liten sekund til stor septim, kalles en allintervallrekke (eksempel 3). Rekken er likevel bare et toneforråd. En enkel tolvtonemelodi kan oppstå gjennom rytmisering og taktinndeling av rekken.

Rekkens toner nummereres fra 0 til 11 (c = 0, ciss = 1, d = 2 osv). Den enkelte tone i rekken kan plasseres i et hvilket som helst oktavleie. På et moderne piano kan for eksempel tonen A plasseres åtte forskjellige steder uten at rekkeprinsippet brytes. Rekkens enkelte toner betegnes derfor med fordel som toneklasser. (I noen fremstillinger nummereres rekkens toner fra 1 til 12 i den rekkefølge de opptrer i.)

Rekken kan opptre i fire varianter: 1) original (R), 2) omvending (O), 3) kreps (K) og 4) krepsens omvending (KO). Omvending vil si at stigende intervaller blir fallende (men ikke komplementære som i tonal musikk) og vice versa. For eksempel blir en stigende stor ters til en fallende stor ters. Kreps vil si at rekken opptrer baklengs. Hver av disse variantene kan i tillegg transponeres 11 ganger. Resultatet kan fremstilles ved hjelp av en matrise kalt modus quaternion med 48 varianter av den samme rekken (eksempel 4). I praksis vil komponisten velge ut noen av disse og benytte dem i ulike kombinasjoner. Prinsippet med omvending og kreps er kjent fra klassisk kontrapunkt, men det må understrekes at en rekke ikke er det samme som et tema. Komponisten intenderer ikke nødvendigvis at lytteren skal kunne kjenne igjen rekken i dens ulike varianter.

Rekken gir materiale til både melodi og harmoni. En lineær bruk av rekken kalles horisontal teknikk, mens en akkordisk bruk av rekken kalles vertikal teknikk. Ofte blir disse kombinert i såkalt brutt teknikk. Det betyr enkelt sagt at rekkens toner fordeles mellom melodi og akkompagnement.

Prinsippet om at alle de tolv tonene skal brukes opp før de gjentas, blir ofte modifisert. Enkelttoner kan således gjentas én eller flere ganger umiddelbart. Også grupper av toner kan gjentas. Slik kan motiver dannes av tre, fire eller seks toner av rekken. Rekken kan også modifiseres på andre måter gjennom permutasjon, interpolasjon og seleksjon. Med permutasjon menes ombytting av toner, for eksempel at et totoners motiv gjentas baklengs. Interpolasjon betyr at to varianter av en rekke (for eksempel R og O) fuges inn i hverandre. Med seleksjon menes at toner velges ut av rekken for å danne bestemte figurer.

Et stykke eller en sats i et større verk kan bygge på en eller flere rekker. Det første eksempel på et verk med flere satser bygd på én og samme rekke er Schönbergs Blåsekvintett op. 26 (eksempel 5).

Alle samklanger er tillatt med unntak av oktav og prim. (Det forhindrer ikke oktavdobling av en melodi/stemme på piano eller i et orkester.) Særlig yndet er store og små sekunder og septimer samt tritonus. Også terser og sekster er gangbare, men blir gjerne supplert med dissonerende toner. En komposisjon i tolvtoneteknikk går ikke i noen bestemt toneart og blir notert uten faste fortegn. Teknikken forutsetter den likesvevende temperatur, slik at enharmoniske toner ekvivalerer. For eksempel er tonen ciss ekvivalent med dess. Det innebærer blant annet at en forminsket kvart er det samme som en stor ters.

Tolvtoneteknikken kan ikke defineres som en egen stil, da teknikken tillater mange ulike kunstneriske uttrykk. Hos Schönberg kan det påvises klare klassiske trekk, og han benytter ofte eldre former, for eksempel dansesatser, kanons, sonatesatsform, passacaglia og variasjonssatser. Det kan dannes lengre temaer, samtidig som en del av repertoaret kan oppleves som atematisk. Hos Webern blir stilen minimalistisk og uten bruk av temaer, mens Bergs verker representerer en mer romantisk estetikk. Én komponist tilstreber et mykt uttrykk med mange konsonerende samklanger, mens en annen fremhever skarpe dissonanser.

Å bygge større musikalske former med tolvtoneteknikken bød tidlig på store problemer, ettersom den europeiske kunstmusikken i så stor grad bygget på den tonale kadens og toneartsrelasjoner. Dur- og molltreklanger og sekvensering skal unngås. Stykkene ble derfor ofte korte. Schönberg maktet likevel med sitt kontrapunktiske mesterskap og ved hjelp av sangtekster å bygge store musikalske strukturer i tolvtoneteknikk. Etter hvert forholdt han seg også friere til sine egne prinsipper.

En kritikk mot tolvtonemusikk er at rekken vanskelig kan identifiseres og gjenkjennes av lytteren. Dette vil imidlertid kunne motvirkes ved fiksering av flere parametre enn tonehøydene, kanskje særlig den rytmiske utforming av rekken. Mens den tonale musikk vil ha en retning bort fra og tilbake til tonika, som så fastslås i sluttkadensen, vil en tolvtonekomposisjon ikke ha noen tilsvarende retning og mål. Den kan oppleves å kunne slutte når som helst. I seriell musikk kan en slik åpenhet være intendert, for eksempel i første sats av Olivier Messiaens Quatour de la fin du temps.

En annen kritikk er at tolvtonemusikk er et matematisk konstruert idiom og ikke intuitivt skapt kunst. Kritikken reiser musikkfilosofiske spørsmål om musikk kan forstås og om den i det hele tatt har evne til å kommunisere et innhold og følelser.

Som kompositorisk håndverk mistet tolvtoneteknikken mye av sin aktualitet rundt 1970. Den regnes i dag først og fremst som et historisk stadium, avløst av tonal minimalisme og neoromantikk, og som en reaksjon mot den senromantiske og ekstremt kromatiske musikken fra tiden rundt forrige århundreskifte.

• atonal musikk
• Arnold Schönberg

• Niels Viggo Bentzon: Tolvtoneteknik. Wilhelm Hansen, København 1953.
• Finn Mortensen: Kortfattet innføring i tolvtoneteknikk. Norsk Musikforlag 1991.
• Nils Bjerkestrand: Om satsteknikken i Arnold Schönbergs musikk. Høyskoleforlaget 1998.