Karlheinz Stockhausen var en tysk komponist, og regnes som en av de mest innflytelsesrike og innovative komponistene i etterkrigstiden. Han har ikke bare hatt avgjørende innvirkning på den klassiske samtidsmusikken, men også øvd stor påvirkning på populærmusikken. Stockhausen er mest kjent som en av de drivende kreftene bak utviklingen av den elektroniske musikken, og som en ledende eksponent for den europeiske avantgardens serialistiske musikk.

Liv og virke

I 1947 ble Stockhausen tatt opp ved musikkhøgskolen i Köln, hvor han studerte piano, musikkteori og musikkpedagogikk, og fra 1950 ble han tatt opp i komposisjonsklassen til Frank Martin. Samtidig studerte han også filosofi, filologi og musikkvitenskap ved universitetet. Parallelt med studiene livnærte han seg blant annet som pianist.

På et sommerkurs i Darmstadt i 1951 hørte Stockhausen et opptak av den franske komponisten Olivier Messiaens pianostykke Mode de valeurs et d’intensités (1949), noe som, ifølge ham selv, åpnet en helt ny verden i ham. En tidligere elev av Messiaen, den belgiske komponisten Karel Goeyvaerts, forklarte Stockhausen de serielle prinsippene bak komposisjonen, og han bestemte seg for å fortsette studiene hos Messiaen.

Fra 1952 studerte han hos Darius Milhaud og Olivier Messiaen i Paris. Her ble han i tillegg kjent med Pierre Boulez, også han elev av Messiaen, og han ble introdusert for musique concrète og fikk eksperimentere hos Pierre Schaeffer i Club d’Essai. Resultatet var det korte Etude (1952), basert på et opptak og manipulasjon av en pianostreng.

Stockhausens viktigste verk fra denne tiden er Kreuzspiel (1951), et serielt fundert verk som han betraktet som sin første originale komposisjon, og Klavierstücke I-IV (1952), serielle pianostykker komponert i både punkt- og gruppestil. Det serielle komposisjonsprinsippet har på forskjellige måter vært svært viktig i nesten alt han har komponert siden, og hans kanskje mest innflytelsesrike musikkteoretiske tekst, Wie die Zeit vergeht (1957), handler om noen av de mulighetene han ser i den serielle organisasjon av musikken.

I 1953 flyttet Stockhausen tilbake til Tyskland for å jobbe med Herbert Eimert og Werner Meyer-Eppler i Studio für Elektronische Musik i Köln. Stockhausen fungerte som kunstnerisk leder for lydstudioet fra 1963 til 1977, og som kunstnerisk rådgiver frem til 1990. Av stor betydning for hans senere musikalske eksperimenter var også studiene under Meyer-Eppler på universitetet i Bonn fra 1954-56, hvor han studerte fonetikk, informasjons- og kommunikasjonteori.

Det verket som har blitt stående som det kanskje viktigste elektroniske verket fra Stockhausens hånd er Gesang der Jünglinge (1955-56), et verk hvor han kombinerer elektronisk skapte lyder med opptak og bearbeidelse av en guttesopran som synger en tekst fra Det gamle testamentet, nærmere bestemt et utdrag fra tillegget til Daniels bok.

Av andre viktige elektroniske verker må nevnes Kontakte (1959-60), Telemusik (1966), Hymnen (1966-67), Oktophonie (1990-91) og Cosmic Pulses (2006-07). Kontakte og Hymnen finnes også i versjoner for musikere sammen med elektronikk. Stockhausen utviklet ideen om samspillet mellom utøvere og elektronikk i verker som Mikrophonie I (1964), Mixtur (1964) og ikke minst Invasion – Explosion mit Abschied (1990-91).

Allerede i Gesang der Jünglinge bruker Stockhausen bevisst det fysiske rommet som et eget musikalsk parameter, noe han betegner som Musik im Raum (musikk i rommet). Han videreutviklet denne ideen i flere av de nevnte elektroniske verkene ovenfor, i orkesterverket Gruppen (1957), hvor tre forskjellige orkestre spiller på tre forskjellige steder i rommet, og ikke minst i verk som Sternklang (1971) og Helikopter-Streichquartett (1993).

Et annet begrep som er viktig for å forstå mye av Stockhausens musikk er det han kalte Momentform, eller øyeblikksform, som henviser til en selvstendig musikalsk enhet med visse karakteristiske trekk. Når musikken bygges opp av slike enheter, når den blir en mosaikk av øyeblikk, får den momentform, og resultatet er musikk som unndrar seg en overordnet dramatisk form eller et større narrativ. Stockhausen benytter seg av momentformen i en rekke verk, men vi finner den kanskje mest eksplisitte bruken av det i Momente (1962-69).

Stockhausen var også interessert i å utnytte aleatoriske prosesser i sin musikk. Det tidligste eksempelet på dette er Klavierstück XI (1956). Det inneholder 19 fragmenter spredt ut over én partiturside, og utøveren skal, uten å ha bestemt seg på forhånd, spille de fragmentene han vil. Når han har spilt det samme fragmentet tre ganger, er stykket ferdig. Andre viktige aleatorisk funderte verk er Zyklus (1959), Plus-Minus (1963/74), Prozession (1967) og Spiral (1968).

Stockhausen reiste til Tokyo i 1966 etter å ha blitt invitert for å jobbe i den japanske radios lydstudio. Møtet med den japanske kulturen fikk stor betydning for mye av musikken han komponerte senere. Ikke bare skulle han inkludere og imitere japansk kultur og musikk, men han sa selv at han nå ville ta et steg nærmere i å «ikke komponere min musikk, men en musikk for hele verden, av alle land og raser.»

Telemusik ble fullført bare et par måneder etter ankomsten til Japan. Her bruker han lydopptak fra en rekke forskjellige steder og situasjoner i verden, og kombinerer det med originalt skrevet elektronisk musikk. Hymnen er på mange måter en fortsettelse av det samme globale perspektivet.

Fra 1968 og fremover fikk Stockhausen et større fokus på det meditative og det rituelle, ikke minst gjennom den indiske filosofen Sri Aurobindos ideer. Han begynte nå å skrive tekstkomposisjoner, det vil si små tekster som skulle danne utgangspunktet for improvisasjon. Dette kalte Stockhausen for Intuitive Musik. Han mente selv at denne måten å improvisere på skiller seg fra tradisjonell improvisasjon ettersom den er bundet opp mot bestemte stiler og sjangre, mens den intuitive musikken er løsrevet fra det. Dermed kan den intuitive musikken åpne opp for helt nye kreative prosesser og utvikle en høyere intuitiv bevissthet. Tekster han skrev over noen få dager i 1968, under en sultestreik Stockhausen innledet for å få sin fraseparerte kone tilbake, samlet han under verktittelen Aus den Sieben Tagen.

Senere samme år komponerte Stockhausen Stimmung (1968), et drøyt timelangt verk for seks sangere som er basert på overtonerekken til en Bb i store oktav, en slags musikalsk meditasjon på én akkord. Partituret er også forsynt med en rekke hellige navn, så som Shiva og Ahura Mazda, som sangerne kan rope ut når de føler det er tid for det. Et annet verk som tar utgangspunkt i overtonerekken er Sternklang (1971), et verk som foregår utendørs, og som blant annet inneholder musikalske løpere som tar med seg musikk fra en gruppe til en annen.

En viktig kompositorisk oppdagelse på denne tiden var det Stockhausen kalte Formelkomposition, en teknikk han brukte i de fleste av sine komposisjoner fra Mantra (1970). Med formel menes her en gjennomarbeidet melodi som resten av komposisjonen utvikles fra. I Mantra presenteres formelen i sin helhet i begynnelsen, og så kan man gjenkjenne de forskjellige elementene fra den gjennom resten av verket, noe som gjør at verket fremstår som mer tilgjengelig enn tidligere serialistisk musikk.

Med Inori (1973-74) møter vi ikke bare formelkomposisjon, men også det Stockhausen benevner som Szenische Musik, scenisk musikk. Med scenisk musikk menes det i denne sammenheng musikk  hvor også de visuelle elementene, inkludert utøvernes bevegelser, er komponert ut. I Inori, som er det japanske ordet for bønn, skal to dansere utføre bestemte bønnegester synkront med musikken.

I årene fra 1977 til 2003 komponerte Stockhausen sitt mest omfangsrike verk, en serie på syv operaer som han kalte Licht – Die sieben Tage der Woche. Ifølge biografen Michael Kurtz er Licht Stockhausens forsøk på å skape et kosmisk verdensteater hvor han ville vise frem «the unity of music and religion, allied to a vision of an essentially musical mankind». Ideene og tankene i Licht har Stockhausen funnet i en rekke religiøse, mytologiske og esoteriske kilder, hvor Aurobindos filosofi og The Urantia Book er to av de mest sentrale.

Licht er en formelkomposisjon som springer ut av en trestemmig «super-formel». Hver av operaene har navn etter én av dagene i uken, og korresponderer også til et himmellegeme, en farge, et element og en sans. Donnerstag (1978-80), som handler om erkeengelen Michael, er eksempelvis forbundet med planeten Jupiter, fargen blå, eterelementet og hørselssansen. I tillegg til Michael, som symboliserer den gode skaperkraften, er Eva og Luzifer, henholdsvis fødselens og ødeleggelsens symboler, hovedpersonene i Licht. Hver av hovedpersonene er tilknyttet både en sanger, en instrumentalist og en danser, hvor eksempelvis Michael er representert av en tenor og en trompetist.

Den mest kjente musikken fra Licht er nok tredje akt fra Mittwoch (1995-97), den såkalte Helikopter-Streichquartett som Stockhausen dedikerte til «alle astronauter». Her spiller medlemmene i strykekvartetten i hvert sitt flyvende helikopter, med audiovisuell overføring til konsertarenaen. Han fikk ideen til kvartetten i en drøm hvor han så musikere som fløy gjennom luften. Stockhausen sier om verket at musikken her erobrer luften og planeten, at musikken kan være overalt hvor det er musikere, og at teknologien kan forbinde oss med det.

Etter at Licht var ferdig begynte Stockhausen på Klang – Die 24 Stundes des Tages, en verksyklus med ett verk for hver time i døgnet. Med Sternklang, sa han, hadde han komponert himmelkonstellasjonene, i Sirius årets tolv måneder og tolv mennesketyper, i Licht de syv dagene i uken, og nå var tiden kommet for Klang og døgnet med dets 24 timer. Klang består av både akustiske og elektroniske verker, og han lot seg blant annet inspirere av den katolske tidebønnstradisjonen samt Wilhelm Ostwalds fargelære. Han døde før han fikk fullført hele syklusen, så tre av timene mangler.

Stockhausen om sin musikk

Stockhausen ønsket at all hans musikk skulle være en lovprisning av Gud, og at alt han lagde skulle være en forlengelse av skapelsen. Han sa selv at han bare var en tjener og assistent til «den store komponisten», og han så på seg selv som en oversetter og en radiosender som skulle videreformidle «universets intelligens som pulserer gjennom alt som er» for derigjennom å skape større bevissthet om Gud. På bakgrunn av dette kan man forstå Michael Kurtz som hevdet at Stockhausen ikke var opptatt av det personlige uttrykk, men snarere komponerte musikk som skulle fungere som en slags «gjenskapelse» av den kosmiske orden og naturlovene. 

For Stockhausen skulle musikken være ny, fordi det er den nye musikken som frigjør seg fra de tilvante konvensjoner, og derfor skaper nye måter å tenke og føle på, og som i sin tur kan utforske nye måter å erfare det guddommelige på. Et eksempel på dette hører vi i Gesang der Jünglinge, som var det Stockhausen kalte «min første offentlige bønn i musikalsk form». Selve bønnen, teksten, blir tidvis ugjenkjennelig ved at den går opp i en serialistisk og elektronisk verden, og frigjøres dermed fra sin tradisjonelle form og sitt sedvantlige uttrykk. Bønnehandlingen bæres med andre ord frem som noe nytt. Det er denne evnen til å forandre og transformere som gjør at Stockhausen ser på den nye musikken som «the language of higher-developed beings: the ultimate language».

Stockhausens innflytelse

Stockhausens påvirkning på musikken i etterkrigstiden har vært stor, og kanskje er det hans bidrag til utviklingen av den elektroniske musikken som har satt dypest spor. Han har ikke bare gitt impulser til andre samtidskomponisters bruk av elektronikk, men også vært en stor inspirator for utviklingen av elektronikk i populærmusikken. Dette ser vi kanskje tydeligst gjennom hans påvirkning på den tyske krautrocken og gruppen Kraftwerk.

The Beatles blir også ofte nevnt i forbindelse med Stockhausen. Det blir ofte pekt på at sanger som Tomorrow Never Knows og Strawberry Fields Forever, samt collagen Revolution 9, er musikk inspirert av ham, noe som understrekes av at The Beatles plasserte et portrett av Stockhausen på coveret til Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band. I tillegg trekkes ofte Miles Davis, Anthony Braxton, The Grateful Dead, Jefferson Airplane og Björk frem som musikere med en uttalt fascinasjon for Stockhausens musikk.

På samtidsmusikkfronten er komponister som Brian Ferneyhough, Harrison Birtwistle, Jonathan Harvey, Wolfgang Rihm, La Monte Young og Else Marie Pade noen av de som er tydeligst på at de er influert av Stockhausen. I tillegg hadde Stockhausen både direkte og indirekte påvirkning gjennom sine kompositoriske nyvinninger og sin utstrakte pedagogiske virksomhet.

Han underviste ved feriekursene i Darmstadt fra 1957 til 1974, og igjen fra 1996. I 1963 grunnla og ledet han Kölner Kurse für Neue Musik, noe som varte frem til 1968. Fra 1971 til 1977 var han professor i komposisjon ved musikkhøgskolen i Köln, og han var gjesteprofessor på universitetet i Pennsylvania i 1965 og på universitetet i California i perioden 1966-67.

I 1990 startet han opp årlige kurs på hjemstedet i Kürten, og det er kurs som fortsatt arrangeres. I tillegg til dette holdt han utallige forelesninger i forbindelse med fremføring av verkene sine, og da må særlig nevnes forelesningene han holdt i England i 1972-73 som det også finnes filmopptak av.

Eksterne lenker

Litteratur

  • Cott, Jonathan (red.). (1974). Stockhausen: Conversations with the composer. Robson Books.
  • Harvey, Jonathan. (1975). The Music of Stockhausen: An introduction. University of California Press.
  • Kurtz, Michael. (1992). Stockhausen: A Biography [oversatt av Richard Toop]. Faber and Faber.
  • Maconie, Robin (red.) og Karlheinz Stockhausen. (1991). Stockhausen on Music. Marion Boyars.
  • Kohl, Jerome (red.). (1998 og 1999). «A Seventieth-Birthday Festschrift for Karlheinz Stockhausen». I: Perspectives of New Music, vol. 36, nr. 1 og 2, og vol. 37, nr. 1.
  • Peters, Günter. (1999). «”...How Creation Is Composed”: Spirituality in the Music of Karlheinz Stockhausen.» I: Perspective of New Music, vol. 37, nr. 1. S. 96-131.
  • Schaathun, Asbjørn. (1996). «Formula-Composition – Modernism In Music Made Audible». I: Olav Anton Thommessen: Inspirator – Tradisjonsbærer – Rabulist. S. 132-152. Norsk Musikforlag.
  • Scheffer, Frank. (1995). Karlheinz Stockhausen. Helicopter String Quartet. Medici Arts.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.