I 1953 flyttet Stockhausen tilbake til Tyskland for å jobbe med Herbert Eimert (1897–1972) og Werner Meyer-Eppler (1913–1960) i Studio für Elektronische Musik i Köln. Stockhausen fungerte som kunstnerisk leder for lydstudioet fra 1963 til 1977 og som kunstnerisk rådgiver frem til 1990. Av stor betydning for hans senere musikalske eksperimenter var også studiene under Meyer-Eppler på universitetet i Bonn fra 1954 til 1956, hvor han studerte fonetikk, informasjons- og kommunikasjonteori.
Det verket som har blitt stående som det kanskje viktigste elektroniske verket fra Stockhausens hånd er Gesang der Jünglinge fra 1955–1956, et verk hvor han kombinerer elektronisk skapte lyder med opptak og bearbeidelse av en guttesopran som synger en tekst fra Det gamle testamentet, nærmere bestemt et utdrag fra tillegget til Daniels bok.
Av andre viktige elektroniske verker må nevnes Kontakte fra 1959–1960, Telemusik fra 1966, Hymnen fra 1966–1967, Oktophonie fra 1990–1991 og Cosmic Pulses fra 2006–2007. Kontakte og Hymnen finnes også i versjoner for musikere sammen med elektronikk. Stockhausen utviklet ideen om samspillet mellom utøvere og elektronikk i verker som Mikrophonie I fra 1964, Mixtur fra 1964 og ikke minst Invasion – Explosion mit Abschied fra 1990–1991.
Allerede i Gesang der Jünglinge bruker Stockhausen bevisst det fysiske rommet som et eget musikalsk parameter, noe han betegner som Musik im Raum (musikk i rommet). Han videreutviklet denne ideen i flere av de nevnte elektroniske verkene ovenfor, i tillegg til i orkesterverket Gruppen fra 1957, hvor tre forskjellige orkestre spiller på tre forskjellige steder i rommet, og ikke minst i verk som Sternklang fra 1971 og Helikopter-Streichquartett fra 1993.
Et annet begrep som er viktig for å forstå mye av Stockhausens musikk er det han kalte Momentform, eller øyeblikksform, som henviser til en selvstendig musikalsk enhet med visse karakteristiske trekk. Når musikken bygges opp av slike enheter og blir en mosaikk av øyeblikk, får den momentform, og resultatet er musikk som unndrar seg en overordnet dramatisk form eller et større narrativ. Stockhausen benytter seg av momentformen i en rekke verk, men vi finner den kanskje mest eksplisitte bruken av det i Momente fra 1962–1969.
Stockhausen var også interessert i å utnytte aleatoriske prosesser i sin musikk. Det tidligste eksempelet på dette er Klavierstück XI fra 1956. Verket inneholder 19 fragmenter spredt ut over én partiturside, og utøveren skal, uten å ha bestemt seg på forhånd, spille de fragmentene han vil. Når han har spilt det samme fragmentet tre ganger, er stykket ferdig. Andre viktige aleatorisk funderte verk er Zyklus fra 1959, Plus-Minus fra 1963/1974, Prozession fra 1967 og Spiral fra 1968.
Stockhausen reiste til Tokyo i 1966 etter å ha blitt invitert for å jobbe i den japanske radios lydstudio. Møtet med den japanske kulturen fikk stor betydning for mye av musikken han komponerte senere. Ikke bare skulle han inkludere og imitere japansk kultur og musikk, men han sa selv at han ville ta et steg nærmere det å «ikke komponere min musikk, men en musikk for hele verden, av alle land og raser».
Telemusik ble fullført bare et par måneder etter ankomsten til Japan. Her bruker han lydopptak fra en rekke forskjellige steder og situasjoner i verden og kombinerer det med originalt skrevet elektronisk musikk. Hymnen er på mange måter en fortsettelse av det samme globale perspektivet.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.