Karlheinz Stockhausen

Faktaboks

Uttale
stˈockhausen
Født
22. august 1928
Død
5. desember 2007
Fødested
Mödrath, Tyskland
Dødssted
Kürten, Tyskland
Karlheinz Stockhausen i lydstudioet i Köln i oktober 1994 av . CC BY SA 3.0

Karlheinz Stockhausen

Karlheinz Stockhausen av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Karlheinz Stockhausen var en tysk komponist og regnes som en av de mest innflytelsesrike og innovative komponistene i etterkrigstiden. Han har ikke bare hatt avgjørende innvirkning på den klassiske samtidsmusikken, men også øvd stor påvirkning på populærmusikken. Stockhausen er mest kjent som en av de drivende kreftene bak utviklingen av den elektroniske musikken og som en ledende eksponent for den europeiske avantgardens serialistiske musikk.

Liv og virke

studietid og første verkER FREM TIL 1953

I 1947 ble Stockhausen tatt opp ved musikkhøgskolen i Köln, hvor han studerte piano, musikkteori og musikkpedagogikk, og fra 1950 ble han tatt opp i komposisjonsklassen til Frank Martin (1890–1974). Samtidig studerte han også filosofi, filologi og musikkvitenskap ved universitetet. Parallelt med studiene livnærte han seg blant annet som pianist.

På et sommerkurs i Darmstadt i 1951 hørte Stockhausen et opptak av pianostykket Mode de valeurs et d’intensités fra 1949 av den franske komponisten Olivier Messiaen (1908–1992), noe som, ifølge ham selv, åpnet en helt ny verden i ham. En tidligere elev av Messiaen, den belgiske komponisten Karel Goeyvaerts (1923–1993), forklarte Stockhausen de serielle prinsippene bak komposisjonen, og han bestemte seg for å fortsette studiene hos Messiaen.

Fra 1952 studerte han hos Darius Milhaud (1892–1974) og Olivier Messiaen i Paris. Her ble han i tillegg kjent med Pierre Boulez (1925–2016) som også var elev av Messiaen. Han ble introdusert for musique concrète og fikk eksperimentere hos Pierre Schaeffer (1910–1995) i Club d’Essai. Resultatet var det korte Etude fra 1952, basert på et opptak og manipulasjon av en pianostreng.

Stockhausens viktigste verk fra denne tiden er Kreuzspiel fra 1951, et serielt fundert verk som han betraktet som sin første originale komposisjon, og Klavierstücke I-IV fra 1952, serielle pianostykker komponert i både punkt- og gruppestil. Det serielle komposisjonsprinsippet har på forskjellige måter vært svært viktig i nesten alt han har komponert siden, og hans kanskje mest innflytelsesrike musikkteoretiske tekst, Wie die Zeit vergeht fra 1957, handler om noen av de mulighetene han ser i den serielle organiseringen av musikken.

kompositorisk praksis FRA 1953 TIL 1968

I 1953 flyttet Stockhausen tilbake til Tyskland for å jobbe med Herbert Eimert (1897–1972) og Werner Meyer-Eppler (1913–1960) i Studio für Elektronische Musik i Köln. Stockhausen fungerte som kunstnerisk leder for lydstudioet fra 1963 til 1977 og som kunstnerisk rådgiver frem til 1990. Av stor betydning for hans senere musikalske eksperimenter var også studiene under Meyer-Eppler på universitetet i Bonn fra 1954 til 1956, hvor han studerte fonetikk, informasjons- og kommunikasjonteori.

Det verket som har blitt stående som det kanskje viktigste elektroniske verket fra Stockhausens hånd er Gesang der Jünglinge fra 1955–1956, et verk hvor han kombinerer elektronisk skapte lyder med opptak og bearbeidelse av en guttesopran som synger en tekst fra Det gamle testamentet, nærmere bestemt et utdrag fra tillegget til Daniels bok.

Av andre viktige elektroniske verker må nevnes Kontakte fra 1959–1960, Telemusik fra 1966, Hymnen fra 1966–1967, Oktophonie fra 1990–1991 og Cosmic Pulses fra 2006–2007. Kontakte og Hymnen finnes også i versjoner for musikere sammen med elektronikk. Stockhausen utviklet ideen om samspillet mellom utøvere og elektronikk i verker som Mikrophonie I fra 1964, Mixtur fra 1964 og ikke minst Invasion – Explosion mit Abschied fra 1990–1991.

Allerede i Gesang der Jünglinge bruker Stockhausen bevisst det fysiske rommet som et eget musikalsk parameter, noe han betegner som Musik im Raum (musikk i rommet). Han videreutviklet denne ideen i flere av de nevnte elektroniske verkene ovenfor, i tillegg til i orkesterverket Gruppen fra 1957, hvor tre forskjellige orkestre spiller på tre forskjellige steder i rommet, og ikke minst i verk som Sternklang fra 1971 og Helikopter-Streichquartett fra 1993.

Et annet begrep som er viktig for å forstå mye av Stockhausens musikk er det han kalte Momentform, eller øyeblikksform, som henviser til en selvstendig musikalsk enhet med visse karakteristiske trekk. Når musikken bygges opp av slike enheter og blir en mosaikk av øyeblikk, får den momentform, og resultatet er musikk som unndrar seg en overordnet dramatisk form eller et større narrativ. Stockhausen benytter seg av momentformen i en rekke verk, men vi finner den kanskje mest eksplisitte bruken av det i Momente fra 1962–1969.

Stockhausen var også interessert i å utnytte aleatoriske prosesser i sin musikk. Det tidligste eksempelet på dette er Klavierstück XI fra 1956. Verket inneholder 19 fragmenter spredt ut over én partiturside, og utøveren skal, uten å ha bestemt seg på forhånd, spille de fragmentene han vil. Når han har spilt det samme fragmentet tre ganger, er stykket ferdig. Andre viktige aleatorisk funderte verk er Zyklus fra 1959, Plus-Minus fra 1963/1974, Prozession fra 1967 og Spiral fra 1968.

Stockhausen reiste til Tokyo i 1966 etter å ha blitt invitert for å jobbe i den japanske radios lydstudio. Møtet med den japanske kulturen fikk stor betydning for mye av musikken han komponerte senere. Ikke bare skulle han inkludere og imitere japansk kultur og musikk, men han sa selv at han ville ta et steg nærmere det å «ikke komponere min musikk, men en musikk for hele verden, av alle land og raser».

Telemusik ble fullført bare et par måneder etter ankomsten til Japan. Her bruker han lydopptak fra en rekke forskjellige steder og situasjoner i verden og kombinerer det med originalt skrevet elektronisk musikk. Hymnen er på mange måter en fortsettelse av det samme globale perspektivet.

kompositorisk praksis ETTER 1968

Fra 1968 og fremover fikk Stockhausen et større fokus på det meditative og det rituelle, ikke minst gjennom den indiske filosofen Sri Aurobindos (1872–1950) ideer. Han begynte nå å skrive tekstkomposisjoner, det vil si små tekster som skulle danne utgangspunktet for improvisasjon. Dette kalte Stockhausen for Intuitive Musik. Han mente selv at denne måten å improvisere på skiller seg fra tradisjonell improvisasjon ettersom den er bundet opp mot bestemte stiler og sjangre, mens den intuitive musikken er løsrevet fra dette. Dermed kan den intuitive musikken åpne opp for helt nye kreative prosesser og utvikle en høyere intuitiv bevissthet. Tekster han skrev over noen få dager i 1968, under en sultestreik Stockhausen innledet for å få sin fraseparerte kone tilbake, samlet han under verktittelen Aus den Sieben Tagen.

Senere samme år komponerte Stockhausen Stimmung, et drøyt timelangt verk for seks sangere som er basert på overtonerekken til en Bb i store oktav, en slags musikalsk meditasjon på én akkord. Partituret er også forsynt med en rekke hellige navn som for eksempel Shiva og Ahura Mazda, som sangerne kan rope ut når de føler det er tid for det. Et annet verk som tar utgangspunkt i overtonerekken er Sternklang fra 1971, et verk som foregår utendørs og som blant annet inneholder musikalske løpere som tar med seg musikk fra en gruppe til en annen.

En viktig kompositorisk oppdagelse på denne tiden var det Stockhausen kalte Formelkomposition, en teknikk han brukte i de fleste av sine komposisjoner fra Mantra fra 1970. Med formel menes her en gjennomarbeidet melodi som resten av komposisjonen utvikles fra. I Mantra presenteres formelen i sin helhet i begynnelsen, og så kan man gjenkjenne de forskjellige elementene fra den gjennom resten av verket, noe som gjør at verket fremstår som mer tilgjengelig enn tidligere serialistisk musikk.

Med Inori fra 1973–1974 møter vi ikke bare formelkomposisjon, men også det Stockhausen benevner som Szenische Musik (scenisk musikk). Med scenisk musikk menes det i denne sammenheng musikk hvor også de visuelle elementene, inkludert utøvernes bevegelser, er komponert ut. I Inori, som er det japanske ordet for bønn, skal to dansere utføre bestemte bønnegester synkront med musikken.

Syklusene Licht (1977–2003) og Klang (2003–2007)

I årene fra 1977 til 2003 komponerte Stockhausen sitt mest omfangsrike verk, en serie på syv operaer som han kalte LichtDie sieben Tage der Woche. Ifølge biografen Michael Kurtz er Licht Stockhausens forsøk på å skape et kosmisk verdensteater hvor han ville vise frem «the unity of music and religion, allied to a vision of an essentially musical mankind». Ideene og tankene i Licht har Stockhausen funnet i en rekke religiøse, mytologiske og esoteriske kilder, hvor Sri Aurobindos filosofi og The Urantia Book er to av de mest sentrale.

Licht er en formelkomposisjon som springer ut av en trestemmig «super-formel». Hver av operaene har navn etter én av dagene i uken og korresponderer også til et himmellegeme, en farge, et element og en sans. Donnerstag fra 1978–1980, som handler om erkeengelen Michael, er eksempelvis forbundet med planeten Jupiter, fargen blå, eterelementet og hørselssansen. I tillegg til Michael, som symboliserer den gode skaperkraften, er Eva og Luzifer, henholdsvis fødselens og ødeleggelsens symboler, hovedpersonene i Licht. Hver av hovedpersonene er tilknyttet både en sanger, en instrumentalist og en danser, hvor eksempelvis Michael er representert av en tenor og en trompetist.

Den mest kjente musikken fra Licht er nok tredje akt fra Mittwoch fra 1995–1997, den såkalte Helikopter-Streichquartett, som Stockhausen dedikerte til «alle astronauter». Her spiller medlemmene i strykekvartetten i hvert sitt flyvende helikopter, med audiovisuell overføring til konsertarenaen. Han fikk ideen til kvartetten i en drøm hvor han så musikere som fløy gjennom luften. Stockhausen sier om verket at musikken her erobrer luften og planeten, at musikken kan være overalt hvor det er musikere og at teknologien kan forbinde oss med det.

Etter at Licht var ferdig begynte Stockhausen på Klang – Die 24 Stundes des Tages, en verksyklus med ett verk for hver time i døgnet. Ifølge ham selv hadde han i Sternklang komponert himmelkonstellasjonene, i Sirius årets tolv måneder og tolv mennesketyper, i Licht de syv dagene i uken, og nå var tiden kommet for Klang og døgnet med dets 24 timer. Klang består av både akustiske og elektroniske verker, og han lot seg blant annet inspirere av den katolske tidebønnstradisjonen samt Wilhelm Ostwalds (1853–1932) fargelære. Han døde før han fikk fullført hele syklusen, så tre av timene mangler.

Stockhausen om sin musikk

Stockhausen ønsket at all hans musikk skulle være en lovprisning av Gud, og at alt han lagde skulle være en forlengelse av skapelsen. Han sa selv at han bare var en tjener og assistent til «den store komponisten», og han så på seg selv som en oversetter og en radiosender som skulle videreformidle «universets intelligens som pulserer gjennom alt som er», for derigjennom å skape større bevissthet om Gud. På bakgrunn av dette kan man forstå Michael Kurtz som hevdet at Stockhausen ikke var opptatt av et personlig uttrykk, men snarere komponerte musikk som skulle fungere som en slags «gjenskapelse» av den kosmiske ordenen og naturlovene.

For Stockhausen skulle musikken være ny, fordi det er den nye musikken som frigjør seg fra de tilvante konvensjoner og derfor skaper nye måter å tenke og føle på, og som i sin tur kan utforske nye måter å erfare det guddommelige på. Et eksempel på dette hører vi i Gesang der Jünglinge, som var det Stockhausen kalte «min første offentlige bønn i musikalsk form». Selve bønnen – teksten – blir tidvis ugjenkjennelig ved at den går opp i en serialistisk og elektronisk verden, og den frigjøres dermed fra sin tradisjonelle form og sedvanlige uttrykk. Bønnehandlingen bæres med andre ord frem som noe nytt. Det er denne evnen til å forandre og transformere som gjør at Stockhausen ser på den nye musikken som «the language of higher-developed beings: the ultimate language».

Stockhausens innflytelse

Stockhausens påvirkning på musikken i etterkrigstiden har vært stor, og kanskje er det hans bidrag til utviklingen av den elektroniske musikken som har satt dypest spor. Han har ikke bare gitt impulser til andre samtidskomponisters bruk av elektronikk, men også vært en stor inspirator for utviklingen av elektronikk i populærmusikken. Dette ser vi kanskje tydeligst gjennom hans påvirkning på den tyske krautrocken og gruppen Kraftwerk.

The Beatles blir også ofte nevnt i forbindelse med Stockhausen. Det blir ofte pekt på at sanger som Tomorrow Never Knows og Strawberry Fields Forever samt collagen Revolution 9 er inspirert av ham, noe som understrekes av at The Beatles plasserte et portrett av Stockhausen på coveret til Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band. I tillegg trekkes ofte Miles Davis, Anthony Braxton, The Grateful Dead, Jefferson Airplane og Björk frem som musikere med en uttalt fascinasjon for Stockhausens musikk.

På samtidsmusikkfronten er komponister som Brian Ferneyhough, Harrison Birtwistle, Jonathan Harvey, Wolfgang Rihm, La Monte Young og Else Marie Pade noen av de som er tydeligst på at de er influert av Stockhausen. I tillegg hadde Stockhausen både direkte og indirekte påvirkning gjennom sine kompositoriske nyvinninger og sin utstrakte pedagogiske virksomhet.

Han underviste ved feriekursene i Darmstadt fra 1957 til 1974, og igjen fra 1996. I 1963 grunnla og ledet han Kölner Kurse für Neue Musik, noe som varte frem til 1968. Fra 1971 til 1977 var han professor i komposisjon ved musikkhøgskolen i Köln, og han var gjesteprofessor på universitetet i Pennsylvania i 1965 og universitetet i California i perioden 1966–1967.

I 1990 startet han opp årlige kurs på hjemstedet i Kürten, og dette er kurs som fortsatt arrangeres. I tillegg holdt han utallige forelesninger i forbindelse med fremføringer av verkene sine, og da må særlig nevnes forelesningene han holdt i England i 1972–1973, som det også finnes filmopptak av.

Eksterne lenker

Litteratur

MONOGRAFIER

  • Cott, Jonathan (red.). (1974). Stockhausen: Conversations with the composer. Robson Books.
  • Harvey, Jonathan. (1975). The Music of Stockhausen: An introduction. University of California Press.
  • Kurtz, Michael. (1992). Stockhausen: A Biography [oversatt av Richard Toop]. Faber and Faber.
  • Maconie, Robin (red.) og Karlheinz Stockhausen. (1991). Stockhausen on Music. Marion Boyars.

ARTIKLER

  • Kohl, Jerome (red.). (1998 og 1999). «A Seventieth-Birthday Festschrift for Karlheinz Stockhausen». I: Perspectives of New Music, vol. 36, nr. 1 og 2, og vol. 37, nr. 1.
  • Peters, Günter. (1999). «”...How Creation Is Composed”: Spirituality in the Music of Karlheinz Stockhausen.» I: Perspective of New Music, vol. 37, nr. 1. S. 96-131.
  • Schaathun, Asbjørn. (1996). «Formula-Composition – Modernism In Music Made Audible». I: Olav Anton Thommessen: Inspirator – Tradisjonsbærer – Rabulist. S. 132-152. Norsk Musikforlag.

DOKUMENTARFILM

  • Scheffer, Frank. (1995). Karlheinz Stockhausen. Helicopter String Quartet. Medici Arts.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg